Kommentar

For å forstå viktige begrepers betydning kan det være verdifullt å se på hva som er deres motsetning. Dette leder lett inn i en lek med ordpar som minner om et mulig element i testing av barn: far-mor, høyt-lavt, modig-feig, stor-liten og så videre. Men i blant får man øynene opp for nye vinklinger, ganske særlig om man foretar øvelsen på andre språk enn sitt eget; man innser at ting både kan og kanskje også bør oppfattes annerledes enn det man er vant til. Jeg hadde en slik opplevelse med ordet sannhet på gresk for litt siden – «alithia». Som jeg fikk bekreftet først i samråd med greske venner og senere også via e-postsamtale med Therion her fra nettstedet, later ordet til å være blitt til ved å skape motsetningen av «lithi» (bare så det er sagt: Det finnes minst én alternativ etymologisk teori, men den velger jeg å overse i sammenhengen) som betyr glemsel og til like var navnet på den mytologiske glemselens elv i antikken. De døde måtte over Lithi før de kunne komme ned til Hades’ dødsrike. Først når de hadde drukket vann av elven og slik var blitt velsignet med å få strøket ut minnet om alt som hadde knyttet dem til de levendes verden, kunne den nye tilværelsen begynne.

Jeg vil gi noen norske – historiske så vel som samtidige – eksempler på at glemsel i minst like stor grad som løgn kan anses for å være sannhetens verste fiende. Straks man innser at så er tilfelle, får man et skarpere syn på hvordan enkeltmennesker og samfunn forholder seg til sin egen historie. Ikke bare har dette med ærlighet å gjøre, det er siden lenge kjent at den som ikke forstår fortiden, han er skjebnedømt til å gjenta de feil som skapte den. Kan hende virker innsikten truende og skremmende, men det ligger samtidig et håp i den, eller i alle fall i dens negasjon: Om man evner å forstå og unngå fortidens feil, kan man nære håp om å slippe katastrofene disse førte til. Jeg tror det hele vil bli klarere – får mer kjøtt på beina, så å si – når vi trekker frem noen konkrete historiske hendelser eller episoder leseren kjenner seg igjen i.

Politikere er i blant frempå med tilsynelatende rause oppfordringer om at man «må legge ting bak seg.» Med dette ber de mediene og folket om å glemme noe som er skjedd, ikke tenke mer på det, konsentrere seg om fremtiden heller enn fortiden. Rent umiddelbart lyder jo slikt besnærende, men det er beheftet med et lite aber: Fremtiden bestemmes av fortiden via gripehaker som går tvers gjennom nåtiden.

Etter at andre verdenskrig sluttet, var man i Norge raskt ute med å konsentrere seg om det nye som nå åpnet seg, man «la bak seg» forspillet til den nylig gjennomgåtte krigen så vel som krigen selv. Politikerne bidro vesentlig til at samfunnsdebatten holdt et stabilt fokus på å «bygge landet» som nå var blitt fritt. Fint nok, fremtiden vil alltid være viktigere enn fortiden, kan man synes, men strategien hadde uvegerlig noen følger hvorav enkelte kanskje var utilsiktet, mens andre trolig var både ønsket og forutsett.

Det man nemlig gjorde, var å lede oppmerksomheten vekk fra de egne feil som var blitt begått. Dette berørte skjebnen til enkeltmennesker av stor betydning for vurderingen av Norges krigsinnsats som Eiliv Austlid, Birger Eriksen og Carl Gustav Fleischer, men enda mer politikernes særdeles alvorlige svikt forut for angrepet 9. april 1940. Man foretok en minimalistisk granskning av sistnevnte som resulterte i at Stortinget kom frem til at det ikke forelå grunnlag for riksrettssak. Samtidig leverte man et maksimalistisk allment rettsoppgjør der man tilla Nasjonal Samlings medlemmer betydelig skyld for at det hadde gått som det gjorde; man dømte flere for landssvik i Norge enn i noe annet okkupert land, og man gjorde det etter anordninger gitt tilbakevirkende kraft og følgende en stereotypisk rettspraksis som kun i meget liten grad brød seg om de enkelte anklagedes motiver. Stort sett gjaldt følgende: Hadde du vært med i NS, så ble du dømt. Hvis ikke, ble du ikke engang tiltalt. Kritikere av rettsoppgjøret som Oliver Langeland og Toralv Fanebust ble filleristet av etterkrigsstatens maktapparat på måter som knapt kan kalles hverken rettferdige eller i samsvar med prinsipper en rettsstat verdig.

