Kommentar

Jacques-Louis David (1748–1825), «Sokrates’ død» (1787), olje på lerret, 130 × 196 cm,
Metropolitan Museum of Art, New York. Foto: Museet / Wikimedia Commons.

Har du noen gang følelsen av å leve i en mørketid? Du gjør det.

Over store deler av Vesten, i særdeleshet i Vest-Europa, har intellektuelle standarder veket plassen for gruppetenkning og en blind autoritetstro, der fraværet av kritisk distanse fører til en moralisme som utarter til moralpanikk. Fenomenet omfatter også institusjoner hvis formål er å ivareta intellektuelle standarder.

Hva er intellektuelle standarder? Det er blant annet å undersøke den virkeligheten man resonnerer omkring, altså å sette seg inn i saker, skaffe kunnskap, noe som gjerne krever glemte dyder som disiplin, tålmodighet, konsentrasjon og en viss ydmykhet. Det betyr også at man veier argumenter for og imot påstander, og trekker konklusjoner fra erfaringer, observasjoner, eksperimenter eller omstendigheter som prøver påstandene. Alt dette mens man opptrer uavhengig av sosiale, økonomiske, politiske eller andre interesser som ikke handler utelukkende om å etterstrebe sannheten. Det innebærer også kritisk tenkning, å sette spørsmålstegn ved påstander, ikke minst hvis det kan ligge interesser bak dem.

Samtidig har vanskjøtselen av Vestens åndelige arv ført et høyt antall mennesker ut i åndelige kriser, som sammen med den intellektuelle krisen utgjør en potensielt livsfarlig cocktail. Fenomenet omfatter også institusjoner hvis formål er å ivareta den åndelige arven.

De perverse utslagene kan beskues Europa rundt. Folk søker mening hvor det ikke finnes noen, og de tenker dårlig i forsøket. Langs veien ligger ofrene. Det er vår epoke som har børstet støvet av tanken om barneeutanasi eller som har innført kjønnsforandrende terapi på barn. Det er vår epoke som ikke synes den trenger barn, eller som setter barn til verden som ikke kan se at verden har bruk for dem. Også nedarvede tradisjoner er gjenstand for eutanasi, angivelig i inkluderingens navn.

På toppen av dette har Vest-Europa i dag en politisk klasse av en kvalitet som jevnt over aldri har vært lavere noen gang i etterkrigstiden. Siden det ikke er våre beste menn og kvinner som representerer oss, men stort sett karrierejegere uten innsikt eller dømmekraft som lever på rentene av bedre menn og kvinner før dem, tar den intellektuelle og åndelige krisen også form av en politisk krise.

Den 28. november vedtok EU-parlamentet med 429 mot 225 stemmer å erklære klimakrise, etter at flere nasjonale parlamenter, til og med lokaladministrasjoner, hadde gjort det samme. Et av premissene for erklæringen er at menneskeheten er i stand til å styre temperaturutviklingen på jorden.

Klimasaken er unik i den forstand at den gjør ustyrtelig mange mennesker dumme, og den får folk til å leve med selvmotsigelser som er skrikende. Presumptivt intelligente mennesker lever greit med at Kina kan øke sine allerede kjempestore CO2-utslipp, mens disse foreslås redusert i Norge for eksempel ved å begrense åpningstidene til lesesaler ved Universitetet i Bergen, sånn at lyset ikke trenger å stå på så mye.

Selv de som er intelligente nok til ikke å svelge dette, som Fremskrittspartiets klimapolitiske talsmann Terje Halleland, blir dumme: Ved å sende en delegasjon på 44 personer fra Norge til klimatoppmøtet i Madrid, kan Norge «vise pondus» for å få Kina og India til å kutte sine utslipp, sier han til Nettavisen. Hvordan skal Norge vise pondus overfor atommakter som også er økonomiske stormakter med over en milliard innbyggere, etter å ha krøpet for den ene av dem i botsgang for en tidligere fredspris i håp om å bedre handelsbalansen en smule? Man presenterer snarere sitt eget land som en bortskjemt og innbilsk tosk. Her er vi virkelig noen millioner lysår unna realpolitisk innsikt.

