Gjesteskribent

NH-90 skandalen vil bli en av de største i Norges historie. Skandalen har medført at fregatter og kystvaktfartøyer har seilt omkring uten helikoptre, noe de vil kunne gjøre i flere år fremover. Mangelen medfører en dramatisk reduksjon i fartøyenes operative evne. Helikoptre var videre en viktig del av beslutningsgrunnlaget for fartøysanskaffelsene. I denne artikkelen vil jeg trekke frem den egentlige grunnen til skandalen og se på hvordan den har kunnet utfolde seg uten at NH-90 kontrakten har blitt kansellert. Jeg vil også belyse hvorfor det er sannsynlig at vi vil kunne vandre inn i lignende skandaler i fremtiden.

Vi fikk en interessant utveksling på NRK 2 Dagsnytt 18 søndag 3/2 klokken 1100. Stortingsrepresentant Hårek Elvenes (H), stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (FrP) og stortingsrepresentant Dag Terje Andersen (Ap), Leder av Kontroll – og konstitusjonskomiteen diskuterte NH-90 skandalen. De tre burde ha lovet det norske folk at det vil bli nedsatt en vidtfavnende undersøkelseskommisjon. Det gjorde de ikke. Etter å ha stoppet hverandres spede forsøk på å fortelle oss lyttere og hverandre om fremragende Høyre, FrP og Ap-politikeres «resolutte» – og modige fremferd på tidligere stadier, ble de tre enige om at Forsvaret (fagekspertisen) er skyld i skandalen. Selv Christian Tybring-Gjedde, som var desidert klarest – og best av de tre, kom til den konklusjonen. Det vil nok si at alle forsvarsministere siden årtusenskiftet skal vernes av de folkevalgte, og at all skyld skal legges på Forsvarssjefen (og derigjennom direkte på Sjøforsvaret og Luftforsvaret). Det er bare en hake ved dette: Anklagen bygger på en løgn. Forsvaret er absolutt ikke den hovedskyldige. De hovedskyldige er de de to statsbærende partiene Ap og Høyre (representert ved deres statsråder, stortingsrepresentanter og de to partienes sympatisører i embetsapparatet). De personene i embetsverket som dertil notorisk befinner seg på feil planet, også denne gang, er den såkalte Tiller-banden i FD. La oss se på hvordan dette kan ha seg.

Det er tre stormakter i verden, nemlig USA, Kina og Russland. Norges sikkerhet, vår velstand, ja, selve velferdsstaten hviler på den transatlantiske bærebjelken. Og den ble etablert gjennom Atlanterhavserklæringen av 1941. Den er ført videre gjennom NATO-alliansen. I dag er Norges sikkerhet helt avhengig av tettest mulige forbindelser til Storbritannia, Canada og USA. Det finnes ingen alternativer.

De to mest konsekvente fornekterne av disse realitetene er ledelsen i Arbeiderpartiet og Høyre. Ved enhver korsvei hyller de NATO og det nordatlantiske samarbeidet, men alltid med en underliggende og dogmatisk dragning mot EU (i forakt for det folket de representerer). Slik har det vært helt siden Gro Harlem Brundtland (Ap) og Jonas Gahr Støre (Ap) etablerte EØS – avtalen etter skuffelsen over at det norske folk valgte «feil» under EU-avstemningen i 1994. Høyre så øyeblikkelig at EØS-avtalen kunne bli den fremtidige døren til norsk medlemskap i EU. Stortinget beseglet avtalen. Ingen må være i tvil: Medlemskap i EU er et overordnet mål for Arbeiderpartiet og Høyre. Det er noe religiøst, nesten jesuittisk over dette (målet helliger midlene). NH-90 skandalen demonstrerer fenomenet. Vi ser det også i hangen til å ville etablere forsvarssamarbeid med EU og Norden (en slags Østersjøpakt) i konkurranse med NATO.

Det var nemlig Arbeiderpartiet og Høyre som så sitt snitt til å velge europeisk fremfor amerikansk da valget av helikoptertype skulle gjøres. Det stod mellom et europeisk konsortium som aldri hadde levert et eneste helikopter og et høyverdig operativt amerikansk helikopter. De som fulgte beslutningsprosessen den gang vet at NH 90 prosjektet ble etablert som et samarbeid blant de sterkeste nasjonene innen EU for å være en motvekt mot amerikansk og engelsk forsvarsindustri! Utad ble NH-90 presentert som et ferdig utviklet helikopter, selv om det konsortium som skulle produsere helikoptret ble etablert i 1992: Det het seg at man kun skulle tilpasse noen moduler for å gjøre NH-90 til Marinens og Kystvaktens helikopter. Det er 18 år siden. Politikerne presset i tillegg på for at man skulle kjøpe lettvekts-torpedoer fra samme konsortium, men fornuftigvis vant fagkunnskapen frem, og den britiske torpedoen STINGRAY ble valgt.

