Kommentar

Norsk politisk debatt er mer enn bare politisk korrekt. Den er det også. Men for å fungere må den ha noe mer, den må by på noe. Hva er det? Det er et slags politisk teater: Man «oppfører» moralske fabler som minner om iscenesatte myter. Disse tablåene ser ut til å være upåvirket av fakta og reelle problemstillinger. De minner mer om folkeeventyr.

KLM iscenesatte i sin tid motiver fra klassiske malerier. De viste at ikon-bildene kunne ha utgangspunkt i de mest komiske situasjoner. Særlig takknemlig for slik latterliggjøring var selvsagt bonderomantikken.

Det er noe av det samme over medienes oppføring av politisk teater, og aldri så intenst som under siste stortingsvalg: Det er brudeferden i Hardanger i evig gjentakelse.

Fremskrittspartiet ønsket å sprenge partikonstellasjonen til himmels fordi den aldri vil gi dem regjeringsmakt. Det bestående hadde all interesse av at det ikke skjedde. Hvordan lykkes med det? Negativ fremstilling, selvsagt, men selv negativ PR er PR. Man trengte noe som fikk velgerne på andre tanker, som stjal oppmerksomheten. Intet er bedre enn politisk teater.

Man fikk det famøse bildet av Erna Solberg på et bord i Stortingets vandrehall, flankert av Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim. Ut av dette kunne man spinne endeløse historier. Det hadde en funksjon. Man fikk penset politikken inn på det mytiske.

I en mytologisk verden kan man gjøre hva man vil, så lenge man opptrer «fantastisk». Lars Sponheim var erkefantasten, som spilte en blanding av Napoleon og Bør Børson.

Det fjollete er aldri langt unna i det politiske kannestøperiet. Man nærmest ber om latteren, men spillet blir aldri ødelagt av den grunn. Det bare fortsetter. Ingenting gjør inntrykk, ingenting er virkelig.

Sponheim kunne sitte på TV og si det stinket av Siv Jensen, han kunne si at landet var i ferd med å bli en bananrepublikk, helt uten prinsipper. Han utstedte ultimatum i øst og vest. Da han forlot studio etter å ha møtt veggen, sa han at landet nå gikk i «brun retning», og da kunne det være det samme for ham.

Da han våknet dagen etter sa han det kjentes som om han hadde vært i en bilkollisjon og ikke husket noenting. Det lød som en korrekt beskrivelse. Da Sponheim var kommet til sans og samling tok han opp igjen tråden: Han hadde aldri ment å gå inn i noen sentrum-høyre-regjering. Han ville ha takket nei hvis den hadde blitt en realitet.

Først torpederte Sponheim samarbeidet, slik at Venstre ble utradert. I det han forlot selskapet tok han med seg duken og knuste alt serviset: det var aldri meningen å gå inn i noen borgerlig regjering. Venstre burde søke samarbeid med Arbeiderpartiet.

Dette ble for mye for Ola Elvestuen og de andre i partiet. Det er slett ikke aktuelt å søke samarbeid med Ap.

Men Sponheim rakk å slenge ut en siste beinkrok. Det stilte de berømte fjellturene med Stoltenberg-familien i relieff: Var hele valgkampen spillfekteri, et avtalt spill? I et normalt demokrati ville slike uttalelser avstedkommet alvorlige spørsmål, men ikke i den sponheimske verden. Der er det fliret som rår. Journalistene kappes om å komme til Ulvik for å følge Sponheim på sauesanking.

Sponheim fikk ta på seg sin mest teatralske mine i Ukeslutt, da han fikk diagnostisere seg selv: han var et komplisert menneske, sterke motsetninger romsterte og tørnet sammen i ham (det lød som en gammeltestamentlig gud, eller Zeus), men på bunnen var han bløt og god!

Journalisten leet ikke på et øyelokk, og forlagene kappes sikkert om å få sikre seg selvbiografien.

Sponheim er burlesk teater, men latteren stivner når man registrerer at de som ler tror han er ekte.

Den samme uvirkelige følelsen får en av å se de politiske kommentatorene: Kyrre Nakkim spiller den samme grammfonplaten, etter noen sekunder er det eneste jeg ser hans uflidde fremtoning og hans lespende talemåte.

Arne Strand blir tilkalt for å spille Arne Strand, og jeg sitter og lurer på om han lider av en hudsykdom.

Hans Wilhelm Steinfeld blir mer og mer bajas og nostalgisk etter Sovjet. Stein Kåre Kristiansen er helt utslitt etter alle barnefødslene, og snakker som en blanding av kommentator, kommunikasjonsrådgiver og politiker. «Kristin Halvorsen har da vært en flink finansminister, hvorfor faller SV da?»

Magnus Takvam ser de usynlige politiske markeringene og følger dem som ved innflyvning og tar flyet trygt ned. Men roen, roen, er den ekte? Sigrid Sollund er en av de unge karrierekvinnene, polert og overbevist om at hun er på riktig side. Kun Nina Owing har noe som minner om en ekte gnist i øynene, men hun får ikke brukt sin varme.

Det het at kvinner og minoriteter må knuse glasstaket for å nå opp og frem. Hva skal man si om politikusene og den mediale eliten? Alle spiller en rolle. Problemet er at de er rollen.

De forstår ikke at folk har gått lei av forestillingen for lenge siden og har gått sin vei.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også