Nytt

Mens partipolitikken ikke ser ut til å være kilde til noen som helst politisk fornyelse, ser spørsmålet om Norges tilknytningsforhold til Europa – og med det et stykke på vei også resten av verden – ut til å få ny aktualitet.

Klassekampen skrev i går at 72 prosent av dem som har bestemt seg blant spurte LO-medlemmer, er tilhengere av å erstatte EØS-avtalen med en «vanlig tosidig avtale» mellom Norge og EU. Det tallet er oppsiktsvekkende høyt, og viser at fagbevegelsen for alvor har fått øynene opp for ulempene med den frie flyten av mennesker, som vel er blitt mye større enn de fleste forestilte seg for tjue år siden.

Her ligger en udetonert politisk bombe, for det er et massivt flertall på Stortinget for å beholde EØS – mest av alt et uttrykk for politisk treghet, intellektuell latskap og minste motstands vei, skulle en tro. Hva skal Ap-ledelsen gjøre hvis den er i utakt med mange av sine egne kjernevelgere? Det er vel grunn til å tro at Stoltenberg og LO-leder Flåthen vil gjøre hva de kan for å hanskes med dette opprøret, for partiet har sannsynligvis flere velgere blant eurofile byråkrater og akademikere enn blant LO-organiserte arbeidere.

Ikke desto mindre illustrerer dette at en veldig tungtsovende bjørn er i ferd med å våkne igjen, og det er ikke gitt at flertallet i befolkningen er av samme oppfatning som stortingsflertallet. Man øyner igjen skillelinjen mellom det man grovt forenklet kan kalle globalister og nasjonalister – en rød tråd gjennom en stor del av Norges historie.

 

Krever EØS-garantier