Kommentar

Det hender ikke ofte, men innimellom gjør jeg det: titter på blomster som vokser på egen grunn, som regel mens jeg etter evne styrer unna dem med gressklipperen, eller i andres hager og langs veien mens jeg drar i den medfølgende fuglehunden og prøver å late som om den er iallfall sånn noenlunde veloppdragen. Blomster er vakre, men jeg kan nesten ingen ting om dem, ikke engang deres navn for de aller flestes vedkommende.

Noen blomster har sterke assosiasjoner heftet ved seg. Nelliker er for meg begravelse (annerledes er det i Russland; der var røde nelliker partiblomster og som sådan gjort evig ufordragelige) selv når det ikke lukter noe av dem, andre dufter kan plutselig vekke til live barndomsminner – som da jeg etter flere tiår igjen fikk kjenne lukten av tromsøpalmer – også har vi rosene da, rosene… Det var forsøksvis kjærlighet og mer eller mindre vellykkete buketter, naturligvis, men i tillegg er det også mye annet som absolutt intet har med romantisk tosomhet å gjøre. Noe av dette har på det nærmeste ødelagt gleden ved roser, mens annet har åpnet ny og uventet forståelse. Det er slikt vi skal komme inn på. Det blir litt litteratur, litt norsk samtidspolitikk og litt krigshistorie.

En av 80-tallets store lesegleder var Umberto Ecos roman «Rosens navn.» For de mer visuelt anlagte utgjorde den senere filmen med samme navn – uforlignelige Sean Connery spilte helten, William of Baskerville – en fantastisk oppfølger. Boken var Ecos første og etter min mening suverent beste, en postmoderne klassiker om man får lov å bruke slike antydningsvis tidløse betegnelser på litteratur forfattet innen akkurat denne tankeretningen. Alt er ikke bare tolkbart, men MÅ tolkes i romanfortellingen som i verden for øvrig (Ecos fag er semiotikk, læren om tegnenes betydning), og dessuten er det slik at antallet plausible fortolkninger går mot uendelig ettersom hendelsene utspiller seg og nedtegnes (det siste skjer lenge etter, av den nå gamle Adso from Melk som var Williams unge hjelpesvein da det begav seg).

Boken er skall inni skall på en måte som kunne fått en russisk matrosjkadukke eller – om vi skal holde oss innen botanikken – en løk til å bli misunnelig; sammenhengene er underlig rike og like finurlige som feilsporene. For nå bare å ta de sentrale navnene i boken: Helten William fra Baskerville har minst to historiske navneelementer i seg, fusjonert fra William of Ockham (en svært kjent nominalistisk filosof og logiker som levde på 1300-tallet, altså omtrent da handlingen i «Rosens navn» finner sted) og Arthur Conan Doyles «Hunden fra Baskerville,» som bringer tankene hen på en annen fiksjonshelt med evne til å oppklare mysterier, Sherlock Holmes. Adso fra Melk (i lære hos benediktinerne mens William er fransiskaner; de to tilknytningene er også meningsfulle, men jeg skal ikke fortape meg i kirkehistorie nå) har et navn som kan tolkes som inneholdende ordspillet «ad simplicio» (til enkelheten). Ikke minst er Jorge fra Burgos viktig i fortellingen, den blinde bibliotekaren som har navneslektskap med den etter min mening største labyrintmakeren og tolkningsmesteren litteraturen kjenner, argentineren Jorge Luis Borges, hvis noveller «The Library of Babel,» «The secret Miracle» og, ikke minst, «Death and the Compass» leker med delvis samme temaer som Ecos. Borges har vi vært inne på flere ganger på document.no, blant annet her her, her og her, og Eco står i åpenbar intellektuell gjeld til ham. Som forfatteren av «Rosens navn» selv sier: «Books always speak about other books, and every story tells a story that has already been told.» I likhet med Eco var forfatteren Jorge fra Buenos Aires fremfor alt intellektuelt nysgjerrig, mens Jorge fra Burgos er det stikk motsatte, alvorstynget og livredd for at humoren og latteren skal avlede menneskene fra deres altoverskyggende mål: konsentrasjon om Guds ord og vilje. Derfor ble ulykken i klosteret som den ble da bibliotekaren måtte ta stilling til hva som skulle gjøres med manuskriptet de hadde fått tak i av Aristoteles’ avhandling «Om latteren,» et verk preget av førkristen glede og livslyst som den nidkjære fundamentalisten mente ville skade byggingen av gudsstaten på jorden. La meg ikke si mer om plottet enn at detektivmunk William med kløkt og god tenkning fant frem via blindspor, sidespor og «the straight and narrow» og til sist løste kriminalgåten, om enn ikke før mange liv og mange gamle bøker var gått tapt.

Eller gjorde han det, vant virkelig den klare tanke over obskuriteten? På typisk vis lar Eco boken slutte i tvetydighet selv da man trodde at alt var klappet og klart. William selv sier trett at «there was no pattern» der han tidligere trodde at han ad logisk vei hadde skjønt hva som hadde skjedd, samt at «very little is discovered and the detective is defeated.» Fortellingen lever opp til tittelen, med andre ord, som rosen i sin symbolikk blir også her meningene og tolkningene så mangfoldige at det til slutt ikke er noen mening igjen.

