Kommentar

Regjeringens vedtak om hijab i politiet vekker ikke samme reaksjon som blasfemiloven. Så langt. «Bare» Politiets Fellesforbund er negative, men de kan fortelle om sterk støtte fra publikum.

Hijab-vedtaket er prinsipielt like alvorlig som blasfemiforslaget. Det berører hele den offentlige sektor. Hverken organisasjonene eller publikum er blitt hørt av departementet. Det er underlig saksgang i et spørsmål som berører borgernes møte med offentlig ansatte.

Det anføres at man ikke kan stenge ut en voksende del av befolkningen, men man later ikke til å ta inn over seg at ja til hijab betyr ja til en rekke verdier som står i strid med hva vi bekjenner oss til, og som virker direkte skremmende på mennesker som har flyktet fra undertrykkelse i muslimske land.

Man konstruerer en virkelighet av selvrealisering og representasjon. Men problemet med hijaben er at den ikke er inkluderende, men ekskluderende. Den skaper problemer. Dette velger norske politikere å se bort fra. De hyller heller Kardemomme by.

– Jeg tror Norge har valgt en fornuftig holdning til dette, sier stortingsrepresentant Bent Høie fra Høyre til Aftenbladet.

– Vi har lagt oss på en annen strategi enn for eksempel Frankrike som har valgt å undertrykke alle uttrykk for religion i samfunnet, i den tro t et religionsfritt samfunn også er konfliktfritt. Men slik er det ikke, har det vist seg. Da er det bedre å anerkjenne at folk har ulik tro og la de vise det innenfor samfunnets regelverk, sier Høie, som ser på vedtaket som en viktig symbolsak.

– Det er en anerkjennelse av at vi er et flerkulturelt samfunn som vi er nødt å ta hensyn til, mener han.

– Inkluderende og raust, sier KrF-politiker og nestleder i Stortingets kommunalkomité, Bjørg Tørresdal.

– Dette er ikke en kampsak for meg, men det er en riktig avgjørelse. Politiet skal avspeile befolkningen, og å tillate hijab er et bidrag til å inkludere nye grupper i samfunnet, mener Tørresdal.

– Hvilken betydning vil det ha?

– Jeg tror ikke dette vil skape de store endringene, men det åpner våre holdninger til hvem som skal være politi og til hvilke oppgaver politiet skal ha.

Før var det bare menn som ble politi, så kom kvinnene og nå innvandrerne. Det er en sunn utvikling som kan bidra til å få flere med innvandrerbakgrunn inn i politiet, sier Bjørg Tørresdal til Aftenbladet

Det finnes noen sammenhenger som norske politikere nekter å se. I Swat-dalen i Pakistan er det brent ned 169 jenteskoler. Det finnes en ideologisk forbindelse mellom kvinnesynet til Taliban og kvinnene som ifører seg hijab. Ikke slik å forstå at disse kvinnene vil nekte jenter skolegang. Men den ideologiske komponenten er den samme. Hijab er islamismens symbol. Den uttrykker en segregasjonsholdning til kvinner, som nettopp ikke er likestilling og likeverd.

Problemer

Ved å ta inn hjijab på arbeidsplassen åpner man opp for en masse problemer. Når man prinsipielt sier ja, vil man ikke kunne overprøve grunnlaget for å gå med hijab. Noen er mer, noen mindre ideologiske. Vi vet at de som er mer ideologiske har en holdning til kvinner uten hijab, som ikke er god. De ser på dem som uverdige muslimer hvis de er muslimer, og som billige hvis de er ikke-troende. Det er sammenheng mellom hijab-kulturen og macho-kulturen, som stempler jenter i vestlige klær som horer.

En norsk sosialforsker fortalte meg at i intervjuer hun gjorde med muslimske gutter på 90-tallet, fnøs de av Gro Harlem Brundtland. Hun hadde ingenting i statsministerstolen å gjøre og burde pelle seg tilbake til kjøkkenbenken.

Man må være bevisstløs for ikke å ha fått med seg at hijab spiller en sterkt splittende og polariserende rolle, og at den styrker en kvinneforaktende holdning blant menn.

Sekulære muslimer

Ja til hijab er dessuten et negativt signal til muslimer som ønsker et mer moderne islam. De føler dette som at norske myndigheter sviker dem, og det føyer seg inn i en rekke av lignende vedtak. Har ikke myndighetene registrert at det pågår en kamp innad i islam om modernisering og tilpasning til det sekulære samfunn, versus en islamisering av det offentlige rom? Norske myndigheter sier ja til religion på arbeidsplassen.

Det finnes mange mennesker i det norske samfunn som har flyktet fra denne islamiseringen. De har fått merke den på kroppen. Det betyr mental og fysisk undertrykkelse. Ufrihet, angrep på frihetsverdiene.

Når de ser hvordan norske myndigheter oppfører seg, blir de redde. De skjønner ingenting.

Hvis dette hadde vært for ti år siden, kunne man unnskyldt dem med manglende kunnskaper. Det er ikke muilg idag. Det finnes masse litteratur om emnet. I alle vestlige land hvor islam har gjort sitt inntog, har man hatt denne debatten. I Norge later myndighetene som om debatten ikke eksisterer.

Denne påtatte naiviteten og enfoldigheten skremmer folk som har erfaring med dagens islam. De vet hva som følger. Der hvor hijab gjør sitt inntog, rykker islamismen frem. Den fungerer som murbrekker for utvidelsen av religiøse særrettigheter.

Politikerne hevder det er å si ja til likestilling. Det motsatte er tilfellet. Man sier ja til et segregert samfunn. Når skal politikerne få øynene opp for at ja til særrettigheter er det motsatte av likestiling? At innfrielse av religiøse krav ikke har noe med kvinners kamp å gjøre?

Det er den totale mangel på problematisering som er skremmende. Man går ufriheten i møte med åpne armer.

Svikter frihetsverdiene

Det norske samfunn er grunnlagt på og bygger på frihetsverdier. Disse er dagens regjering i ferd med å gi avkall på, og får stående applaus fra forskere og opposisjon. Meningsmålinger viser stor motstand mot vedtaket. Likvel er det bare Frp som er mot. Hva sier det om representasjonen av folks meninger – og deres interesser?

Det er med hijab-vedtaket som med blasfemiloven: regjeringen har dårlig tid. Det virker som om det haster med å få på plass lover som særbehandler muslimer og islam. De skulle gis vern mot kritikk og støtende fremstilling, og nå får de rett til å bære et religiøst plagg på jobb, et plagg som liberale muslimer gjør opprør mot.

Senterpartiet fikk skylden for blasfemiloven, men det var ikke de som utformet teksten i proposisjonen. Sterke krefter ønsker å omforme det norske samfunn. Og det skjer uten demokratisk forankring. Det virker som om man vil innføre det i lovs form før det går opp for folk hva som skjer.

Blandede reaksjoner blant politikerne

Les også

-
-
-
-
-