Feature

Lars-Vilks-30.06.2012-003-691

En av Nordens mest særpregede kunstnere fyller år idag. Lars Vilks gjør noe ingen andre gjør: han påminner samfunnet om at dets tro på opplysningen er en illusjon så lenge islam er unntatt fra den samme kritikk som kristendommen er utsatt for. Mange reagerer med irritasjon på hans små rondellhunder. Er det nødvendig å provosere? Mennesker som ellers elsker provokasjoner rygger tilbake for Vilks prosjekt. De spidder seg selv på deres egen selvmotsigelse.

Men det er Vilks som betaler prisen.

Han er under døgnkontinuerlig beskyttelse av svensk politi for å ha tegnet en liten rondellhund med mannshode og turban som han kaller Muhammed.

At samfunnet bøyer seg for Den store fatwaen – ikke den lille som ble Rushdie til del – men den store som sier at alle grenseoverskridelser på islams enemerker er forbundet med dødelig fare, er det samme som å heise kapitulasjonsflagget før kampen i det hele tatt er begynt.

Det er det vestlige samfunn har gjort. Rushdie-saken ble ikke full seier. Fatwaen er ikke trukket tilbake. Den danske karikaturstriden markerer begynnelsen på Den store fatwaen, som er utstrakt til å gjelde alt som gjelder islam. Ved å fordømme Jyllands-Posten og Danmark har Norge stilt seg bak Den store fatwaen, symbolisert ved at Vebjørn Selbekk måtte be om forlatelse. Norge anerkjenner Den store fatwaen. Det skal ikke krenkes.

Slik omarbeides skolebøker, pressen ensrettes og nevner ikke en gang kapitulasjonen som berører kunstnerisk frihet, ytringsfrihet og pressefrihet.

Men hvordan skulle man forvente at de som kapitulerer er i stand til å vurdere sitt eget knefall?

Slik stanser samfunnsdebatten opp. Det er to parter som ikke lenger snakker samme språk.

Vilks vil derfor gå inn i historien, som den som symboliserte denne kampen. Hva utfallet for ham og samfunnet blir, aner vi ikke.

Les også

-
-
-
-
-