I senere år har røde roser mer og mer antatt politisk symbolbetydning for meg, som et i valgtider og ved flere andre anledninger påtrengende tegn på Arbeiderpartiets liksomintimitet med folket, med de potensielle velgerne. Jeg kan ikke for det, men assosiasjonen har bevirket at jeg har fått de ellers vakre blomstene i vrangen, de vekker hos meg motsatte følelser enn de man ønsket å oppnå. Kanskje er det barnslig, men det virker nesten som en form for klassisk betinging, altså det der med Pavlov og de siklende hundene, dere vet. Kjærlighetsroser fra Partiet? Nei takk!

Den utstrakte bruken av røde roser ved gjennomtriste anledninger av mer allmenn karakter, ikke minst etter 22. juli for tre år siden, vekker samme reaksjon hos meg. Da må jeg jo holde munn med emosjonene, for ikke skal jeg være så ufølsom at jeg kritiserer hvordan andre behandler egen sorg mens det hele pågår, men for meg blir de såkalte rosetogene en inadekvat og nærmest selsom foreteelse.

Igjen: Folk må naturligvis få gjøre som de vil i sin sorg og selvsagt også i sin vrede om det hele ikke går ut over lovens grenser, men jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at vandring med rød rose i hånden mens banale sanger avsynges (joda, det er «Barn av regnbuen» med Lillebjørn Nilsen jeg snakker om) skal være en spesielt moralsk høyverdig respons på terroranslag som det Behring Breivik stod for. Snakk om at «i dag er gatene fyllt av kjærlighet» (kronprinsen) blir meg nesten inkommensurabelt med virkeligheten i sitt klissete føleri med stenk av festivalretorikk, juvenilt i den grad at man til og med fornemmer et snev av sj-lyd i uttalen. Beklager – og jeg understreker igjen at intet i det jeg her har sagt er ment som kritikk av de pårørende til drapsmannens ofre eller andre genuint sørgende, det skulle bare mangle – men slike storslåtte manifestasjoner forekommer meg å være et misbruk av både vakre roser og folks ekte sorg og vanmakt.

Nuvel, fra et PR-ståsted virker det utvilsomt at sosialistenes, inklusive sosialdemokratenes, «kupp» av rosen som symbol på kjærlighet og solidaritet har vært ytterst vellykket, på tross av min egen reaksjon på foreteelsen. Det gjenstår bare å innrømme: røde roser blir aldri hva de en gang var. Slikt er «smällar man får ta», bare en av mange konsekvenser av et levd liv.

Da har jeg til gjengjeld fått langt større respekt for andre typer roser etter som årene har gått og jeg har lest litt om deres symbolikk og historie, ikke minst for de hvite. At disse representerte huset York mens de røde rosene var forbundet med huset Lancaster under maktkampen mellom de to dynastiene på siste halvdel av 1400-tallet i England («Rosekrigene»), har intet med saken å gjøre. Kombinasjonen av de to til «the Tudor rose,» engelskmennenes nåværende nasjonalblomst, får heller ikke fart i hjerterytmen. At man i Estland assosierer hvite roser med døden, registreres likeledes som pussig, men ikke mer.

Derimot er jeg blitt fascinert av den sivile motstandsgruppen «Die Weisse Rose» i sydtyske München midt under andre verdenskrig, og jeg vil gjerne få lov å ære gruppens medlemmer og minne ved å fortelle litt om dem. De var studenter og andre fra gjennomgående intellektuelle miljøer i München, særlig fra Ludwig Maximilian universitetet, som mellom sommeren 1942 og februar 1943 sendte ut i alt seks flygeblad der de på idealistisk grunnlag oppfordret tyskerne til motstand mot nazistene. Det sprakk til slutt og de opposisjonelle ble avslørt og tatt av Gestapo. Etter kortvarige og typiske rettssaker ble de fleste dødsdømt og guilliotinert, blant disse også søskenene Sophie og Hans Scholl, gruppens kanskje mest kjente medlemmer.

Det er uklart hvorfor nettopp rosen ble benyttet som gruppenavn; noen sier man tok tittelen fra et 1800-tallsdikt av Brentano, andre at navnet hang sammen med en bok av for meg ukjente Traven utgitt 1929. Atter andre påstår at den hvite rosens uskyld og renhet skulle ha vært bevisst brukt av dem på den livsfarlige motstanden. Uansett passet det godt med deltagernes åpenbare idealisme og, for de flestes vedkommende, ungdom.

De var utvilsomt modige, gruppemedlemmene, også da de til sist så døden i øynene. Sitatene på slutten av Wikipedia-artikkelen om dem vitner om det. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de rettelig fortjener den store beundringen som er blitt dem til del i Tyskland etter krigen. At de ikke hadde større suksess i sin samtid enn deres militære motstandskolleger hadde, spiller i sammenhengen mindre rolle; de gjorde det riktige selv om det ikke nyttet.

Roser kan ha symbolverdi for kristne (jomfru Maria; ett blad for hvert av Jesu sår), for muslimske mystikere (sufismen), for venstrepolitisk aktive, for forelskede og som tegn på hemmelighold («sub rosa»); det er ingen grenser for mulighetene og praksisen. Noen foretrekker røde roser, andre hvite, andre igjen noe helt annet; alt dette er som det skal være i et demokratisk samfunn.

Det er synd – nesten litt pinlig – at politisk avsmak skal smitte over på uskyldige planter og strukturer, men sånn er det nå engang; vi er enkle mennesker. Trøsten får være at det alltid finnes uendelig mye igjen å glede seg over i den rike verden, ikke minst innen biologien, når noe blir historisk belastet. Man får la smaken utvikle seg i pakt med erfaringen.

Les også

-
-
-
-
-
-