Kultur

En oversikt over livet til en norsk historiker og politiker som gikk bort for snart hundre år siden, kan gi et interessant innblikk i forskjeller og likheter mellom 1800-tallets og dagens Norge – både på åndslivets og politikkens område.

Johan Ernst Welhaven Sars (1835-1917), vanligvis bare kalt Ernst Sars, kom til verden den 11. oktober 1835 i det som i dag er Flora i Sogn og Fjordane. Som sønn av presten og naturvitenskapsmannen Michael Sars, bror av Georg Ossian Sars og nevø av Johan Sebastian Welhaven, ble han født inn i en slekt av embedspersoner og intellektuelle, og familiens hjem i Kristiania, dit de flyttet da faren ble professor, var et møtested for hovedstadens intellektuelle.

ernst-sars

Inspirert av familien begynte Ernst Sars først med naturvitenskapelige studier og deretter medisin, men fattet nokså raskt større interesse for historiefaget. I Norsk biografisk leksikon kan vi lese at interessen for unionstiden med Danmark skulle bli avgjørende for hans virke:

1858 byrja han også å publisere sitt fyrste betydelege arbeid, avhandlinga Norge under Foreningen med Danmark, som kom i fire bolkar mellom 1858 og 1865. Dette var den fyrste omfattande framstellinga av norsk historie i foreiningstida.

I et land som hadde hatt en rik sagalitteratur, og hvor skaldene noen århundrer tidligere hadde fungert som historiefortellere, manglet det altså en fortelling som kunne gi en slags sammenheng i det som var hendt i landet det siste halve årtusenet.

I dag har man av og til følelsen av at knapt noen kan forklare de siste femti eller fem årene på en måte som gir mening. Men Sars levde under en lang nasjonal gjenoppvåkningsperiode. Den preget historikerne, og historikerne preget den, idet de satte begivenhetene inn i en kontinuitet som ble en del av nasjonens selvforståelse:

Avhandlinga til Sars representerte langt på veg dei felles ambisjonane til ein ny historikargenerasjon. Dei fyrste generasjonane etter 1814 (Keyser og Munch) hadde knytt det nye Noreg direkte til det gamle. Dei hadde sett den nye fridomen som ei oppstode av den gamle, og dei hadde tolka samtidas konfliktar som meir eller mindre dei same som dei som hadde prega mellomaldersamfunnet. Etter som den samfunnsmessige moderniseringa sette inn, kom det ei vekslande kjensle av historisk distanse til fortida, og dermed blei spørsmålet om kontinuiteten i norsk historie påtrengjande. Det blei maktpåliggjande å integrere foreiningstida som ein del av norsk historie, og arbeidet til Sars var det fyrste som gjorde det.

Toneangivende personer i Norge var splittet i synet på utlandet, i særdeleshet Danmark. Embedsstanden og bondestanden stod langt fra hverandre. Noen følte seg sterkt knyttet til naboene i sør og mente at nordmennene ville ha vært kulturelt fattige uten dem, mens andre var fremmede for den tankegangen, og fremhevet det særnorske. Betegnende i så måte var striden mellom Welhaven og Wergeland, eller mellom det «dansk-norske» og det «norsk-norske». Striden splittet også familier. Selv tok Ernst Sars etterhvert Wergelands parti mot onkelen Welhaven.

Vi kan smile nedlatende av dette i vår tid, selv om det var alvorlig nok for dem det gjaldt, for i globaliseringens tidsalder er motsetningene mellom dansker og nordmenn avløst av likegyldighet. Til gjengjeld berører konflikten mellom de nasjonalt og de internasjonalt orienterte i dag adskillig dypere forskjeller enn den gjorde på 1800-tallet.

Sars ble en viktig skikkelse i moderne norsk nasjonsbygging ved at han gav forrang til den ene av de to stridende fortellingene som fremhevet Norges tidlige historie snarere enn dansketidens betydning:

Snart gjekk Sars over til å førelese over norsk historie, og dette danna grunnlaget for fyrste bindet av det som skulle bli hovudverket hans, Udsigt over den norske Historie i fire bind. Mot skandinavistanes oppfatning om at det nye Noreg hadde sine vesentlege føresetnader i den politiske og sosiale utviklinga i foreiningstida, og at det var embetsstanden som fyrst og fremst danna denne kontinuiteten, ville Sars syne at der var ei djupare og viktigare kontinuitetslinje som gjekk heilt tilbake til vikingtida.

