Kommentar

Det er påfallende at Kåre Willoch i sin kronikk i Aftenposten 15.12.03 ikke berører det sentrale punktet i kritikken mot hans deltakelse i Stopp Muren-arrangementet i Oslo 9. november. Kritikken, bl.a. formidlet på lederplass i Aftenposten, går på at Willoch oppviser både historie- og hjerteløshet ved å benytte datoen for Krystallnatten til å protestere mot den israelske regjerings politikk. I tysk historie er 9. november 1989 en gledens dag, men det gjenforente Tyskland lot være å gjøre denne datoen til nasjonaldag for å verne om minnet om en sorgens dag – 9. november 1938 – datoen for Krystallnatten, som innledet den fysiske utslettelsen av Europas jøder. Willoch kan ikke lastes for at Stopp Muren-aksjonens initiativtakere ikke husker lenger enn til 1989, men hvis han mener alvor med sin bekymring for «jødefolkets skjebne», burde han ha latt være å låne ut sitt navn til et Israel-kritisk arrangement som fant sted på datoen for en av de mest tragiske begivenhetene i jødisk historie.

Et av problemene knyttet til grenseoppgangen mellom legitim Israel-kritikk og antisemittisme, er mangelen på adekvate begreper som definerer det forhold at verdens eneste jødiske stat systematisk blir utsatt for kritikk og fordømmelse for vedtak og handlinger som Norge og resten av verdenssamfunnet ser gjennom fingrene med hvis de foretas av andre stater. Kina står for 2/3 av verdens menneskerettighetsbrudd uten at LO oppfordrer til handelsboikott av landet. Vi har aldri sett fjernsynsreportere skjelve av raseri over det faktum at 80 % av de internasjonale bistandsmidlene til de palestinske selvstyremyndighetene har forsvunnet rett i Yassir Arafats egen lomme. FN innkaller ikke til krisemøte for å drøfte hvordan en skal stanse brasilianske politifolks myrderier av i gjennomsnitt 4 gatebarn pr. dag.

Så lenge det ikke finnes et eget begrep som dekker denne kombinasjonen av en tvangspreget interesse for Israels faktiske og påståtte brudd på menneske-rettigheter og mangel på interesse for de langt grovere overgrep som forekommer i afrikanske og asiatiske diktaturer, blir mange fristet til å bruke betegnelsen antisemittisme. Imidlertid bør en, i påvente av systematisk utforskning av samtidens antisemittisme, dens røtter og manifestasjoner, være varsom med å overføre dette begrepet til å gjelde den tidvis ubalanserte fremstillingen av Israel i norsk offentlighet. I stedet anbefales bruk av to mindre kontroversielle betegnelser som like fullt tegner det godt bilde av fenomenet – kunnskapsløshet og dobbeltmoral.