Myten om utenforskap. Hvorfor radikaliseres muslimer ?

Noen ganger må man si det opplagte, hvis man skal si noe vettugt. Andre ganger er det forbudt og tausheten lammer både tungen og pennen. Resultatet er en offentlighet som kan minne om stemningen i Ernesto Chiricos bilder. Tittel: Piazza d’Italia.

Hvorfor blir noen muslimer radikalisert? Noen legger vekt på samfunnsmessige faktorer: Vanskelig barndom, fattige foreldre, at de faller ut av skolen og ikke får en god utdannelse, og dermed får de ikke en god jobb. Og etnisk minoritetssituasjon. Slike eksterne faktorer kan forklare litt, men ikke alt.

De forklarer ikke hvorfor etniske nordmenn som har konvertert til islam, har reist til Syria, heller ikke hvorfor innvandrere fra Thailand, Argentina eller India, ikke er blitt radikalisert og driver med vold og terror.

En fransk undersøkelse fra 2015 motbeviser påstanden om fattige kår som årsak: 70 % av ungdommer som var blitt radikalisert, var fra middelklassen. (Aftenposten 19. febr 2015).

Amerikanske forskere ved krigsskolen West Point har kommet frem til samme resultat. De har analysert bakgrunnen til over 4.000 muslimer som har sluttet seg til IS. Halvparten hadde minst videregående skole, og rundt halvparten av disse igjen hadde høyere utdannelse. Det var ingeniører, lærere, næringsdrivende og kjemi-ingeniører. 70 hadde bakgrunn fra militære og politiet. Disse tallene motbeviser påstanden om at jihadister generelt har hatt en vanskelig barndom eller ikke fått god utdannelse.

En kanadisk undersøkelse fra 2016 fant også at de eksterne faktorene ikke var utløsende: 20 jihadister i Irak og Syria ble intervjuet via sosiale medier. De kom både fra trøblete og vellykkede familier. Det som telte mest i avgjørelsen om å reise til Irak og Syria, var deres religiøse overbevisning; at de kunne være med og redde verden. Ikke en eneste av dem sa at det å være sosialt eller økonomisk marginalisert, hadde bidratt til deres veivalg. Publisert i tidsskriftet Maclean’s august 2016.

Offer-rollen

Muslimske samfunn er kollektivistisk orientert. Det forventes at barn skal adlyde de eldre, tradisjonen og religionen. Ære og stolthet spiller en avgjørende rolle, og det å bli krenket er veldig alvorlig; det må gjengjeldes, hevnes. I Somalia finnes det et ordtak om at en mann fortjener å bli drept, heller enn å bli ydmyket. Er man oppdratt i en æreskultur, vil man altså ha en tendens til å reagere hardt når man føler seg ydmyket. Dette regnes som en rasjonell handling i en æreskultur.

Vår kristen-baserte kultur legger vekt på at hvert menneske skal stå til ansvar for sine gjerninger. Man skal erkjenne skyld hvis man har gjort noe galt. Barn lærer helt fra de er små, at de skal si ‘Unnskyld’ hvis de har gjort noe galt. Så kan den andre unnskylde. Når vi er voksne, snakker vi om å tilgi den som har gjort noe galt mot en. Man skal ikke bære på det vonde, og ikke holde det imot den andre. Da kan man leve videre i et godt forhold til den andre.

I et fritt samfunn kan ingen kreve å ikke bli krenket. Man må selv ta ansvar for sine følelser. I en ærekultur er det annerledes. En dansk psykolog, Nicolai Sennels, intervjuet kriminelle muslimer. De var veldig opptatt av ære og skam, men det som særlig skilte muslimsk kultur fra den vestlige, var måten de forholdt seg til følelsene sine på. Dersom muslimene følte seg krenket og/eller ble sinte eller irriterte, skyldte de alltid på noe ytre. «Du gjør meg sint», «Du gir meg hodepine» og liknende. Kilde: Boken «Blant kriminelle muslimer», 2009.

I den vestlige kultur er et plutselig sinneutbrudd den raskeste veien til å tape ansikt. I den muslimske er det omvendt. Aggresjon er et viktig verktøy. Dette er nødvendig for å gjenopprette æren hvis man er blitt krenket. Sennels skriver: «Muslimene forklarer slåsskampene og problemer med politiet med at ‘folk kan bare la være med å provosere’.» altså at andre har skylden. De gjør seg selv til offer. Offer-rollen henger nøye sammen med radikalisering. Mener man at alt er andres skyld, vil man ønske å bekjempe fienden.

Muslimsk barneoppdragelse

Ære- og skam-kulturen handler på sett og vis mest om jentene. Brødre blir oppdratt til å passe på familiens ære, spesielt på jentene. Disse kan ikke velge hvilken gutt de vil være sammen med, og ofte ikke velge ektefelle. Den norsk-pakistanske firebarns-moren Azra Gilani kalte det en ‘ukultur’, som det gjelder å ta knekken på. Hun oppfordret muslimske mødre til å oppdra barna sine til å godta at både gutter og jenter er likeverdige (Aftenposten 29. sept 2016).

Også den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha har pekt på oppdragelsen av gutter: Foreldrene har ikke stilt krav til dem, ikke satt grenser for dem. Han sier: «Vi var hele tiden ute på gaten, og drev ofte og slåss. Vi var i krig mot nabogatene og kom alltid blødende hjem. Det var helt normalt – sånn var det å være gutt i Libanon. Men i en dansk kontekst er den slags adferd totalt uakseptabel.»

En innvandrer i Danmark med tyrkisk-kurdisk bakgrunn, Yildiz Akdogan, har også tatt til orde for et oppgjør med tradisjonell muslimsk oppdragelse av særlig gutter. Nina Hjerpset-Østlie siterer henne på rights.no: «Gutten er derimot den lille prinsen. Til ham blir det ikke stilt noen krav, det er ingen regler, det er ingenting. I stedet blir han oppvartet og må ikke gjøre noe annet enn å være sønn i familien. Men så skal han ut i samfunnet, og der er han bare en helt vanlig Ali: Ingen henter kaffe til ham eller viser ham nevneverdig respekt i kraft av hans kjønn. Nederlaget blir stort. Når man har en slik bakgrunn, blir det vanskelig å håndtere den tilrettevisningen som er en del av en normal oppdragelse. Møter han f.eks. krav fra kvinnelige lærere, er det fullt kulturkræsj. De første 12-13 årene av sønnens liv er det moren som står for oppdragelsen. Først når han kommer i puberteten blir stilt krav til ham, men da er det for sent.»

Fransk undersøkelse: http://www.cpdsi.fr/, gjengitt i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/Ny-studie-Radikaliserte-islamister-kommer-ogsa-fra-velstaende-familier-63973b.html