Kommentar

Et sitat som er gjengitt flere ganger her på document.no, med litt varierende ordlyd, er det følgende: «People sleep peaceably in their beds at night only because rough men stand ready to do violence on their behalf.» Utsagnet tilskrives oftest George Orwell – en av de riktig store essayistene og en mann som på forbilledlig måte kombinerte mot, moral, intellektuell skarphet og utsøkt språklig form – men det er en smule uklart hvem som var først ute med å sette ord på innsikten. Rudyard Kipling og Winston Churchill er blant dem som sies å ha stått bak lignende formuleringer, hvilket ikke fortoner seg helt urimelig; det fantes likhetspunkter mellom de tre som var alt annet enn tilfeldige.

Jeg ønsker å si noe om forholdet mellom det store samfunnet og dem som er tiltrodd å gripe til vold – om og når slikt skulle være nødvendig – på fellesskapets vegne. For det er noe med den psykologiske beredskapen som muliggjør skarpe tiltak som er fremmed for det alminnelige sivile livet, noe med viljen og bevisstheten som er så uvanlig at vi trenger å minne hverandre på det igjen og igjen for ikke å havne i kollektiv forsvarsløshet. Gitt at vi i dagene markerer at det er ett år siden de mest blodige terrorhandlingene noen gang på norsk jord, i alle fall i fredstid, så kan det også være på sin plass å tenke etter om ikke sikkerhetsresponsen på ugjerningene 22. juli i fjor avslørte noe fundamentalt galt, eller iallfall klart utilstrekkelig, ved vår evne til å stå imot voldelige anslag.

Mange hengir seg nå til de emosjonelle sidene ved ettårsminnemarkeringen og er fulle av lovord om hvor framifrå og aggresjonsfritt det norske samfunnet har respondert, mens andre tar for seg hva vi faktisk gjorde og hvorvidt dette holdt mål. Idet jeg prøver meg på den sistnevnte tilnærmingen, understreker jeg samtidig at den fulle gjennomgangen av hvordan sikkerhetsorganene og det offisielle Norge klarte møtet med Behring Breiviks terrorhandlinger – før, mens og etter at de skjedde – må avvente offentliggjøringen om kort tid av granskningskommisjonens rapport. Noen prinsipielle synspunkter kan likevel anføres alt nå.

Samfunnskontrakten mellom folk og styresmakter innebærer at de enkelte borgere gir avkall på voldsutøvelse mot at staten tar over ansvaret for vår sikkerhet. Militæret skal sørge for sikkerheten utad, mot angrep fra andre stater, mens politiet beskytter oss mot kriminalitet. Disse to er de eneste som har lov å øve vold for statens regning, her finnes de «rough men who stand ready» som er tiltrodd å bruke den makt som måtte være nødvendig, innen de rammer som lovverket setter, for å sørge for at vi kan sove godt om natten.

Det synes åpenbart at beskyttelsen av borgerne sviktet den skjebnesvangre fredagsettermiddagen i juli for ett år siden. Ingen kunne vært forberedt på et slikt terroranslag, men responsen var for sen og ubesluttsom fra politiets side, det må vi erkjenne uansett hvor mye det svir. Spørsmålet om ansvars- og oppgavefordelingen mellom politiet og forsvaret er komplisert og i hovedsak politisk; det lar jeg ligge. Mangelen på helikopter og eventuelle feilvurderinger hva gjelder valg av båt og hvorfra man valgte å ta seg over til Utøya lar jeg også ukommentert: Det første kan lett rettes på (og man får jo håpe at det også settes av tilstrekkelig med midler til å drifte utstyret, ikke bare til å anskaffe det…), og det andre hører inn under gruppen taktiske beslutninger tatt midt i stridens hete mens presset er som størst; om slike ikke er optimale, så må man i etterkant vise forståelse for det og innrømme at det er akk så menneskelig å feile, også for dem som er best trent. Dessuten: Den kommende granskningsrapporten vil sikkert gå gjennom disse spørsmålene i detalj.

Beslutninger om å aksjonere eller avvente, altså om hvor kjapt og hardt og med hvilken egenrisiko man skal gå til verket, skjer imidlertid mot bakgrunn av et gitt tankemessig terreng som sier svært mye om rådende samfunnsmentalitet. Dette er avgjørende holdningsspørsmål som granskningskommisjonen neppe kommer til å ta for seg, og kanskje gjør de også klokt i å styre utenom slikt, så nært opp til allmennpolitiske og ideologiske vurderinger som problematikken ligger. Man fikk politi med våpen til Utvika i løpet av ganske kort tid, men det varte lenge innen de ble satt i skarp aksjon. Hva vitner dette om?

Det vitner om at vi kanskje ikke treffer helt rett på balansen mellom risiko og samfunnsnytte for alle gruppers yrkesutøvelse. Den dominerende tenkningen – jeg har hørt det hevdet fra politiets talsmenn gjentatte ganger – er at tjenestemennenes (altså politiets) sikkerhet alltid må komme i første rekke, man skal ikke utsette seg for fare når man gjør sin jobb.

Dette er en manifestasjon av helse-miljø-sikkerhet (HMS) perspektivet som står så sterkt i norsk arbeidsliv, og mye godt har det utvilsomt båret med seg. Man skal se til at stillasene er sikre for bygningsarbeidere, at verneutstyret er godt og brukes i fabrikkene, og man skal unnlate å oppføre seg som en Hollywood-helt dersom man er politimann eller soldat. Jeg gjentar: Jeg tar IKKE til orde for å fremelske cowboy-mentalitet i politiet eller i forsvaret, heller ikke i de to institusjonenes spesialenheter, så vennligst ikke misforstå meg dithen.

