Sakset/Fra hofta

ISIS tømmer Iraks nest største by Mosul for kristne. ISIS har nå gitt de kristne tre valg. Konverter til Islam eller betal beskyttelsesskatt eller dø. Mange kristne har allerede forlatt Mosul uten eiendeler. Det blir knapt nevnt i nyhetene.

Derimot blir vi kontinuerlig foret med Israel/Palestina konflikten der barn er ofre med følelsesladede overskrifter og bilder.

Iblant sitter du med inntrykk av at det er noe spesielt grusomt med disse morderiske jødene som dreper barn og høvler over uskyldige mennesker i «verdens mest befolkningstette område» (Noe forøvrig ikke Gaza er i nærheten av å være). Jødene blir fremstilt som hensynsløse barnemordere! Stort sett i alle  voldelige konflikter i verden er det sivilbefolkningen, spesielt barn og kvinner som er de største taperne, det er nok å kaste et blikk på nabolandene. Det er krigens sanne ansikte. Krig er ikke vakkert og den er nådeløs mot kvinner og barn.

Hvis vi ser til andre konflikter i verden fremstår Israel som human i forhold. Israel bruker ikke barn som skyteskiver. Israel rekrutterer ikke barnesoldater. Barna på Gaza blir ikke utsatt for planlagt drap, tortur og forfølgelse som i Syria. Israel setter ikke ut landminer som dreper og lemlester flere tusen barn hvert år. Barn blir ikke rekruttert til væpnede styrker, utsatt for seksuelle overgrep, barneslaveri eller barneprostitusjon.

Israel vurderes ikke opp mot standarden som gjelder i området. Kan det være fordi kritikken da vil fremstå som tendensiøs og giftig? At nettopp Israels høye etiske standard vil bli vanskelig å ignorere?

Blant kritikere på sin høye hest finner vi også land som ikke akkurat har plettfritt rulleblad fra de siste års krig i Irak og Afghanistan. Det er som blåst bort. Også fra mediene.  Overskrifter om Israel er ikke som andre.

Men de siste års enorme og vedvarende grusomheter i regionen gjør at folk begynner å merke forskjellsbehandlingen.

Bare inne i den norske bobla kjører alt som før.

KFUK-KFUM oppfordrer til økonomisk boikott av Israel. Vi får digre overskrifter i avisene når propagandister som Mads Gilbert forteller historier om drap på palestinske barn og når Sidsel Wold ikke greier å skjule sine antipatier ovenfor Israel. Kirkens verdensråd er forskrekket. De moraliserer og fordømmer Israel. Tusenvis av demonstranter møter opp foran Domkirken i Stavanger. Alle har slukt hatpropagandaen mot jødene med agn og søkke. Den norske kirkes «utenriksdepartement» oppfordrer til boikott av varer produsert av israelske bosettere på palestinsk område.

Den 20 juli (2014) skriver Jan-Erik Smilden (Dagbladet):

Stridsvogner og artilleri gjøv løs på byen Shejaiya, øst for Gaza by natt til i dag og utover dagen. Hele kvartaler ble lagt i grus, granatene suste og blodet fløt. I morges kom det første virkelige vendepunktet i krigen da nyhetsbyråene og tv-stasjonene kunne vise bilder av dusinvis av døde sivile som var blitt liggende igjen i gatene, mange kvinner og barn. Folk gravde desperat i ruinene for å hente fram levende og døde. Andre steder så man folk på flukt, noen uten sko på beina, mange blodige og med ødelagte klær.

Krig er grusomt ingen tvil om det. Det er dypt tragisk. Men hvorfor er det så vanskelig å legge bort de brede penselene som maler grove unyanserte strøk, der hensikten er å sortmale Israel. Følelsesjournalistikk ødelegger journalistenes kritiske blikk. Journalistikken har gått fra å være realitetsorientert til å bli følelsesladet. Man som leser spør man seg om hvordan følelser kan være selektive. Hvorfor gjelder engasjementet bare ofrene for israelske bomber? Er det effekten man er ute etter? Da ligger det et motiv bak følelsene. Men følelser som er mobiliser er suspekte. De er ikke ærlige.

La meg minne om hva Hamas står for. Det er en islamistisk paramilitær politisk organisasjon, som er eksperter på selvmordsaksjoner mot Israel. En terrororganisasjon som fortsatt ikke anerkjenner Israels eksistens. En organisasjon som bruker alle sine ressurser på hvordan de kan få utslettet Israel.

I Norge finnes det så alt for mange mennesker som lever i en kardemommeboble, der nestekjærlighet og omsorg for den svake part er politisk korrekt eller stuerent.  – Det er typisk norsk å være god. Du bør, hvis du er et anstendig nok, føle ansvar for ethvert medmenneskes skjebne, uten hensyntagen til hvem det er du snakker om og med.

