Gjesteskribent

Lysefjorden

Ved inngangen til 2019 er det ikke vanskelig å komme på gode ønsker for året. Det meste går nemlig i feil retning. Stortinget har mistet det meste av velgernes respekt. Den avtar med breddegraden. Finnmarkingenes selvstendighetskamp mot sentraliseringspolitikerne fortjener søringenes støtte. Ellers er de tre viktigste sakene velgerne må ta stilling til følgende: Forsvaret, innvandring og EU/EØS. Nå som før! I disse tre sakene styrer Stortinget nesten umerkelig, men stødig i feil retning. Anlagt kurs har stort sett massemedienes støtte, med en ivrig rikskringkasting – og like ivrig Aftenposten i spissen. Den gradvise svekkelsen av vår nasjonale sikkerhet er også den eneste reelle fare for oljefondet, nemlig at noen kan komme til å ta det fra oss. Den som tviler på at politikerne gradvis gjør oss mer avhengige av oljefondet, bør lese Christian Anton Smedshaugs glimrende artikkel «Industrireising» i Klassekampen for 2. januar 2019. Han påpeker blant annet at Norge, som var et industriland med olje, er i ferd med å bli et oljeland med industri. Ved siden av dette er utenlandske bedrifter i ferd med å ta over den profitable industrien som er igjen, også på grunn av en tiltagende kapitalmangel blant våre tradisjonelle kapitalister.

Stortinget

Det er neppe nødvendig å rippe opp i hvordan stortingspolitikerne har tullet bort milliarder på å ta styringen i prosjekter der de skulle overlatt styring – og utførelse til kompetente personer og bedrifter. Ei heller er det nødvendig å rippe opp i hvordan sentrale personer i styringsverket har satt personlige interesser foran rikets sikkerhet. Et grandiost juks med reiseregninger og bonuspoeng kommer i samme kategori. Dessuten later det til at politikerne har valgt fra aller øverste hylle når de har kjøpt vin og brennevin til feiring av seg selv. I en slik sammenheng kan stortingsrepresentantenes kamp mot finnmarkingene neppe forbause mange. Ved dette årsskiftet hørtes stortingspresidentens hjertesukk fra HM Kongens bord (fritt sitert): Det er rett og slett sørgelig alt sammen! Velgernes mumlende tilsvar høres av dem som hører etter: Så er det jo også en sørgelig forsamling!

Nyttårsønske: En rakrygget nasjonalforsamling!

Forsvaret

Ifølge jungeltelegrafen skal Regjeringen visstnok ha sendt et hemmelig brev til NATO, i hvilket statsministeren skriver at Norge vil leve opp til sin forpliktelse om å øke forsvarsbudsjettet til 2 prosent av BNP innen 2024. Overfor velgerne gir hun utydelig og uklart inntrykk av at det blir vanskelig å nå målsettingen. Det blir spennende å se hvorvidt dette mulige dobbeltspillet har funnet sted.

Bærebjelken for Norges sikkerhet er stadig Atlanterhavserklæringen fra 1941, på vårt gode forhold til Storbritannia og USA og forankringen i NATO. 

På en godværsnatt med klar sikt kolliderte fregatten KNM «Helge Ingstad» med en tankbåt i Hjeltefjorden og gikk etter hvert ned. Trist for en hel nasjon! Fregatten var på vei sydover i fjorden med 17 knops fart, satt kursen mot den store tankbåten «Sola» og holdt stø kurs og fart til kollisjonen inntraff. Om bord i KNM-fartøyer er det slik at skipssjefen er på bro i krevende farvann, men hviler der det er åpne – og rene farvann, som Hjeltefjorden. Skipssjefen om bord i KNM «Helge Ingstad», som hvilte i sin lugar, ble ikke purret før kollisjonen inntraff. Blant de mange sjøkyndige langs vår lange kyst som er glade i Marinen og som vet hva en sjøforklaring er, har nok omkvedet vært: «Denne kollisjonen skulle ikke ha skjedd! De omstendigheter som førte til at kollisjonen allikevel inntraff vil Havarikommisjonen og andre ekspertgrupper redegjøre for. Det samme gjelder hendelsesforløpet etter at kollisjonen inntraff.» Senere har skipssjefen ombord i KNM «Helge Ingstad» latt seg intervjue av VG. I dette utmerkede intervjuet gjør han det (selvsagt) klart at kollisjonen ikke skulle ha skjedd. Dessverre har taushet, ganske unødvendig, vært Forsvarsdepartementets mediestrategi.

Nyttårsønsker:

  1. En bindende erklæring fra Regjering og Storting til velgerne om at forsvarsbudsjettet skal økes til minst 2 prosent av BNP innen 2024.                                                                                                                          
  2. At den transatlantiske bærebjelken fra 1941 -, forholdet til Storbritannia og USA – og forankringen i NATO ikke forvitrer.                                                                                                                                                     
  3. Løsrivelse av Forsvarssjefen fra den integrerte strategiske ledelse i Forsvarsdepartementet, slik at han personlig kan redegjøre selvstendig for tilstanden i Forsvaret og ta ansvar for hele forsvarsorganisasjonen.
  4. At undervisningen ved krigsskolene tilbakeføres til tidligere høy standard og forbedres der forbedringer er påkrevet.

