Kommentar

akvarel3.jpg

Lars Vilks tegninger av Muhammed er harmløse. Det er ikke noe ondsinnet ved dem, og det er slett ikke opplagt at det er Profeten vi ser. Det er en gammel mann med turban og fire ben. Å bli opprørt over dem er å vise at man er underlagt andres mening og ikke er i stand til å tenke selv. Å si at dette er farlig kunst er omtrent som historien om kalven som kunne telle til ti. De andre dyrene ble fryktelig sinte da han telte dem.

Men denne mekanismen er selve utgangspunktet for Lars Vilks’ tegninger. Han ville vise at en hvilken som helst tegning av en hvilken som helst mann med skjegg utløser ramaskrik hvis man kaller den «Muhammed». Når en arty gallerist blir provosert og avviser tegningene med beskjed om at hun ikke kan stå inne for dem, viser hun nettopp hva Lars Vilks er ute etter å avsløre: Folk har begynt å opptre som tankepoliti. De blir fjernstyrt i sine reaksjoner og følelser.

Vilks’ lille genistrek er at han gjør dette på en uskyldig måte. Alle kan se at han har en fin strek. Han er en anerkjent kunstner. Men da han gjorde sitt lille stunt, ble han refusert.

Først sagde en kunstforening i Värmland nej med begrundelsen «selvcensur» og frygten for at støde religiøse følelser. Siden valgte den svenske kunstskole Gerlesborg i Bohuslän at fjerne Lars Vilks’ Muhammed-tegninger med henvisning til elevernes sikkerhed, og til sidst nægtede Moderna Museet i Stockholm at udstille tegningerne.

Nu er den samme skæbne på vej til at overgå Lars Vilks i Norge.

Å si som Randi Thommessen at «prinsippene er utdebattert», viser at hun ikke skjønner noen ting. Hvordan kan prinsipper bli utdebattert? Thommessen viser med sin reaksjon nettopp det motsatte: De er ikke utdebattert, de er ikke en gang forstått.

Hennes reaksjon er typisk for den finkulturelle urbane eliten som ikke har sansen for politisk kunst når den vekker reell diskusjon og virkelig trår på ømme tær. De vil gjerne ha politisk kunst, men ikke «sånn». Den skal helst være estetiserende, problematiserende, og hvis den skal være polemisk skal den være rettet mot vårt eget samfunn. Å kritisere andres kultur er ufint. It’s simply not done.

Men Lars Vilks’ ærend er ikke å krenke eller provosere muslimer. Det er å demonstrere symbolenes makt, at en tegning får makt så snart man kaller den «Muhammed» og kultureliten kommer løpende til og sier: «Få bildene vekk, dette kan vi ikke ha!»

Det er kunstens nullpunkt vi er vitne til. Kunstnere, gallerister, kuratorer, journalister og kommentatorer demonterer seg selv og fundamentet for sitt virke. Det er det Lars Vilks vil vise dem. Så mye står på spill. Det er ikke bråk for bråkets skyld.

Å avvise Lars Vilks’ uskyldige akvareller er å bøye seg for islamistenes terror. Det er å bøye seg for frykten. Islamistene kan når som helst si: Dette er krenkende! Og alle skvetter til og kryper sammen og trekker seg unna. Forstår man ikke at det er selvmord? Det er samme prinsipp som Randi Thommessen utøver som fikk den britiske læreren arrestert i Khartoum fordi en av elevene hadde kalt en teddybjørn for Muhammed. Det måtte flere delegasjoner og intervensjoner til før myndighetene lot henne gå. Da hadde de oppnådd sitt mål: Neste gang vil gjester og undersåtter passe enda bedre på. Mobben fikk også sitt.

En gallerieier i Oslo trenger ikke en gang få et gevær stukket mellom ribbena, men avviser tegningene av egen fri vilje. Da har skrekkens menn vunnet. Det er det prinsippet som står på spill, og det er ikke utdebattert!

Les også

-
-
-
-
-
-