Sakset/Fra hofta

Noen få norske kuratorer og kunstnere har vært på studietur til Israel, i samarbeid med den israelske ambassaden. Det får bladet Billedkunst til å stille spørsmål ved deres kunstneriske integritet og flere kunstnere mener dette er politisk umoralsk og brudd på faglige vedtak. Norske kunstnere bør kun samarbeide med kunstnere som tar utvetydig avstand fra okkupasjonen, heter det. Ethvert samarbeid med myndighetene er forkastelig.

Det settes noen standarder i omgangen med Israel og israelere som man ikke finner overfor noe annet land.

Bakgrunnen er et møte i Norske Billedkustnere, NBK, hvor det ble vedtatt at omgang med israelske kolleger skulle skje med aktsomhet på den politiske situasjonen. Noen ville hatt full boikott, i stedet ble det manet til forsiktighet og tilbakeholdenhet.

Journalist i Billedkunst, Beate Pettersen, minner om Goldstone-rapporten som hevdet at den israelske hæren bevisst skjøt på sivile, dvs. ikke at enkeltsoldater gjorde det, men at det var policy fra øverste hold.

Omtrent på samme tid som rapporten ble publisert reiste en norsk kuratorgruppe, bestående av Marianne Hultman, intendant ved Oslo Kunstforening, Hanne Beate Ueland, kurator ved Astrup Fearnleymuseet, Siv Hofsvang, kurator ved Galleri F15, Stina Högkvist, kurator ved Samtidsmuseet og billedkunstner Martin Haarr til Israel. Det israelske utenriksdepartementet dekket utgiftene til kost og losji, og bistod kuratorene i å komme i kontakt med kunstnere og kunstinstitusjoner i Israel.

Så stiller Beate Petersen et spørsmål som er mystifiserende og mistenkeliggjørende:

Men hvilken interesse hadde av det israelske utenriksdepartementet av å ta del i dette? Og i hvilken grad kunne deltakelse på en slik reise sies å svare til NBKs oppfordring om å utvise etisk ansvar?

Det antydes at israelsk UD skulle ha spesielle motiver for å invitere norske kuratorer/kunstnere. Men ifølge bladet selv dreide det seg utelukkende om å bli kjent med «kunstscenen» i Israel. Det er den type kunstnerisk kontakt som alle ambassader promoterer, men i tilfellet Israel mener Billedkunst og flere kunstnere at det er suspekt. De vil ikke gi Israel den gevinsten. Det burde man kanskje si rett ut? Det ville vært et mer renhårig standpunkt. I stedet ikles det moralske standarder, og de som reiser til Israel henges ut som kollaboratører med okkupanten. Det er en farlig retorikk.

– I disse tider er dette et høyst upassende prosjekt, sier Henrik Placht, billedkunstner og initiativtaker til kunstakademiet i Ramallah. – Den norske kuratorgruppen lar seg betale av den israelske staten. Pengene kommer fra Knesset, som også står bak okkupasjonen, undertrykkelsen av og drapet på palestinere. Man må være klar over at Israel-Palestina-konflikten ikke utspiller seg mellom to likeverdige parter. Her er det snakk om en overgriper og en undertrykt. Og kuratorgruppen går altså inn på overgriperens side.

Ifølge Placht har kunstakademiet i Ramallah avbrutt sitt samarbeid med israelske kunstnere og utdanningsinstitusjoner etter angrepene på Gaza. Boikotten støttes av de institusjonene de tidligere var i dialog med. Begrunnelsen er at det viktigste arbeidet akkurat nå er opinionsdanning internt i Israel, ikke fremming av egen kultur overfor internasjonale aktører.

Billedkunstner Victor Lind, som var med på å fremme forslaget om kulturell boikott av staten Israel på UKS’ årsmøte, deler Plachts syn. – Det er helt åpenbart hva dette dreier seg om. En stat som driver med krigsforbrytelser og folkemord bruker sitt diplomati for å innynde seg hos kunstnere og kuratorer. Ved å delta i dette velger den norske kuratorgruppen side. Dette er å samarbeide med krigsforbryteren. Det må de vite.

– Er den typen arrangementer en strategi fra de israelske myndighetenes side, tror du, for å demme opp om anklagene om demokratisk underskudd og manglende pressefrihet under angrepene på Gaza?

– Den repressive toleransen er svært godt utviklet i Israel. Avisen Haaretz er eksempelvis svært kritisk til den israelske regjeringens politikk. Men det endrer ikke på situasjonen. Om vi bladde i arkivene til tysk presse i perioden 1933-45, og fant masse kritikk av tysk politikk, hadde det vært greit å samarbeide med tyske kulturmyndigheter? Selv om 50 000 venstrefolk allerede før krigen satt internert i konsentrasjonsleirene? Det er jo gjerningene som i siste instans teller. Det er de som bestemmer hva slags liv folk får, og om de lever eller dør.

Placht stiller opp en Mor Nille-logikk: Israel er okkupant, hvis man reiser og besøker et okkupant-land blir man kollaboratør. Men man kan like gjerne snu logikken mot Placht: palestinerne driver terror, Placht bor i Ramallah, ergo er han terrorist.

Både Israel og Palestina er mer enn okkupasjon og terror, å redusere befolkningen til disse to kategoriene er å be om konfrontasjon.

Plachts sammenligning med okkupasjonen av Norge viser hvor langt ut på viddene han er. For å finne nåde for hans øyne hjelper det ikke å være kritisk, som Haaretz er, man må ta avstand fra alt staten er og gjør. Man undres om Placht har tatt farge av omgivelsene, eller hatt med disse ekstreme synspunktene fra Norge.