I bibelen i Lukas 10,27-28 står:

Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.

Gud bedre, hvordan styrer man verden med et slik utgangspunkt. Kanskje det er derfor kristne over hele verden blir tyrannisert, forfulgt og diskriminert? Du skal ikke yte motstand, men snu kinnet til – selvutslettende.

Erdogan sa nylig at Israelerne har ingen samvittighet, ingen ære, ingen stolthet. De forbanner Hitler dag og natt, men jødene har passert Hitler når det gjelder barbarisme.

Hvordan kan Israel stole på en samarbeidspartner som Mahmud Abbas, når palestinske barn lærer (på barne-TV) at Israel og jøder er våre fiender, at de er griser. Hvordan kan Israel stole på naboen når foreldre ikke holder styr på ungene, men lar dem løpe gatelangs og hive stein, når de burde være hjemme, gjøre leksene og bygge en fremtid. Der de isteden blir oppdratt til å hate jøder. Hvordan kan Israel stole på naboen når fotballbaner og offentlige steder blir oppkalt etter personer som har drept sivile israelere, eller når «lønnen» til de palestinske fanger i israelske fengsel blir høyere, jo flere israelere de har drept?

Over en million jøder måtte flykte fra land i Midtøsten etter at staten Israel ble opprettet. Disse ble umiddelbart integrert i Israel. Hvorfor lever palestinere fremdeles i flyktningsleir i arabiske land som Libanon og Jordan? Og hvorfor er det fullstendig kaos i Midtøsten med unntak av Israel?

Terrorbevegelsen Hamas graver ikke i bakken for å gi tilfluktsrom til sivilbefolkningen, men for å få et bedre utgangspunkt til å angripe Israel. Ja, hvorfor i alle dager har ikke Hamas bygget tilfluktsrom til palestinere? Helt ubegripelig, når vi vet det hadde spart mange liv. Isteden har Hamas gravd en labyrint med tunneler under bakken. Ikke for å beskytte befolkningen mot bomber men for å komme jødene til livs. Det må da være det nærmeste vi kommer galskap. En galskapens labyrint der arbeiderne puster til hatets og ekstremismens glør mens de graver dypt under bakken. Hvordan i alle dager kan Israel noensinne stole på en slik nabo?

Så kommer alle disse godhetsapostlene på banen her i Norge. Kirkens hus, guds hellige folk, politikere og akademia full av storsnutethet, der de krever boikott av Israel og oppfordrer regjeringen til å donere enda mere penger til Hamas. Selv om det fortsatt står i charteret til Hamas, at de bekjenner seg til jødehat.

Norge har bidratt med støtte på flere hundre millioner kroner til Palestina. Penger som skulle gå til helse, utdanning og infrastruktur. Hva gikk pengene egentlig til?

Det er visst umoralsk når Israel har bygget  tilfluktsrom til befolkningen, når ikke Palestinerne har noen tilfuktsrom. Det er umoralsk når Israel bygger rakettskjold og greier å forsvare landet mot galemattias rakkettangrep. Så lenge jødene klarer å skyte ned rakettene burde de være fornøyd med det og ikke gå til angrep -ikke sant! Det er den sterke parten som skal bøye seg i denne krigen. I motsetning til alle andre kriger der vinnende part dikterer premissene. Det hjelper heller ikke at israelere gjør det de makter for å unngå å drepe sivile palestinere i sine militære aksjoner mot rakettutskytningsrampene, kommandosentrene og ammunisjonslagrene plassert i tettbefolkede nabolag, rundt skoler, moskeer og klinikker. Hvordan tenker du egentlig når du plasserer utskytingsramper og våpenlager i boligområder?

Hva har Hamas gjort for å forbedre levestandarden på Gaza-stripen etter Israels fullstendige tilbaketrekning fra Gaza i 2005? Det kan virke som de har brukt ressursene og energien til å bygge galskapens labyrint under bakken og hamstret  10 000 raketter, og ellers bunkret opp med diverse våpen og ammunisjon kjøpt fra Iran. Isteden for å bygge opp området har de gjort det motsatte.

Hva om Hamas i stedet hadde prøvd å gjøre sitt lille islamistiske fyrstedømme til en oase av fri konkurranse, demokrati, respekt for menneskerettighetene? Anerkjent Israel som stat, og gjort det de makter for å få til en konstruktivt samarbeide? Bygget stein på stein og gjenvunnet tillit, slik at Israel gradvis kunne fjerne sikkerhetsbarrieren og redusere grensekontrollen. Kanskje vi da hadde sett et Israel som kom araberne  i møte. I stedet ser vi islamistisk tyranni bygget på hat, der den største taperen er palestinske sivilbefolkningen.