Sakset/Fra hofta

Mens hijab kan sies å være det fremste symbolet på hva som går galt med integreringen, er myndighetenes holdning til samme plagg et monument over det meste som er galt med integreringspolitikken: en überforståelsesfull og unnvikende holdning til stridbare muslimers standhaftige kravmentalitet, selv når den ikke manifesterer seg, ignorering av moderate muslimer, og en rigorøs holdning til den opprinnelige befolkningens medgjørlige borgere.

En skolepappa og lokalpolitiker hadde sett seg lei på forskjellsbehandlingen som består i at norske elever får beskjed om å ta av seg sine hodeplagg i skolestua, mens bærerne av hijab kan beholde dette hodetørkleet på. Saken havnet på fylkesmannens bord, og konklusjonen derfra lød at et hijabforbud i skolen vil

innebære et inngrep i elevenes rett til religionsutøvelse, og vil berøre grunnleggende sider ved elevenes overbevisning og identitet,

mens forbud mot andre former for hodeplagg ikke ble funnet å være et like sterkt inngrep, og dermed i orden — slik det alltid har vært.

Noe av det man umiddelbart legger merke til, er hvordan fylkesmannens begrunnelse lekker som en sil. For utøvelsen av religionen islam forutsetter slett ikke at man bærer hijab. De autoritative tekstene har intet spesifikt krav i så henseende, og den geografiske utbredelsen av nevnte plagg har faktisk en svært kort historie i islamsk sammenheng — altså sammenlignet med en periode på ca. 1400 år. Den begynner nærmere bestemt med Khomeinis revolusjon i Iran for litt over tredve år siden, et tidsrom som sammenfaller med den moderne muslimske fundamentalismen, som gradvis er gått over i en mer presentabel form kalt islamisme: fundamentalismen med et menneskelig ansikt. I den grad elevenes identitet er knyttet til islamismen, burde det altså være norske myndigheters oppgave å gi færrest mulig anerkjennende bekreftelser på den.

Men dette er muligens ikke opplagt for fylkesmannen, som selv legger et islamistisk perspektiv til grunn for sin begrunnelse. Mon tro hva moderate muslimer som hverken bærer hijab, pålegger «sine» kvinner det samme, eller til enhver tid ser seg nødt til å flagge sin tilhørighet på denne umusikalske måten, synes om at dette for nordmenn så fremmedgjørende plagget av en norsk myndighet vurderes som «en grunnleggende side ved deres overbevisning»? Ikke bare må de leve med å bli betraktet som dårlige muslimer av islamistene, som de ikke desto mindre blir ufortjent assosiert med, de får også den samme bjørnetjenesten av fylkesmannen som takk for at de ikke er en plage for sine omgivelser. Snakk om å være venneløse og under dobbelt ild.

Det er opplagt at behovet for å utøve islamisme i skolen burde ha veid mindre tungt enn omgivelsenes rett til frihet fra det fremste symbolet på politisk islam, noe franskmennene også kom til da de innførte sitt forbud mot religiøse hodeplagg i offentlige skoler. Men selv om hijaben hadde vært et vesentlig og tradisjonsrikt religiøst uttrykk, burde hensynet til denne formen for påtrengende religionsutøvelse uansett ha blitt tillagt mindre vekt. Sånn sett er fylkesmannen ikke bare i utakt med Paris, men også med Berlin, hvor en domstol nylig forbød elever å be demonstrativt i en skoles korridorer, enda bønn er en fundamental dimensjon ved islam.

Det er imidlertid ingen av disse tingene som opprører mest med denne beslutningen. For det er tilgivelig, om enn alvorlig, at man ikke kjenner historien; det kan også tilgis at man ikke følger med på hva de store europeiske landene med gode grunner gjør. Neida, det er det totale fraværet av mandighet og myndighet hos myndigheten kalt fylkesmannen som er vanskeligst å svelge. For hva er vel en myndighet, annet enn en slags familiefar på litt større skala? Det angjeldende offentlige familieoverhodet har begått den oppdragelsesmessige dødssynd det er ikke bare å forskjellsbehandle, men å begå en av de verste formene for forskjellsbehandling: ikke simpelthen å gi etter for det vrange avkommet som maser, men på forhånd å unnvike en konflikt med det samme i den hensikt å unngå maset, og samtidig være hard mot det føyelige barnet som oppfører seg uten å protestere. En forelder som følger minste motstands vei på denne måten, mister raskt barnas respekt.

Islamistene med eller uten et menneskelig ansikt har nå fått gudene vet hvilken offentlige bekreftelse på at de ikke engang trenger å være standhaftige, kranglete og masete, for norske myndigheter lar dem få det som de vil uansett. Fylkesmannen vil ha et mest mulig komfortabelt liv, og følger bare minste motstands vei. Det er altså tale om en fylkestusseladd, som ikke engang tar bryet med å fortelle hvordan vi gjør ting hjemme hos oss. Gjett hvem som i det lange løp vil vite å utnytte dette fraværet av virilitet?

Men her spørs det ikke om noen forregner seg, for nordmennene vil bli enda mindre vennlig innstilt til hijaben etter dette. Nærmere åtti prosent av Aftenposten-leserne reagerer negativt på beslutningen, og kommentarfeltet til avisens sak om vedtaket inneholder overveiende ytringer som er kritiske til dette. Fylkesmannen har ikke talt med folkets stemme, men på vegne av en konfliktsky elite som ikke har nevneverdig kontakt med vanlige mennesker. For hijaben sender et klart signal til nordmennene om at dens bærer og klan er annerledes, at vedkommende vil leve med sine egne, ikke vil integreres og egentlig ikke hører til i Norge. Det er et adgang forbudt-skilt for enhver som måtte ha en romantisk tilnærmelse i tankene, foruten en påminnelse om eksistensen av mannlige slektninger med balltrær, og dermed et effektivt hinder for at det aller mest effektive integrasjonsredskapet kommer til anvendelse: ekteskap med en person tilhørende den opprinnelige befolkningen — forøvrig et aspekt som er gjenstand for utilgivelig neglisjering fra integrasjonsmyndigheters side.

Det hjelper ikke at den politiske klassen ignorerer den opplagte og i lengden uakseptable asymmetrien som består i at muslimske kvinner er forbuden frukt, mens de vestlige er tilgjengelige for alle. Et pluralistisk samfunn verdt betegnelsen må tillate en noenlunde fri konkurranse mellom de forskjellige levemåtene, men hodetørkleet på muslimske kvinner bidrar til å opprettholde en konkurransevridning som ikke er gunstig. Om vi skal være borgere av samme land, må vi også fritt kunne bedrive kjæresteri og inngå ekteskap. En offentlig velsignelse av det mest splittende symbolet i offentligheten, er den beste garantien for et enda mer segregert samfunn. Ved sin unnvikenhet har altså fylkesmannen gjort sitt til at problemer som er uunngåelige, blir enda litt verre innen de en dag med større eller mindre eleganse konfronteres.

Les også

-
-
-
-
-