En publikasjon som kaller seg Bulletin of Science, Technology & Society kan nå fortelle at oppslutningen blant vitenskapsfolk om menneskeskapt global oppvarming (ikke nærmere spesifisert) nå har nådd intet mindre enn 100 prosent. Fremtidens sosiologer og psykologer får nok å gjøre med å undersøke hvordan den sosiale konformismen i vitenskapelige miljøer gir seg utslag som man skulle tro var satire. Selv ved valg i Sovjetunionen nådde ikke den eneste kandidaten 100 prosent, men måtte gjerne nøye seg med noe over 99.

Document kan således erklære intellektuell, åndelig og politisk krise i Europa. Den såkalte klimakrisen er virkelig ingenting sammenlignet med alt dette, den er snarere en mental konsekvens av det. Det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det, sa kloke mennesker før i tiden. «Klimakrisen» viser at folk er dårlige til å takle endetidsprofetier.

Det er ikke så mye oppegående vitner til det hele får gjort med situasjonen, annet enn å vedlikeholde eget vett og forstand og kjærlig sørge for det samme hos sine omgivelser, sette sin lit til at andre gjør tilsvarende, og vente på at det ved et mirakel kommer bedre tider.

Vesten har en lang og rik åndelig arv som kan gjenfinnes hos opplyste mennesker og i offentlige og private biblioteker. En rød tråd gjennom denne historien er hvordan ideer fødes, brytes, forkastes, gjenopptas og forbedres. Underveis har det ofte vært sosiale prosesser i aksjon hvor den som fremmer en tanke i strid med maktens, blir marginalisert eller eliminert. Sokrates og Kristus betalte den ultimate prisen for dette. Semmelweis kom ikke helt uskadd fra det, han heller. Fenomenet gjentar seg på ublodig vis også i såkalt opplyste tider. Dessverre har ikke makten forandret seg så mye siden Platon skrev ned Sokrates’ forsvarstale. Les den hvis du vil forstå sivilisasjonen du lever i, noe de færreste gjør.

Den vestlige sivilisasjonen omtales av og til som jødisk-kristen. Den jødiske komponenten var jo først. Jesu virke fant ikke sted før den greske tenkningen var født, noe flere teologer mener var nødvendig. Men han ble altså født inn i en jødisk kontekst, hvor man finner flere av røttene til sivilisasjonen vi har i dag. Når det gjelder dette med 100 prosents oppslutning, knesatte Toraen et interessant prinsipp: Dersom en dødsdom var enstemmig blant dommerne, ble den tiltalte løslatt, for hvis det ikke var noe å si til vedkommendes forsvar, måtte det være noe galt med domstolen.

Man ser langt etter slik klokskap i dag. Det er ikke engang noen som minner om Jesu anbefaling i bergprekenen om å være på vakt mot falske profeter. Dagens evangelium synes snarere å lyde: Følg med strømmen og tut med ulvene.

Universitetene skulle liksom være botemiddelet mot den dårlige tenkningen, men ser langt på vei ut til å ha blitt en katalysator for den. Etter at det ble en slags menneskerett å «ta» utdannelse, har verden flommet over av halvstuderte røvere med eksamenspapirer som tror de er veldig smarte, men som mest av alt er høye på seg selv:

De har gått på universitetet, ergo er de smarte og har rett. De har satt seg inn i noen tankemodeller, og tror derfor at disse modellene er mer gyldige enn virkeligheten. Abstraksjoner er fine, men bare hvis de gir økt forståelse av virkeligheten. Det er i noen sammenhenger nyttig å vite at både kobber og kvikksølv er metaller, men hvis man i alle sammenhenger behandler kvikksølv som om det var kobber, går det gæernt. Det går også gæernt hvis man behandler islam som om det var kristendom fordi begge er religioner. Da er kategoriene blitt viktigere enn realitetene som ligger til grunn for dem.

De dårlige ideene, hva enten det er grenseløs masseinnvandring, barneeutanasi, religionsnøytralitet eller ville planer om å bli «karbonnøytrale» innen få tiår, har kolossale hærer av falske profeter til disposisjon. Nancy Reagan fikk i sin tid mye omtale for anbefalingen «Just say no» til mindreårige som tilbys narkotika. Det samme rådet kan med fordel gis til folk i alle aldre som tilbys mental narkotika i de fleste kanaler døgnet rundt. Glem inntil videre å redde verden, redd eget vett først. Begynn i dag.