Europa befinner seg i krise, ikke én krise, men flere kriser, og de skygger for hverandre. Det er lett å ty til lettvinte forklaringer, som at europeiske land gjør det dårlig i VM pga gjeldskrisen eller at høyreekstremismen reiser hodet og at vi derfor må slutte rekkene.

Fra Klassekampen til NRK og Aftenposten/VG er man enige om å advare mot høyrepopulismen, og man gjør det ved nettopp å instrumentalisere politisk frykt, dvs. blande sammen likt og ulikt under samme banner, fra Jobbik i Ungarn til Frihetspartiet i Nederland, Dansk Folkeparti og Fremskrittspartiet.

Dette skjer helt bevisst. Jeg nekter å tro at dyktige, men skruppelløse, journalister som VGs Leif Welhaven, Lars Håkon Grønning og Hans Christian Hansson, ikke vet forskjellen på skinheads, nynazister og Le Pen, Liga Nord og Frihetspartiet. Men de ble slått sammen til en graut i VG Helgs artikkel, med bildet av en Jobbik-tilhenger med tatovert hakekors i bakhodet på forsiden.

Det finnes en kobling mellom nazister/høyreekstreme og partier som Folkepartiet i Østerrike, Nasjonal Front og Jobbik.

Men det finnes også tilsvarende koblinger på venstresiden. I Danmark er medlemmer av Enhedslisten med i det voldelige Antifascistisk Aksjon (AFA). SOS Rasisme og Tjen Folket er et opplagt eksempel i Norge. Men innflytelsen går dypere og er mye mer omfattende enn det ytre høyre noensinne har fått til. ML-ere bekler stillinger i det offentlige, i kulturlivet og ikke minst mediene. Jeg har aldri sett noe forsøk på å kartlegge hvem de er og hvilken innflytelse de har og om de utøver den på en måte som viser sympati med gamle idealer.

Men er dette relevant for politisk vold og militans? kan en spørre. Ja, også ML og noen av frontorganisasjonene hadde aktivister som hadde kobling til folk som var villig til å bruke vold. Også ML hadde en dark side, og det er kommet lite frem. I Sverige er det kommet frem i forbindelse med boken «Dom skal ju enda dø», og i avsløringen av Jan Guillous KGB-fortid. Men norske aviser viser liten interesse for å forfølge tråden. Det er ikke så vanskelig å tenke seg hvorfor: det sitter for mange i posisjoner som ikke føler for en slik granskning, og de har greid å la ideologien gå i arv.

Unik sjanse

Det er ingen dristig påstand at de venstreorientertes dominerende stilling i mediene og i offentlig forvaltning har hatt betydning for de store samfunnsmessige endringene vi har sett de siste tyve år, og som må sies å være kvantesprang. Noe av dette er en historisk utvikling, men det ser ut til at eliten har gitt gass i utforbakke, og sett muligheten til å omforme Norge etter eget hode. De har gjort det uten mandat, uten diskusjon. Deres målsetninger har vært å lese i aviser og TV/radio og en flom av publikasjoner hver dag hele året. Men det har aldri vært mulig å diskutere programmet, det intensjonale, at utviklingen er styrt. Det har man nektet.

I stedet for demokratisk debatt serveres vi en forestilling om at «utviklingen» er noe som skjer, uavvendelig. Samtidig blir vi fortalt at vi må benytte anledningen til å forme Det nye Norge til en ny fellesarena. Det har noe futuristisk over seg, omtrent som da man laget stål i Magnitogorsk på 30-tallet. Sovjetmarxismen forente to tilsynelatende motstridende elementer: Determinisme og voluntarisme. Utviklingen er tilsynelatende unndratt vår kontroll, samtidig appelleres det til den menneskelige vilje. Just do it! «Finnes her nød og sult, skyldes det svik!»

Denne blame-game maskinen settes i sving når Europa går inn i virkelige kriser.

Hakekorset makes good copy, det er blikkfang og selger. Men å brunbeise Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti er å skite i eget reir. Det er å ødelegge den demokratiske prosessen.

Navigasjon

Det finnes noen elementære forskjeller, og så fort man har skjønt dette er det lettere å navigere. Ett av de viktigste på høyresiden er forholdet til Israel og USA. Frihetspartiet og Geert Wilders er sterke tilhengere av Israel og USA. Det er ikke Le Pen eller Jobbik eller Folkepartiet. Le Pen besøkte Milosevic og Saddam Hussein. Nick Griffin er ingen god kilde på Holocaust.

Når man ikke trekker frem dette, kan det ha noe å gjøre med at sentrum sklir i forhold til bevegelser som Hamas og Hizbollah og er blitt mer Israel-fiendtlig og USA-skeptisk?

Kan det ha noe å gjøre med at det finnes bevegelser i dag som plasseres på venstresiden, men egentlig hører hjemme på ytre høyre?

Islamister – ytterste høyre?

Mediene ser ut til å godta alliansen mellom venstresiden, også ytre venstre, og islamister og muslimer generelt. Man kulegraver i liten grad denne alliansen og spør: hvordan kan venstresiden forbli venstre hvis den holder fast på denne alliansen? Vil den ikke måtte velge mellom hevdvunne verdier og de nye allierte? Denne motsetningen finnes ikke bare på venstresiden, men gjelder det vage, sosialdemokratiske borgerskapet vi alle er en del av.

Det finnes lite eller ingen slik debatt i norske medier, til tross for at det må være en av de viktigste i vår tid.

Islamismen hører til på ytterste høyre fløy, med sitt kvinnesyn og sitt homohat. Hvorfor tør ikke eliten og mediene ta det inn over seg,? Er det fordi det huset de har konstruert er så breddfull av motsetninger at det raser hvis man pirker i det?

Hvor kommer denne svakhet for en bestemt religion fra? Er det fordi man kastet den ut den kristne og ersattet den med en materialistisk gud, og når denne svikter, er man forsvarsløs? Man har mistet forbindelsen til det religiøse og således den dimensjonen i tilværelsen som lar oss forstå det åndelige.

Ånd kan kun bekjempes med ånd. Det er den bitre sannheten, og det sosialdemokratiske mennesket vet ikke hva ånd er.