Mellomalderen hadde vore kjenneteikna av kamp på livet mellom eit gamalt ættearistokrati med rot i stammeforfatninga og eit nyare, kristent rikskongedøme. Då kongemakta nedkjempa aristokratiet, blei dette deklassert og sokk ned i bondestanden. Bondestanden blei dermed gjennomsyra av aristokratisk vilje til å verne om og kjempe for den personlege fridomen sin mot alle freistnader på å innføre føydale tilstandar. Det norske samfunnet blei kjenneteikna av at der var fleire sjølveigande bønder med uavkorta eigedomsrett enn i grannelanda, og at leiglendingane var personleg frie og ubundne: “Paa disse to Forhold […] var den norske Samfundsorden bygget; i dem havde den sin Styrke og Herlighed.”

Er det ikke ett eller annet ved dette som også i dag fremkaller vibrasjoner i nordmenn som elsker den personlige friheten? Det er neppe noen kristendom eller innfødt konge- eller regjeringsmakt som blir blant de ivrigste i forsøkene på å nedkjempe frihetstrangen i våre dager, om enn de mer eller mindre bevisstløst kan gjøre seg til redskaper for åndelige strømninger utenfra.

Sentralt i Sars’ fortelling er at bonden er viktigere enn embedsmannen. Det var sistnevnte som ble mer lik den førstnevnte:

At det norske folket var blitt eit bondefolk var ein veikskap i seinmellomalderen, men det blei ein styrke då den demokratiske tidsstraumen sette inn på 1700-talet, og det var begeistringa for bondefridomen som dreiv frigjeringsverket i 1814. Sars nekta ikkje for at norsk historie hadde fått nye utgangspunkt i foreiningstida, i og med danninga av ei opphaveleg dansk overklasse i byane. Men han insisterte på at denne klassa i løpet av 1700-talet meir og meir hadde identifisert seg som norsk. Enno stod det mykje att, ikkje minst når det galdt skriftspråket, før dei “to samfunna” hadde smelta saman. Men Sars var viss på at utviklinga gjekk i retning av stadig sterkare nasjonal integrasjon og at dette peika fram mot fullt nasjonalt sjølvstende.

Historiefaget har endret seg mye siden den tid. I dag er det mer opptatt av å akkumulere fakta, og mindre opptatt av å lage sammenheng i dem.

Ernst Sars fulgte godt med på hva som rørte seg i europeisk åndsliv, og ble etterhvert en tanke mer teoretisk og ideologisk:

1865 var Sars tilbake i København for å kopiere kjelder, og no byrja han meir systematisk å setje seg inn i samtidas historieskriving og historiefilosofi. Han las dei store europeiske historikarane, og han følgde debatten om positivisme og andre moderne åndsretningar i britiske, franske og tyske tidsskrift. […] I ei førelesingsrekkje vinteren 1870–71 introduserte han positivismen ved universitetet, medan G. O. Sars om lag på same tid heldt førelesingar med utgangspunkt i darwinismen.

At universitetet heller ikke den gangen var et sted hvor de åndelige horisontene ble utvidet, går frem av en historisk detalj gjengitt på norsk Wikipedia. En kjent medisinprofessor ville ikke ha noe av ovennevnte styggedom:

Ernst Lochmann holdt en beryktet immatrikuleringstale det året Ernst Sars ble utevnt til ekstraordinær professor. I talen Lochmann til orde for at positivisme og darwinisme (i realiteten Ernst og Ossian) burde holdes borte fra universitetet.

Tidene forandrer seg, men den menneskelige skrøpeligheten forblir den samme.

Spørsmålet er om vi har beholdt evnen til å se dagens moderne Norge som en manifestasjon av en utvikling som gir mening og sammenheng – og identitet.

 

Norsk biografisk leksikon