Beslutningen om anskaffelse av NH-90 ble tatt i 2001, og kan (dersom kontrakten ikke blir kansellert) bli operativt i 2025! NH-90 er betegnelsen på et to-motors militært helikopter utviklet av NHIndustries (NHI) (Frankrike) (etablert i 1992), et konsortium eid av Eurocopter/Airbus (62,5 %) (Frankrike), AgustaWestland (32 %) (Italia) og Stork Fokker (5,5 %) (Nederland). Helikopteret utvikles i to varianter: et taktisk transporthelikopter (TTH) og et maritimt helikopter: NATO fregatt helikopter (NFH).

Den amerikanske marinen bruker SEAHAWK-helikopteret under betegnelsene SH-60B, SH-60F, HH-60H, MH-60R og MH-60S. Det blir blant annet brukt ombord i fregatter, jagere, kryssere, amfibiske landingsskip og hangarskip til antiubåtkrigføring (ASW), anti-overflatekrigføring (ASUW), spesialoppdrag, søk og redning (SAR), transport og forsyninger og medisinsk evakuering. For de lesere som av en eller annen grunn ikke tror at USN opererer i like krevende farvann som KNM: USN opererer i alle verdens farvann, også i «våre» nordområder. Nå hviskes det om at det amerikanske helikoptret ikke flyter på vannet. Tenk det, tenk godt over det – og hold det opp mot vår gigantiske NH-90 skandale som har utfoldet seg gjennom 15 år uten å bli stoppet. Det er til å få hjerteinfarkt av!

Det er løgn at Forsvaret ikke har gjort forsøk på å stoppe NH-90 skandalen. Luftforsvaret og Sjøforsvaret gikk fra første stund inn for SEAHAWK. Sterke politiske føringer (EU-utopien) , også i FD, vant imidlertid frem. Generalmajor Colin Archer forsøkte i 2006, da han var Generalinspektør for Luftforsvaret, å kansellere NH-90 kontrakten. Det samme gjorde Kontreadmiral Lars Saunes (Sjef Sjøforsvaret 2013 – 2017), blant annet meddelt offentligheten under et foredrag i Oslo Militære Samfund. Han mente at man burde gå til anskaffelse av SEAHAWK. Generalmajor Colin Archer mener i dag det samme: NH-90 kontrakten må kanselleres (Aftenposten for 2. februar 2019).

Hjertesukk: Generaler og admiraler må demonstrere sin selvstendighet og rakryggethet ved – noen ganger – å ta sin hatt og gå. Det at politiske ledere ikke evner å vise skam og ta ansvar gjør dem fortjent til folkets forakt! NH-90 kontrakten bør kanselleres og SEAHAWK anskaffes NÅ. Arbeiderpartiets og Høyres sterke lengten etter norsk EU-medlemskap må ikke tillates å trumfe Norges sikkerhetsforankring – og vårt lands forsvarsevne. Dersom de to partienes EU-holdninger fortsatt skal bli styrende for Forsvaret, er det helt utenkelig at skandaler av typen NH-90 skal kunne unngås i fremtiden. Dette forsterkes av at Forsvarssjefen ikke har et selvstendig ansvar for hele Forsvaret. Forsvaret er i dag organisert for katastrofer.

Etterord: På mandag den 18. januar holdt Forsvarssjefen et meget godt foredrag i Oslo Militære Samfund. I dag (5/2) var Forsvarsministeren i Stortinget og redegjorde for KNM «Helge Ingstad»-ulykken. Fregatten er trolig totalvrak. Den skal heves i denne uken (7/2). Den våpen – og reservedelsutrustning som har gått tapt skal erstattes. Dessuten skal det anskaffes nye overflatefartøyer – gjerne under et allerede unnfanget anskaffelsesprogram i NATO (RN har et passende fartøy på trappene). Det er videre planer om å øke antall nye undervannsbåter fra 4 til 6, og beholde de 6 korvettene ut sin naturlige levetid. Dessuten nevnte Forsvarsministeren at det kan bli anskaffet flere P8-Poseidon. Forsvarssjefen og Forsvarsministeren har her sammen generert ny optimisme blant nordmenn flest og gitt Forsvaret en energi-innsprøytning. Situasjonen hadde vært enda lysere dersom de to hadde gitt beskjed om at forsvarsbudsjettet vil bli øket til minst 2% av BNP innen 2024, at Forsvaret vil beholde Andøya som i dag og at NH-90 kontrakten vil bli kansellert og erstattet av en øyeblikkelig anskaffelse av SEAHAWK (for å sette fregatter og kystvaktfartøyer i den operative stand som har vært forutsatt siden fartøyene ble anskaffet, og ikke minst for å spare penger).