Sakset/Fra hofta

Saaledes var Kjærligheten.

Nei nei, den var atter meget anderledes og den var som ingen anden Ting i hele Verden. Den kom en Vaarnat til Jorden da en Yngling saa to Øine, to Øine. Han stirret og saa. Han kysset en Mund, da var det som to Lys traf hverandre i hans Hjærte, en Sol som lynte mod en Stjærne. Han faldt i en Favn, da hørte og saa han intet mere i hele Verden.

Kjærligheten er Guds første Ord, den første Tanke som sejlet gennem hans Hjærne. Da han sa: Bliv lys! blev det Kjærlighet. Og alt han hadde skapt var såre godt og han vilde intet ha ugjort igjen derav. Og Kjærligheten blev Verdens Ophav og Verdens Hersker; men alle dens Veier er fulde af Blomster og Blod, Blomster og Blod.

Knut Hamsun (1859-1952), Victoria  (1898)

Hamsun320x

Knut Hamsun, fotografert av Dagbladets Sverre Heiberg i forbindelse med landssviksaken i Grimstad 1947. Elektrisiteten var forsvunnet, så man måtte bruke parafinlamper.

Debatten rundt Knut Hamsun, hans forfatterskap og ikke minst hans liv og valg er ikke av ny dato. Den begynte for alvor den 9. april 1940, da den aldrende dikter klart stilte seg på de tyske okkupnters side, Det er dessverre et ugjendrivelig historisk faktum. Enn videre holdt han fast ved sine meninger selv etter at Hitler-Tyskland var knust. Hans minneord om Hitler dokumenterer dette. Det er ikke morsomt å lese – selv i dag.

Den senere debatt rundt tilfellet Hamsun har etter hvert vokst til et anselig bibliotek, hvor det finnes både fordømmelser og unnskyldninger. Jeg vil her bare rette oppmerksomheten mot to bidrag skrevet av Sigurd Hoel (1890-1960), forfatter, kritiker, hovedkonsulent for Gyldendal 1931-59 og redaktør for den legendariske Gule serie, som presenterte moderne internasjonal litteratur i norske oversettelser. Han er hinsides enhver mistanke om nazisympatier,  noe store deler av hans forfatterskap vitner om.

Den første artikkelen ble skrevet i 1929 til Hamsuns 70-årsdag, den andre ved hans bortgang i 1952. Begge to finnes i Essays i utvalg (Fakkelbok, 1962)

I det første essay beretter Hoel blant annet om den interesse for Hamsuns bøker han selv hadde opplevd ute i Europa. Han nevner nok at enkelte av Hamsuns oppfatninger kunne kalles reaksjonære, men at det vesentlige med Hamsun var hans stil, hans innsikter i menneskenaturen, hans evne til å finne på gode historier, og formulere dem elegant og overbevisende. Så overså man gjerne enkelte upopulære oppfatninger.

I 1952 var situasjonen en annen. Hamsun ble betraktet – ofte med sorg og beklagelse – som en sviker. Det er ikke vanskelig å tenke seg at sviket – for annet kan man vanskelig kalle det – for enkelte fikk tilbakevirkende kraft for hele Hamsuns forfatterskap. Varig svekkede sjelsevner var diagnosen han ble gitt av psykiaterne – men hans aller siste verk, Paa gjengrodde stier (1949) mer enn antyder at han i sin høye alderdom var like åndsfrisk som da han fikk sitt gjennombrudd med Sult i 1890.

Når vi konfronteres med noe som for oss er ubegripelig, forsøker vi ofte å konstruere (bort)forklaringer. Hvordan kunne mannen som var mester for det sitat som innleder denne beskjedne epistel ha sluttet seg til noe av det mest inhumane og destruktive som har eksistert?

Sigurd Hoel antyder at Hamsun kanskje levde for lenge.Dersom han hadde gått bort, gammel og mett av dage før den 9. april 1940, ville sorgen ha vært dyp og oppriktig. Enkelte skjønnhetsfeil ville trolig ha blitt godt og grundig glemt. Vi ville ha Hamsun i erindring som den språkets mester som kunne fascinere og tryllebinde oss. Skikkelser som Edvarda, Victoria, August, Isak, Benoni og Mack glemmer man ikke så lett.

I steden fikk vi en sorg og en skuffelse over den levende Hamsun. En sorg vi fortsatt sliter med, kan det av og til virke som.

I sin nekrolog nevner Sigurd Hoel et par ting som utvilsomt taler til Hamsuns fordel. I stillhet hadde han – uten å bli hørt – forsøkt å forhindre henrettelser av norske patrioter, og han vakte Hitlers vrede da han, ved sitt besøk i Berghof sommeren 1943  antydet at TerbovenReichskommissar für die vom Deutschen Reich besetzten norwegischen Gebiete – burde få avløsning.

Det finnes kanskje ingen løsning på Gåten Knut Hamsun, som var den norske titelen for Robert Fergusons  Enigma : the life of Knut Hamsun (1987)

Noen dilemmaer må man bare leve med. Knut Hamsuns tragedie er også vår og derfor blir vi ikke ferdig med ham.

 

Hør professor Andreas G. Lombnæs ved Agder universitet snakke om Hamsun og nazismen på Deichman, Arne Garborgs plass i Oslo torsdag 27. november kl 19.30. Like ved Regjeringsbygningen og Trefoldighetskirken. Inngang gjennom søylehallen.

påmelding kontakt@document.no

inngang kr 100

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også