Gjesteskribent

Norske politikere er som små barn; de krangler for ingenting, de skryter av småting og de lyver om alt.

Løgner i Stortinget

Avstemninger i Stortinget er et spill for galleriet – bokstavelig talt. Avstemningsresultatet i salen er avgjort på forhånd i partienes gruppemøter, der flertallet bestemmer, og de som er uenige blir kommandert til å stemme mot sin egen overbevisning. Disse lyver altså når de trykker på knappen, fordi de har fått ordre om det. Er det tillatt å lyve i Stortinget? Hva tenker representant X når han/hun trykker Ja og egentlig mener Nei, og omvendt? Bare i saker som angår den enkeltes samvittighet (som om ikke dette gjelder alle saker) blir man nådigst fristilt. Det er på tide å slutte med dette skuespillet i stortingssalen. Partiene kan meddele Stortingspresidenten hva de har avgjort for sitt parti, og han kan lese opp resultatet. Slik unngår de som er uenige ydmykelsen med å lyve.

Skinn-uenighet

Det norske politiske spillet preges i stor grad av skinn-uenighet, slik Arne Næss lærte oss om i boken «En del elementære logiske emner» (pensumbok til forberedende prøver for 50 år siden). Partiene som liker å kalle seg politiske motstandere er ofte de facto enige, men fremstår – eller velger å fremstå – som uenige i sak. Det skyldes enten 

  1. et taktisk spill 
  2. misforståelser basert på terminologi eller semantikk. 
  3. man liker ikke trynet på hverandre
  4. man ønsker å tilfredsstille sitt eget publikum

Politikk er et spill; det oppdager man når man ser og hører politikerne på nært hold i TV-ruten. De avslører seg selv hele tiden. Spillets hovedregler er: 1) Forsvar dine posisjoner, 2) Innrøm aldri at du tar feil (slik som pressen selv gjør), 3) Uttrykk aldri enighet med en politisk motstander, selv om du faktisk er det, 4) Unngå bruk av ordene Ja og Nei, og 5) Unngå å svare direkte på spørsmål. Når det gjelder sistnevnte regel, så har politikerne sine metoder, som kontinuerlig er i bruk når de får enkle, direkte spørsmål om hva de mener. 

Uredelige svar på direkte spørsmål

Her er noen gjengangere, når politikerne får spørsmål i mediene:

«Jeg oppfattet ikke spørsmålet»

«Nå må du huske at….»

«Det denne saken egentlig dreier seg om er…»

«Jeg har tidligere sagt at…»

 «Vi stemte nei, fordi saken er ledd i noe større»

«Den forrige regjeringen sa/gjorde….»

«Jeg skal forklare dette på en annen måte»

«Hovedsaken her er….»

«Vilkårene er ikke lenger oppfylt»

 «Dette skal utredes nærmere»

«Jeg har ikke forandret mening, det er bare slik at….»

«Jeg husker ikke»

«Spørsmålet er tatt ut av sin sammenheng»

«Spørsmålet er feil stilt»

«Jeg er mer opptatt av….»

Fellesnevneren for mange av disse unnvikelsene er det som spindoktoren hvisker i øret på den hjelpeløse politikeren: «Snakk om noe annet!». Eller «Angrip motstanderen!»

Det enkleste ville være å si at man ikke ønsker å svare på spørsmålet, for det plikter man jo ikke å gjøre. Men det er et nederlag for enhver politiker, så i stedet sier man noe vrøvl. Det moralske aspektet i denne saken er at slik oppførsel foran kameraet eller mikrofonen har alle ledende politikere lært på kurs, arrangert og betalt av deres parti. De som underviser er eksperter på hvordan man skal omgå og unnvike å svare på spørsmål, hva man kan si og absolutt ikke må si, og hvordan man behandler journalister så de blir tilfreds med ingenting. Etter kurset overtar spindoktorene, som sørger for at det ikke blir noen utglidninger, og at politikeren bruker det han har lært av skitne tricks.

Andre løgner og fortielser

Når en politiker blir konfrontert med at forskning viser at han tar feil, så avfeier han det med at forskningen er irrelevant, har feil utgangspunkt, eller svarer på noe annet. De kommer med løgnaktige uttalelser fordi de vet at ingen sjekker det de sier, og de er frekke som f….. De er selvforherligende og skryter av seg selv og partiet. De utelater saker og uttalelser som ikke passer inn i det bildet de søker å skape. De blander sammen saker som ikke har noe med hverandre å gjøre, for å forsvare sine meninger eller handlinger. De driver konstant valgkamp. 

En ekte politiker innrømmer aldri å ha tatt feil, eller ha sagt noe galt. Aldri! Og han lar seg aldri overbevise av en motstanders argumenter, selv om det er åpenbart for alle at de er riktige. Han berømmer aldri en politisk motstander for å ha en bedre politikk enn hans eget parti på et bestemt område. Han innrømmer aldri et politisk nederlag, men omskriver det på en latterlig måte til noe positivt. Han ramser opp en rekke med politiske «seire» som enten er bagateller, kompromisser eller løgn. Han blir utpekt til å forsvare offentlig noe han egentlig er imot, og klarer det aldeles utmerket.

Politikerforakten er massiv. Merkelig at over 75 % av oss stemmer ved Stortingsvalg. For meg er det nå slutt.

Leif Osvold 11.juli  2018