Faktum er at nazi-metaforene sitter stadig løsere hos den politiske og kulturelle eliten i Europa. At dette er ødeleggende for enhver kommunikasjon med Israel og israelere ser man ikke ut til å forstå.

En av kunstnerne som sterkest kritiserer Israel-farerne, er Victor Lind, som selv har tematisert deportasjonen av de norske jødene. Overfor dagens Israel er han likevel uforsonlig. Hvilke konsekvenser en slik målestokk skulle få for samarbeid med andre land, kommer han ikke inn på. Ut fra historien burde Lind også forstå hvordan slik «Sonderbehandling» virker på israelerne. Eller har han ikke tenkt den tanken?

Tar ikke kritikken til seg

Det er oppløftende at flere av de kritiserte ikke tar kritikken til seg, men står på et normalt mellomfolkelig samkvem, hvor kunstnere snakker med hverandre og ser hverandres kunst. Man må ikke ta politisk standpunkt selv om man besøker Israel.

Marianne Hultman, som deltok på begge turene, tror imidlertid ikke boikott er veien å gå: – Jeg er helt uenig i forslaget som ble stilt på UKS. Jeg kan forstå ønsket om en politisk boikott. Men hva oppnår man egentlig med en akademisk og kulturell boikott? Det er merkelig at man har så stor tillit til kunstnernes politiske gjennomslagskraft. Ved å forvente at de skal kunne påvirke sin regjering, pålegger man dem et stort ansvar.

Hun mener dessuten at vi i Norge har et skjevt bilde av Israel:

– Landet har en interessant og sammensatt samtidskunstscene, som vi har liten kjennskap til. Befolkningen består av mange minoriteter. Og det finnes kunst- og kulturinstitusjoner som representerer helt ulike historier, holdninger og ideer. I 2008 besøkte vi blant annet Umm El Fahem Art Gallery som presenterer palestinske så vel som internasjonale kunstnere.

– Men Israels mangefasetterte kunstscene til tross, skaper det ikke uheldige bindinger at israelsk UD betalte for oppholdet? Hvilken agenda tror du de hadde med det?

– De hadde overhodet ingen agenda, annet enn å skape grunnlag for gode samarbeidsrelasjoner. Israels ambassade skiller seg slik sett ikke fra andre ambassader. De la heller ingen føringer på hvem vi skulle møte. Vi besøkte eksempelvis Digital Art Center i Holon. Det er en institusjon som offisielt motsetter seg okkupasjonen, noe som fortsatt er uvanlig.

– Når det gjelder eventuelle bindinger, er vi voksne mennesker, som er i stand til å vurdere hvilke situasjoner vi inngår i. Vi treffer mennesker, ikke en stat.

Beate Petersen har åpenbart sympati for de som vil ha boikott.

Begrunnelsen er at en stor del av Israels akademikere direkte er involvert i landets avanserte våpenindustri, at samfunnsforskere er sentrale i byggingen av okkupasjonsstaten, og at historikere og arkeologer spiller en viktig rolle i utviklingen av den sionistiske ideologien og i fornektingen av palestinsk historie og identitet.

Man danner en beviskjede etter Mor Nille-metoden hvor alt og alle kan passe: «samfunnsforskere er sentrale i byggingen av okkupasjonsstaten» – som om Israel var et totalitært samfunn. Petersen nevner også «historikere og arkeologer». Hun er dermed på samme nivå som arabiske ledere, sekulære og religiøse, som hevder at hensikten med Israels utgravinger i Jerusalem er å undergrave Al Aqsa-moskeen. Ja, hvis man tror israelerne er suicidale er dette en plausibel teori.

Termer som «utvikling av den sionistiske ideologien» antyder at Israel både er en totalitær stat med en totalitær ideologi. Men hvem det som er totalitær?

Petersen viser til forelesningsrekken på NTNU, Oljefondets salg av aksjene i Elbit, og initiativ for å stille israelske politikere og militære for retten for Operation Cast Lead i Gaza.

Målet er temmelig gjennomsiktig: man ønsker en kriminalisering av Israel og israelerne. Placht serverer en interessant begrunnelse: Israel er et demokrati, dermed er alle israelere kollektivt skyldige.

Placht:

– Skal israelske kunstnere lide for de valgenes deres politisk overordnede tar?

– Ja, selvfølgelig. Regjeringen er folkevalgt, og når kunstnerne reiser ut, representerer de landet sitt. Hadde vi fått en Frp-regjering i Norge, ville norske kunstnere måttet forholde seg til det. Sånn er det å bo i et demokrati.

Lind:

– Etter min mening er det ingen ting som flyter fritt, heller ikke kunst og kultur. Derfor kan ikke kunstnere og kuratorer bare lukke øynene og late som man ikke har noe ansvar, man er bare kunstner. Og blir man med på opplegg i regi av israelske myndigheter, så blir man på en måte dratt inn i legitimeringen av overgrepene mot palestinere. Har man ikke betenkeligheter med dette, så lever man virkelig i ei boble.

Placht og Lund er inne på samme tankegang som Al Qaida brukte da de angrep New York: de sivile i tvillingtårnene var ikke uskyldige. Det samme sier Hamas og Det muslimske brorskap når de sende selvmordsbombere mot sivile mål i Israel: det finnes ingen uskyldige israelere. Da har man valgt side og boikott er bare et våpen i krigen.

Skarp kritikk mot sponset Israel-tur
Beate Petersen, 27.10.2009, No.6


Kritiseres for reise til Israel


Kritiserer reiser