Kommentar

Både hijab-vedtaket og blasfemiforslaget kan sees som fremstøt for å gi religion økt plass i offentligheten. Samtidig skjer en tilsvarende glidende overgang i språket, der ømtålelige temaer omskrives med eufemismer.

Det er et merkelig fenomen som utspiller seg i Europa. I takt med at islam integreres, blir kristendommen og kristne symboler ekskludert. Dvs. det er ikke integrering i positiv forstand, det er en dulgt, udefinerbar overtagelse og internalisering som foregår.

Et oppsiktsvekkende og talende eksempel på det var en artikkel i Stavanger Aftenblad 3. februar. Det var begått hærverk mot en moské i byen, og journalist Torgeir Mølstad skriver:

Både inngangsdøren, veggen og flere vinduer var tirsdag formiddag besudlet med krenkende utsagn og karakteristikker av Allah og Profeten (fvmh).

En norsk journalist bruker en religiøs betegnelse – «fred være med ham» – i det som er en helt vanlig nyhetssak. Det er ikke et intervjuobjekt som taler, det er den ansatte i en sekulær regionavis. Det bare «skjer», fire år etter karikaturtegningene, tyve år etter Rushdie. Just like that.

I Storbritannia blir en hjemmesykepleier sagt opp fordi hun spurte en gammel dame om hun skulle be for henne. Damen likte ikke det og klaget. Sykepleieren fikk sparken.

En fostermor mistet retten til å være fostermor fordi en muslimsk jente konverterte mens hun bodde hos henne. Kommunale myndigheter mener kvinnen burde forhindret konversjonen, som i deres øyne var et frafall.

Legitimering av tvang

Det disse historiene har til felles, er respekten/knefallet for gruppeidentitet og kollektiv tvang.

Ved å åpne for hijab i politiet snubler regjeringen inn i en tematikk med store konsekvenser. Det er den kollektive justisen som utøves blant muslimer man her gir carte blanche. Selvfølgelig finnes det kvinner som frivillig tar på seg hijab. Problemet er bare at mange av dem gjør det av det vi vil definere som tvang. Dermed overgir vi de muslimske jentene som helst ikke vil gå med hijab, for de blir tvunget av omgivelsene. At myndighetene i landet sanksjonerer hijab, vil bli tolket som en legitimering av denne tvangen.

Sirkelargumentasjon

Dagsavisen hadde lørdag et intervju med leder av Muslimsk studentsamfunn, Bushra Ishaq.

Hun mener det tidligere fokuset på en politiuniform fri for religiøse hodeplagg i praksis utgjorde et yrkesforbud for en gruppe.

Selv bærer hun ikke hodeplagget, men mener at kvinner selv må bestemme om de vil bruke hijab eller ikke.

– Politiets avgjørelse er i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner om religionsfrihet, sier Ishaq.

I gårsdagens utgave av Dagsavisen mente Politiets Fellesforbund at politiet nå ikke vil bli sett på som nøytrale representanter for staten, og var sterkt kritiske til at Politidirektoratet nå tillater uttrykk for religiøse standpunkter og holdninger.

Studentlederen viser til at det allerede i dag er et kors i våpenskjoldet på politiuniformen. Samtidig forstår hun argumentet, men forteller at dette ikke dreier seg om en trang til å bære symboler, forteller hun.

– For mange muslimske kvinner er det en plikt å bære hijab. Hvis de ikke skulle fått lov til å gå med det i politiet, kan de heller ikke bli politi. Og politiet skal avspeile befolkningen, sier Ishaq.

Som Ishaq sier: for mange er det en plikt, det er ikke frihet. Men justisministerens vedtak betyr nettopp en rett til å følge tvangen. Hvordan rimer dette med frihetsverdiene vi bekjenner oss til?

Når myndighetene skal forsvare disse vedtakene/forslagene, vikler de seg inn i selvmotsigelser. Man kan ikke samtidig forsvare frihet og tvang. Da ender man opp med å si at frihet = tvang.

Mye av argumentasjonen for innskrenking av ytringsfriheten og for hijab har en slik innebygget schizofreni. Det øker polariseringen og segregeringen.

ML-erne

Argumentasjonen minner sterkt om ML-ernes sirkelargumentasjon. Det var umulig å diskutere med ML-ere. De la sine egne premisser til grunn for diskusjonen, og hvis man innlot seg på en diskusjon på deres premisser, tapte man.

Det samme gjelder de som ivrer for innføring av islamske symboler i offentlig tjeneste. Dette er ikke noe krav fra moderate muslimer. Men det er som Killengreen sier en prinsippavgjørelse. Det er en fot i døren, som man kan bruke til å øke religionens betydning. Et brev fra en kvinne i Sandnes gjør at regjeringen endrer holdning til religionens plass i offentlig sektor. Det er ikke til å tro.

Både hijab-vedtaket og blasfemiforslaget er fremfor alt et forræderi mot muslimer som er kommet til landet og ønsker å bli integrert. Innrømmelsen av disse særrettighetene er et våpen i de radikales hender, slik at de kan svinge svøpen over flokken.

Det eneste logiske trekk, hvis man ønsker at det flerkulturelle prosjekt skal lykkes, er å støtte opp om de liberale muslimene, de som ønsker et felles sekulært rom. I stedet gir myndighetene innrømmelser til religiøs sekterisme. Uten debatt. Det er ikke til å tro.

Moské i Stavanger tagget
En av moskeene i Stavanger er blitt tagget med grove, blasfemiske fornærmelser av Allah og Profeten.

– Politiets ja til hijab gir frihet