Kommentar

 

Dramaet som i lys av den siste utviklingen sannsynligvis vil ende med en regjeringskrise tirsdag, er mye større enn sine aktører.

Dette dramaet er ikke stort fordi det kan ende med regjeringsskifte. Skiftende regjeringer er vanlig. Ei heller er det stort fordi landet risikerer å få en uhyre svak regjering. De siste årenes erfaringer fra Europa – eksempelvis Spania og Belgia – viser at et land kan klare seg helt fint i mange måneder uten en regjering, så lenge produksjonsliv, offentlige tjenester og embedsverk ruller videre fordi folk ganske enkelt fortsetter å gå på jobb.

Overvettes dramatisk er det neppe heller at folk i andre land ikke kommer til å skjønne en pøkk av det som skjer. Helt uten sort humor er det ikke at en regjering kan falle på grunn av at noen reagerte nærtagende på en litt frisk Facebook-melding, mens de forferdelige omstendighetene rundt årsaken til nærtagenheten aldri resulterte i at noen mistet jobben. Våre allierte kommer kanskje til å spørre seg om Norge egentlig er en så rasjonell aktør som det er blitt gitt inntrykk av, men etter en tid vil også det spørsmålet bli glemt. De internasjonale relasjonene fortsetter uansett som før.

Dette dramaet er kjempestort fordi det er på nippet til å bringe den store splittelsen i det norske samfunnet til overflaten – en splittelse alle vet er der hvis de er ærlige med seg selv. Det er som et ibsensk familiedrama på nasjonal skala, som drives frem av sin egen dynamikk, ikke minst fordi aktørene ikke besitter de personlige egenskapene som kunne ha latt dem spille en annen rolle enn den som fører i retning dramaets klimaks.

Om begrepet «tragedie» sier Det Norske Akademis ordbok følgende om dets opprinnelige betydning:

festspill fremført på åpen scene under dionysosfestene i det gamle Athen hvor et kor (opprinnelig forkledd som bukkesatyrer) danset, sang og fortalte om gudens bedrifter, og hvor det senere ble innført opptil tre skuespillere og dialoger innenfor en handling som på grunn av hovedpersonenes karakter eller begivenhetenes skjebnebestemte gang utløste en katastrofe

Karaktertrekkene som gjør seg gjeldende i det politiske livet nå om dagen, er en stahet og stolthet på begge sider av striden, hvor ingen ønsker å gi etter. De ønsker ikke å gi etter, for dette handler om mer enn de nærtagendes krav på å bestemme hvilke verbale standarder som skal gjelde, selv om mange bare vagt fornemmer det: Det er kampen om Norges sjel det handler om, en kamp som ikke er ordentlig i gang.

Sylvi Listhaug representerer den folkelige motstanden mot det Bernt T. Oftestad har kalt «det nye norske Vi», Terje Tvedt har kalt «det internasjonale gjennombruddet», og Kaj Skagen har kalt et «drastisk tradisjonsbrudd» med det norske. For Frp er hun litt som Trump blant republikanerne. Hvis Listhaug kastes, provoserer man menneskene som er glade for at hun representerer dem.

På den andre siden representerer ingen i samme grad som Arbeiderpartiet den flerkulturelle ideologien som ledsager fenomenet de tre nevnte herrene analyserer, selv om det er andre aktører som fremmer den mer høylytt og uforsonlig enn Ap. For flerkulturens forkjempere er Listhaug og menneskene som støtter henne, en trussel.

Ideologien deres er i strid med befolkningsflertallets ønske i praksis blitt en statsreligion påtvunget i løpet av få tiår av en bitte liten politisk elite, og Listhaug driver blasfemi mot den religionen. Alle som ytrer seg kritisk til innvandring eller islam og flere andre temaer, gjør det. Hvilken av justisministerens blasfemiske ytringer som skulle utløse den sekulære kirkerettens apparat, var litt tilfeldig.

Vegringen mot å innse dette åpenbare er enorm. Det advares hysterisk mot at Listhaugs uttalelser kan virke splittende. Noen av dem som skarpt kritiserer Listhaug, fremhever at hun ødelegger samholdet. Men hvilket samhold? Den innbitte bruken av dette ordet er sammenfallende med opphøret av realiteten det beskriver.

Norge er akkurat like splittet i spørsmålet om nasjon versus globalisering som andre land. Striden gir seg litt forskjellige uttrykk i hvert land. Brexit og valget av Trump er to kjente uttrykk. Listhaug-saken har blitt vårt lands litt pussige motsvar på disse to begivenhetene.

Spørsmålet nå er om den splittede norske familien er rede til å rense luften på ærlig vis, eller om medlemmene i hver fløy vil bli sittende på hver sin tue. Og vil man i sistnevnte fall oppleve en åpen verbal strid som i beste fall får reell diskusjon i gang, eller en klam, falsk hjertelighet som forsøker å glatte over motsetningene, om ikke annet for å holde ut de familieselskapene man ikke kommer utenom?

Om et rike kommer i strid med seg selv, kan det ikke bli stående, heter det i evangeliet etter Markus. Om en regjeringskrise kan tjene til at det blir reell diskusjon om de omveltningene Norge og Europa er gjenstand for, bør krisen hilses velkommen.

Kanskje er utsiktene til en ærlig samtale om disse sakene så skremmende for den politiske klassen, at en regjeringskrise unngås i siste øyeblikk. De små menneskene som er i flertall på Stortinget, trives muligens best med sitt gjennomfalske skuespill. De har neppe det formatet som behøves for å gi seg i kast med viktige nasjonale oppgaver.

Uansett utfall vil det bli en kamp om historien om hva som egentlig skjedde i disse dagene. Men vi lar oss ikke lure. Dette er en gammel konfliktlinje i Norges historie, som nå dukker opp igjen – takket være globaliseringen i en tusen ganger mer dramatisk form. Denne gangen dreier det seg ikke om graden av tilknytning til det danske eller rendyrking av det norske. Ei heller om EU-striden, som bare er en liten fis sammenlignet med det som skjer nå. Spørsmålet er om nordmennene i løpet av det inneværende århundret fortsatt vil ha et land de kan kalle sitt eget, hvor de er herrer i eget hus og kan utfolde seg som de vil, uten å måtte bekymre seg for om de krenker mennesker som aldri burde ha vært i landet, eller aktørene som har disse som klienter.

For mange yngre er denne tilstanden av fri utfoldelse noe de ikke har opplevd selv, men bare finner i litteraturen, gamle filmer eller eldre slektningers vitnesbyrd. For de yngste virker en oppvekstroman som «Beatles» av Lars Saabye Christensen like fjern som antikken. Men for et flertall av den norske befolkningen er virkeligheten den portretterer, stadig levende minner, og vil være det lenge ennå.

I den grad historien gir en pekepinn, vet vi hvordan dette vil ende: Det norske særpreget vil bestå, ved en historisk ironi også takket være mennesker med røtter fra andre land, og den flerkulturelle ideologien gå samme vei som dinosaurene. Men dinosaurene kan trampe ned og ødelegge en hel masse før de forsvinner.

 
 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Les også

-
-
-
-