Bildet av Lars Vilks må nyanseres. Han skal ikke først og fremst huskes som en provokatør av islam, men som en betydelig kunstner som betalte en høy pris for kampen for ytringsfrihet.

En av Sveriges største samtidskunstnere er død. Lars Vilks døde i en ulykke søndag, da bilen han kjørte i kolliderte frontalt med en lastebil utenfor Markaryd. I halvannet tiår har Vilks navn blitt nevnt nesten utelukkende i sammenhenger som omhandlet de såkalte rondellhundene, det vil si serien på tre tegninger han laget i 2007 som skildret hunder med skjegg og turban. Å tegne en hund med skjegg og turban burde være helt uproblematisk i et moderne samfunn, men nettopp disse A5-tegningene skulle forandre Lars Vilks liv.

Men midt i alt det som nå skrives og sies om Lars Vilks, er det viktig å huske at Vilks var så uendelig mye mer enn sine skjeggete hunder. Selv om han nødig roste sin egen evne som kunstner, var han blant annet en ekstremt dyktig portrettmaler. Han var en respektert akademiker og en dyktig debattant. Siden 2005 drev han bloggen vilks.net, som klarte å få 3.360 innlegg før søndag. Men fremfor alt var han en ydmyk, humoristisk og varm mann.

Lars Vilks ble født 20. juni 1946 i Helsingborg, som sønn av latvisk-svenske foreldre. Selv om Vilks var autodidakt som kunstner, var han en akademisk utdannet kunstteoretiker, og i 1987 ble han uteksaminert med doktorgrad i kunsthistorie ved Lunds universitet. Han var deretter fungerende professor i kunstteori ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm, før han dro til Norge. Han underviste ved Kunstakademiet i Oslo mellom 1988 og 1997, og fungerte deretter som professor i kunstteori ved Kunstakademiet i Bergen fram til 2003.

Langfinger mot svensk byråkrati

Parallelt med sin akademiske karriere var Lars Vilks en aktiv kunstner, og han ble tidlig kjent for sin innsats for å utfordre både seeren og samfunnet. Etter å ha vært nære ved å drukne under en svømmetur, begynte han arbeidet med å bygge drivvedkonstruksjoner i en skjult bukt i Kullabergs naturreservat i nordvestlige Skåne. Kunstverket fikk navnet Nimis (latin «for mye») og Lars Vilks selv skal ha sagt at Nimis var «en langfinger mot sjøen». Med tiden ville den 100 meter lange og 25 meter høye strukturen bli en minst like stor langfinger mot svensk byråkrati.

Nimis utviklet seg til et kunstprosjekt som skulle fortsette i flere tiår og føre til lange og profilerte tvister mellom kunstneren og Länsstyrelsen i Skåne. Men Vilks så på Nimis som konseptkunst og betraktet de juridiske prosessene som en del av konseptet. Til tross for at Nimis har blitt herjet av rivningskrav, stormer og branner gjennom årene, har det blitt bygget opp og har utviklet seg til et av Sveriges fremste turistmål.

I det samme naturreservatet er også skulpturen Arx (latinsk «festning»), som Lars Vilks begynte å bygge i 1991. Arx består i dag av 150 tonn stein og betong. Siden både Nimis og Arx er bygd i naturreservater og også mangler byggetillatelse, har de ført til at Vilks er dømt til bot for å ha konstruert dem – bøter som ble deler av kunstprosjektene…

Det mest forbudte

Det var derfor nesten åpenbart at Vilks tok for seg det mest forbudte da han i 2007 ble invitert til å delta på en utstilling med temaet «Hunden i kunsten» på Tälleruds husmannsplass utenfor Karlstad.

To år tidligere, 30. september 2005, hadde den danske avisen Jyllands-Posten publisert tolv satiriske tegneserier om profeten Muhammed, noe som førte til diplomatiske kriser og planlagte attentater.

Reaksjonene fra den muslimske verden førte også til omfattende selvsensur, som Lars Vilks – som en sterk forkjemper for både kunstnerisk frihet og ytringsfrihet – ønsket å rette oppmerksomheten mot. Han sendte derfor inn tre tegninger av «profeten M. som hund» til utstillingen. Før pressevisningen 20. juli hadde Vilks tegninger blitt festet i rommet, men etter at noen påpekte at de sannsynligvis kunne forårsake en viss oppstyr, ble de raskt tatt ned og aldri vist offentlig.

Imidlertid var skaden allerede skjedd. En av tegningene ble publisert på redaksjonell plass i dagsavisen Nerikes Allehanda 19. august, noe som var startskuddet for Lars Vilks liv som en jaget figur.

Siden den gang har Vilks vært en mann med en pris på sitt hode, stadig overvåket og mer begrenset enn individene som ønsket hans død. Merkelig nok var det få som forsvarte ham. I stedet har det ofte blitt antydet at Vilks må klandre seg selv for å være kontroversiell og provoserende. Men personen Lars Vilks var ikke det minst provoserende – derimot var han fullt ut en kunstner. Han så på miljøet og sosiale spørsmål gjennom kunstnerens øyne, og for ham ble kunsten verktøyet han brukte for å trekke oppmerksomhet til og påvirke nåtiden.

Angrep hykleriet

Lars Vilks hadde en sensitiv nese for hykleri, og han angrep hykleri med skinnende våpen – enten det dukket opp hos enkeltpersoner, i samfunnet eller i religioner. Kunsten han skapte kunne derfor oppfattes som både kontroversiell og provoserende, avhengig av betrakteren. Bra så. Tross alt er kunstens oppgave å røre og engasjere seeren – og Vilks gjorde det som ingen andre. Vilks var katten blant hermelinerne. Den som stadig fant nye, ømme punkt å trykke på i en verden oversvømmet av politisk korrekte, forsiktige og stipendfiskende kollegaer.

Det er virkelig en skjebnens ironi at Lars Vilks fortsetter å avsløre hyklerne etter sin død. Nå står journalister, politikere og artister i kø for å rose Den Store Vilks – men siden 2007 har de samme journalistene, politikerne og kunstnerne konkurrert om å stille spørsmål ved hans «rett til å provosere» og hans «misbruk av ytringsfrihet», eller nektet å stille ut på gallerier som kan knyttes til navnet hans. De har hatt 14 år på å forsvare Vilks, og hvis de hadde gjort det, ville han ikke ha måttet leve sitt liv som en jaget mann – en jakt som ble avsluttet klokken 15.30 søndag, i en svak høyresving utenfor Markaryd.

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