INNVANDRING

I 2018 vedtok regjeringen å støtte den fatale Migrasjonsavtalen (GCM) som FN har pådyttet verden. Regjeringene i Østerrike, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Polen, Israel og Ungarn er blant dem som prioriterer opprinnelsesbefolkningens ve og vel, og som derfor har sagt nei til avtalen. Stortinget prioriterer innvandrernes ve og vel, og har derfor sagt ja til avtalen.  Dette skjer mens vi opplever en overhåndtagende fremmedkulturell innvandring. Ved inngangen til 2019 er det videre påvist at fremmedkulturelle som har «flyktet» fra sine hjemland til Norge, reiser på ferie til de landene de har «flyktet» fra. Naiviteten blant våre folkevalgte er nesten ikke til å holde ut. Samtidig er antall barnefødsler blant etniske nordmenn på et katastrofalt lavt nivå (1,6 barn per kvinne, mens vi trenger minst 2,1 barn per kvinne for å opprettholde folketallet). Statsministeren tok tak i dette i sin nyttårstale, og lovet tiltak for at yngre par skal velge å få barn, og at målsettingen er 2,1 barn per kvinne. Enhver fornuftig person med foreldre som er døpt i Den Norske Kirke, eller tilsvarende, er trolig enig med Statsministeren. Aftenposten er naturligvis uenig (leder 2/1-19). Lederskribenten mener at full sysselsetting for kvinner, inkludert innvandrerkvinner, er et like viktig bidrag til opprettholdelse av velferdsstaten som et gjennomsnittlig fødselstall per norsk kvinne på 2,1. Der i gården mener man nok at det er helt greit at øket innvandring bør kunne kompensere for et synkende antall etniske nordmenn, altså at det er helt greit at vi nordmenn byttes ut med innvandrere. CIVITA-leder Kristin Clemet mener det samme (hun har til og med skrevet bok om det), og det hun mener, mener også som oftest eliten i Høyre. Og gode og skikkelige høyrevelgere følger, som kjent, alltid partiledelsen, uansett hva den måtte finne på.

Nyttårsønsker:

  1. Reduksjon av innvandringen til et minimum.
  2. Innvandrere som mangler vilje eller evne til assimilering i den norske befolkningen bør avvises, med mindre de må gis midlertidig opphold med flyktningstatus.
  3. Innvandrere som bryter reglene for opphold repatrieres umiddelbart etter at regelbrudd påvises.
  4. Innvandrere som får opphold etter nevnte kriterier skal gis de samme rettigheter og plikter som den norske opprinnelsesbefolkningen.

EU/EØS

Ved to anledninger har velgerne sagt Nei til norsk medlemskap i EU. Under begge valgkampene kunne Ja-siden love det norske folk isolasjon og fattigdom dersom det valgte Nei. Ja-siden tok feil! Etter det forsmedelige tapet i 1994, var statsminister Gro Harlem Brundtland og hennes sekretær Jonas Gahr Støre fortvilte over folkets enfold. Derfor ble EØS-avtalen snekret sammen og vedtatt av Stortinget. For at man ikke skal tro at Stortinget alltid var klokere før enn det er i dag, minnes om at et enstemmig Storting i Oslo ville avsette HM Kongen i 1940, mens kampen mot overfallsmakten var i full gang i andre deler av landet, særlig i Nord-Norge.

Nå spores det tendenser til at vår regjering og deres bakmenn (og kvinner) snakker stadig varmere om et nært forsvarssamarbeid mellom Norge, Sverige og Finland  – en Østersjøpakt – som naturligvis underminerer den transatlantiske bærebjelken, men som samtidig kan åpne en bakdør til medlemskap i EU, hvilket er Høyres og Arbeiderpartiets langsiktige og farlige målsetting (les Nils Morten Udgaards artikkel «Norden på vei mot felles forsvar?» i Aftenposten for 2/1-19).

Forskjellene mellom Oslo og resten av landet har alltid vært en utfordring. Demografien forsterker forskjellene. Den 2. januar 2019 kunne Klassekampen opplyse at 59 prosent av Norges befolkning sier ja til leting etter mer olje, mens befolkningen i Oslo sier nei. Tragisk i seg selv, men her har vi også grunnen til at sittende Byråd kan bli gjenvalgt, selv om det på daglig – og demonstrativ basis motarbeider interessene til Oslos opprinnelsesbefolkning (brede fortau og sykkelstier for å hindre biltrafikk, gradvis innføring av parkeringsrestriksjoner for byboere, erstatning av den tradisjonelle småhusbebyggelsen med stalinblokker m.m. – alt på klimahysterikernes premisser). Av samme grunn kan man ikke se bort fra at et flertall av befolkningen i Oslo ønsker seg EU/EØS og et utopisk multikulturelt samfunn fremfor det Norge vi kjenner fra tidligere tider.

I dag ser det ut til at tåken begynner å lette i LO, og at det etter hvert blir en ny tyngde i kampen mot EØS som kan bringe frem bedre alternativer. Dersom Storbritannia velger selvstendighet i forhold til EU, kan det åpne seg nye muligheter som velgere fra venstre og høyre – gjennom en bred demokratisk prosess –  i så fall bør tvinge Stortinget til å gripe.

Nyttårsønske: At alternativer til EØS-avtalen vurderes med utmeldelse av avtalen som primært siktemål.

Godt nytt år!