Sakset/Fra hofta

Norsk politikk er preget av et paradoks. De som er dannede, kan den diplomatiske og retoriske kunst. De tror de snakker ærlig, for de forveksler ærlighet med sin egen dyktighet. Jonas Gahr Støre er et godt eksempel. Men i de viktige spørsmål forstår han ikke, eller vil/klarer ikke forstå.

På den andre siden er de udannede i Frp. Siv Jensen mangler Gahr Støres polish, men hun har fatt i noe folkelig, og dette gir en direkte stil som ligger nærmere folket, og som gjør at hun ikke skammer seg for å forsvare det nasjonale. Siv Jensen er den eneste som tør å stå opp og mot når de kondisjonerte blir spurt om innvandrere kan bære sine hjemlands flagg i 17. mai-toget og svarer: selvfølgelig. Det skal litt til.

Premieren på TV 2s Landsting fra det lokale rådhus der begge de to politikerne deltok, ga grunnlag for noen tanker om politikkens stil og innhold, og hvem som representerer folket.

Politikere må velge hvem de skal legge seg ut med. Frp har valgt bøndene. Er det spesielt lurt? I Eidsvoll er det definitivt ikke det.

I spørsmålet om det lokale sykehuset viste Siv Jensen at hun forstår at politikk handler om mer enn budsjett og effektivitet. Helsevesen handler faktisk om mennesker, og folk i Eidsvoll er fly forbannet på Sylvia Brustad som brøt løftet i Soria Moria om ikke å legge ned sykehus i inneværende periode.

Det var ett spørsmål i debattprogrammet som handlet om innvandring. En ung jente mente det var for galt at innvandrere skulle bære andre lands flagg på 17. mai. Men da fikk hun høre fra et samlet panel: Gahr Støre hadde vært mye ute og reist (det hadde neppe jenta – var reisingen relevant når tema var 17. mai?). Dette var barnas dag, og Kristin Halvorsen spurte om hvordan noen i det hele tatt kunne oppfatte det som hånende at noen bar et annet flagg. For å banke den helt inn var det en innvandrerjente i salen som spurte pågående om det virkelig var slik at man ikke ville ta imot det de hadde med seg, da var det ikke integrering.

Det lyder tilforlatelig, og store deler av salen var med panelet. For ingen tør i en slik idyll bryte ut og si: Men er det nå bare snakk om et barnetog? Er det barna som velger? Ligger det ikke mye annet bak som kanskje ikke vil vise seg første året, men over tid?

Men disse spørsmålene vil ikke politikerne og synserne snakke om. De har inngått en avtale om at det ikke skal snakkes om, og listen ligger veldig høyt for andre. Siv Jensen tør å si at de som ikke kan bruke det norske flagget 17. mai, kan bli hjemme. Men det koster.

Det er en underlig situasjon. Kulturelt har jeg mest til felles med Gahr Støre. Men han tar grunnleggende feil, og gjør det med den største suffisanse. Jeg tror det er den som irriterer mest. Den suverene holdningen. At det ikke er noe problem, «Dette løser vi», når folk føler at noe er fundamentalt galt og at det går gale veien.

Vet de hva de gjør? Nei, de gjør ikke det. Deres egne høye profil skygger. Skulle de innrømme det, ville de sannsynligvis få sammenbrudd. Kan de kjøre skuta på grunn? Jeg er redd det medfører riktighet. Når problemene vokser, øker selvsikkerheten. De må ikke vise den minste sprekk i selvtilliten.

Det er en uholdbar situasjon.