Men samtidig er det et faktum selv i det moderne Norge at de to nevnte yrkene ikke er som alle andre, og en del av jobben er å akseptere fare når man beskytter fellesskapet mot ulike typer angrep, også fare som til syvende og sist i verste fall kan medføre egen død. Er dette aspektet ved yrkesetikken tilstrekkelig vektlagt av de eldre, av dem som har byttet håndvåpen, skuddsikker vest og stille forflytning i mørke med skrivebord, diskusjoner og power point-presentasjoner i sin yrkesutøvelse? Får dette eviggamle aspektet ved politiarbeidet like stor oppmerksomhet på Politihøyskolen som konflikthåndtering og andre nymotens fag, har det rukket å krype under huden og inn i beinmargen på de nyutdannete når de er ferdig med utdannelsen og går ut i yrkeslivet?

Et tilleggsmoment utover det som har med egen fysisk fare å gjøre, skal også nevnes: Erkjenner man innen politietaten at mange beslutninger må fattes lokalt, av tjenestemenn relativt langt nede i det organisatoriske hierarkiet, altså de som befinner seg i eller nær den farlige situasjonen, dersom ikke uakseptabel forsinkelse med økt og unødig risiko for sivile offer skal bli følgen? Oppmuntrer man til slik ansvarstenkning og –tagning på operativt, lokalt nivå, eller henger man fast i et sentralistisk system der avgjørende beslutninger også i akutte situasjoner må refereres gjennom en operativ uteleder til operasjonssentralen eller endog til politimesteren? Vi så på Utøya at tapt tid kan bety tapte liv. La meg illustrere poenget ytterligere med et historisk eksempel som turde være velkjent for de fleste: Hadde oberst Eriksen på Oscarsborg 9. april 1940 fulgt omstendelige ordreprosedyrer i stedet for å tenke og handle selv, så hadde Blücher seilt rett gjennom og inn til Oslo.

Jeg ønsker å gjøre fullstendig klart at jeg ikke retter lettvint kritikk mot de enkelte deltagende politifolk med det jeg skriver, for det er ingen grunn til å tro annet enn at alle gjorde så godt de kunne. Men kanskje skulle de kunnet bedre, de som i en uklar situasjon ble stilt overfor praktiske valg den fredagen kretsende om det evige spørsmålet: «Hva må gjøres?». Kanskje burde de risikert mer, handlet raskere. Kanskje burde polititoppene tillatt tjenestemennene å risikere mer og handle mer selvstendig.

Fra storsamfunnets side kan vi bidra på to hovedmåter til å verne om vår felles sikkerhet, ved å stille tilstrekkelige midler til disposisjon og ved å se til at det mentale klima preges av støtte til forsvarets og politiets arbeide. Gjør vi dette så godt vi klarer?

Jeg synes ikke det. Som jeg også i tidligere kommentarer har vært inne på, bruker vi ikke nok ressurser på forsvaret. Enda verre er at man ikke fra det sivile samfunns side (her er selvsagt politikerne hovedansvarlige) gir forsvaret den moralske støtten det (og vi sivilister, dette er det aller viktigste) fortjener. Rester av antimilitarisme finnes gjenglemt i mange samfunnskroker, og de gjør sin innflytelse gjeldende innen flere toneangivende miljøer.

Hva politiet angår, som jeg kjenner bare dårlig som organisasjon, leser jeg med bekymring at økte bevilgninger tydeligvis ikke omsettes i større styrke og evne til å bekjempe kriminalitet på gateplan. Trolig er byråkratiseringen gått for langt innen også denne etaten, nye penger går med til administrasjon i stedet for å omsettes i økt sikkerhet for borgerne. Dette må bekjempes – klerkesjiktet må fratas sine privilegier for å si det riktig enkelt – samtidig som politiet får føle i enda større grad enn nå at borgerne står bak dem og har tillit til dem i kampen for et tryggere Norge.

Men kanskje må man også innad poengtere sterkere det unike ved nettopp denne typen arbeide som uvegerlig innebærer at politimenn ikke i alle situasjoner kan påregne en like liten fysisk egenrisiko som vi har vennet oss til i det moderne arbeidslivet. Ikke alt kan løses ved prat og forhandlinger og ikke alltid kan man handle etter detaljerte ordrer. Noen ganger må «rough men acting on our behalf» akseptere at de utsettes for direkte fare, noen ganger må de gripe til våpen. Noen ganger må man gjøre det som må gjøres, også uten at den vanlige beslutningskvernen har malt seg gjennom standardprosessene.

Jeg tviler ikke på at mange unge menn i politiet (og enda mer i forsvaret, det er utvilsomt) er klar over dette. Men holdningen må gjennomsyre selvforståelsen i organisasjonen, samtidig som man ikke mister av syne den stadige omtanken for eget personells sikkerhet. Evnen til å avvente og følge ordre og evnen til å tenke selvstendig må avstemmes mot hverandre. Balansen er viktig og vanskelig, men det er slikt som eldre menn, slike som ikke lenger selv holder vakt om natten, er satt til å ta hånd om. De skal vite at de har vår støtte.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også