Kommentar

Evangelisten Johannes, dragen og dyret som steg opp fra havet. Etter Johannes’ Åpenbaring, kapittel 13. Detalj fra Apokalypseteppet, en billedvev fra middelalderen (1377–1382), Musée de la Tapisserie, Château d’Angers. Foto: Kimon Berlin / Wikimedia Commons.

Hvis man ser den siste tidens begivenheter i sammenheng, kan det ikke herske noen tvil om at vår verden er blitt flere hakk sprøere. Fornuften har svært vanskelige tider. Med tanke på at samtiden heller ikke var særlig fornuftig for få år siden, er det veldig dårlig nytt.

Det kanskje viktigste stikkordet nå om dagen er sensur – en sensur som i sitt vesen er opplysningsfiendtlig, antivestlig og pro-islam.

I Danmark blir en forfatter siktet for å ha delt videoen fra det groteske islamistdrapet på de to skandinaviske jentene i Marokko før jul. I Frankrike blir Marine Le Pen rettsforfulgt for å ha videretwitret bilder som viser den islamske statens grusomhet. Det er som om vi ikke skal vite at ondskapen finnes nettopp idet vi trenger å kjenne til både ondskapen selv og dens frø.

New Zealand befinner seg i samme spor. Med sin lille befolkning i en usentral avkrok av verden har landet etter de store talls lov uunngåelig nokså få betydelige tenkere, og de som måtte finnes, er helt usynlige etter det nasjonale granatsjokket for halvannen uke siden.

Der til lands har man nå funnet det for godt å forby Christchurch-terroristens manifest ved lov. Den som måtte laste ned dokumentet fra en offentlig nettside som er hjemmehørende et annet sted på planeten, risikerer straffeforfølgelse.

Men hvor ble det av den banale innsikten at man må kjenne til ondskapen for å kunne beskytte seg mot den? Både Koranen, «Mein Kampf» og Maos lille røde gir klare anvisninger om hvem som må ryddes av veien for å realisere det innbilte idealsamfunnet, men de færreste tar til orde for å forby disse historiske dokumentene.

Skulle verden ha beskyttet seg mot grusomme bilder fra andre verdenskrig?

En bokhandel i New Zealand har sågar gått til de grader fra vettet at den ikke har villet selge den suksessrike boken til Jordan Peterson, enda den nettopp tar sikte på å gjøre unge menn til robuste individer som ikke synker så dypt som Brenton Tarrant gjorde. Peterson tar til orde for å gjenreise klassiske dyder som står sentralt i den vestlige sivilisasjonen. Han er en slags samtidig Cicero, og burde i så måte hilses hjertelig velkommen.

Skal verden også berøves den innsikten at det behøves karakter for ikke selv å gjøre gale ting?

Hva langt verre er: Universitetet i Cambridge har etter påtrykk fra en infantil mobb av studenter og lærere besluttet at Peterson ikke får gjennomføre et planlagt forskningsopphold der. Man tåler ganske enkelt ikke å høre hva han har på hjertet. Dermed har det som kanskje var Europas fremste universitet, gjort seg til en antivestlig organisasjon.

Det svir endel mer for dem som er glade i Vesten, enn at NTNU er antivestlig, hvilket kom til uttrykk da Israel-boikott kom på dagsorden, eller nå sist med den skammelige behandlingen av Øyvind Eikrem, som snakket sant om sentralasiatisk kultur.

Det er ikke bare statlige institusjoner og utdanningsinstitusjoner som er på sensurkjøret. Store forlag unngår å utgi «kontroversiell» litteratur. Amazon vil ikke lenger selge en anti-islamsk bok av Tommy Robinson. Men Amazon er bare én av de politiserte nettgigantene. Facebook, Google og Wikipedia driver også sensur. Noen veldig innflytelsesrike personer anstrenger seg for at informasjon som kunne ha gjort folk til bedre og mer opplyste mennesker, ikke skal være tilgjengelig.

Et mønster gjentar seg ofte: Sensuren rammer gjerne personer som ønsker å beskytte den vestlige sivilisasjonen, men ikke nødvendigvis personer som vil utslette den. Den konservative canadiske journalisten og aktivisten Lauren Southern kan ikke reise til Storbritannia, men en islamistorganisasjon kan beleire det danske Folketinget.

Samtidig ser man at antivestlige politikere og lærere hyller noen bortskjemte og innbilske barn som skulker skolen for å belære sine omgivelser om hvordan verden skal reddes – noe som skal skje ved essensielt å stenge ned verdensøkonomien.

Den verdenen vi ser under utforming rett fremfor oss, har altså god plass til umodne personer og islam, men dårlig plass til modne personer og fornuft.

Disse omstendighetene vil i fravær av en åndelig allmenn åndelig oppvåkning hvor man betakker seg for uvesenet, uunngåelig gjøre samfunnet dårligere.

Men den enkelte kan ikke gjøre stort med det. Det den enkelte må prøve på, er å beholde fornuften i en gal verden, og formidle fornuft til sine omgivelser, først og fremst egne barn.

Det er ingen lett jobb, for det å kultivere fornuften er ensbetydende med å opprettholde intellektuelle standarder, men disse standardene læres ikke bort, de brytes derimot under anerkjennelse og applaus hver eneste dag.

Noen større hjelp fra skolene, universitetene, populærkulturen eller fremtredende personer i offentligheten kan ikke påregnes. Man må selv tilegne seg de intellektuelle standardene. Det kan gjøres ved å stifte bekjentskap med verdenshistorien og med sentrale ideer i tenkningens historie, eller ved å omgås folk som har gjort det. Det er nesten ingen universiteter igjen som tilbyr den formen for oppdragelse.

Vi kan øyne konturene av et slags åndsaristokrati, hvor det å besitte intellektuelle standarder er et klasseprivilegium, og hvor omtrent de eneste som vokser opp med disse standardene, har fått dem hjemme, av besteforeldre, eller av fremragende personer de er så heldige å treffe på –av en lærer bare med griseflaks.

I stedet burde enhver stifte bekjentskap med den klassiske litteraturen. I de mer enn to tusen årene fra Sokrates til John Stuart Mill er det mer enn nok å ta av. Om man begynner med å lese Sokrates’ forsvarstale, også kalt Sokrates’ apologi, vil man oppdage at sannheten og den intellektuelle redeligheten også hadde vanskelige kår i antikkens Hellas, som altså var den rasjonelle tenkningens vugge. Fornuften var også truet da Mill skrev «On Liberty», det kanskje beste forsvaret for det frie ord noensinne. Kampen for fornuftens bevarelse tar aldri slutt.

Det er ikke lett for mennesker som er født etter opplysningstiden, å gi noen forklaring på hvorfor samtiden bekjemper de gode ideene og underkaster seg de dårlige. Hos apokalyptisk anlagte personer går tankene til dyret i Åpenbaringen: Når gode mennesker gjør det onde, må det være Satan selv som er på ferde. Det lyder kanskje ikke så overbevisende, men man ser seg forgjeves rundt etter svar med større forklaringskraft.

 

Støtt Document

Sett gjerne opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller bidra med et enkeltbeløp:

kr

Vårt kontonummer er 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.