Så la man lokk på prosessen og bestemte seg for å legge fortiden bak seg; folket skulle tillates å glemme. Man lyktes i stor grad med strategien, for flertallet fant seg i grunnen vel til rette med den offisielle fortellingen om Norges innsats under krigen. I hvilken grad denne samsvarte med realitetene, spilte mindre rolle, den gjorde nytten og historiens vinnere ville ikke «rippe opp i» det som hadde vært. Slik ble glemselen sannhetens fiende, det var viktigere å vedlikeholde det offisielle bildet av konfliktmønsteret før, under og etter krigen enn å korrigere eventuelle feilaktigheter, enten de nå var oppstått gjennom noen involvertes viljehandlinger eller ved alminnelig slums. Først i senere år har man merket en endring i krigslitteraturen der en ny generasjon av historikere og andre forfattere skriver friere og med et nytt perspektiv på spillet som foregikk. Deres konklusjoner har ikke alltid vært flatterende for det politiske Norge hverken hva gjelder hvordan man opptrådte da krig truet, eller når man skulle ivareta Norges interesser etterpå.

Holdningen til trusselen fra Sovjetunionen var det dominerende politiske spørsmålet i Norge under etterkrigstiden. Stod man imot, militært så vel som ideologisk-politisk, eller var man ettergivende på den ene eller andre måten? Dagbladet har i sommer og høst hatt en innholdsrik serie bygget over innholdet i Mitrokhin-arkivet om nordmenn som var i overkant «forståelsesfulle» overfor den kommunistiske supermakten, så forståelsesfulle at KGB oppfattet dem som sine agenter. I en av artiklene siterte man daværende Dagblad-redaktør Harald Stanghelle som for ti år siden reflekterte over det forhold at ingen av de mange spion-avslørte britene Mitrokhins materiale omtaler, var blitt stilt under rettslig tiltale og dømt på grunnlag av avsløringene: «Den politisk-moralske indignasjonen fantes ikke lenger,» skrev Stanghelle. Samfunnet ville med andre ord glemme, for da slapp man å blottlegge sin egen vankelmodighet, man ville legge ting bak seg, slutte å bry seg om dem, viske dem ut av minnet til fordel for nye luftslott ennå ubesmittet av ubehagelig realitetsorientering og praktisk etterprøving. For mange gir slikt både sjelefred og økt allmenn hygge – det glemte eksisterer ikke lenger, kan man bille seg inn – men sannheten blir skadelidende. Risikoen er vel også til stede for at fremtidens spioner og medløpere vil se farene som mindre enn de ellers ville vært, om man noen tiår senere ikke engang gidder å bry seg med rettforfølgelse av dem som sviktet og svek.

La meg komme nærmere vår egen tid og minne leserne om tre episoder knyttet til den nye lederen for Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre. Hendelsene er av et helt annet kaliber enn det som er trukket frem ovenfor, men ikke desto mindre er de informative hva angår mannens praksis og holdninger. Den første var hans opptreden i forbindelse med den såkalte karikaturstriden, altså incidentene som fulgte etter at Jyllandsposten i Danmark og noen andre aviser for snart ti år siden publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed. Dette ledet til et sjuhelsikes bråk satt i scene av muslimer som følte seg krenket og derfor forlangte straff og unnskyldninger fra både enkeltpersoner og stater. Det hele var underlig til godt inn i det bisarre som mange av oss husker bare så altfor vel, og blant de mer selsomme delelementene i tragifarsen var daværende utenriksminister Støres gjennomført unnfallende opptreden overfor de kravstore. Han stod ikke rakrygget i forsvaret av ytringsfriheten og de angrepne – hos oss særlig redaktør Selbekk i den kristne avisen Magazinet – da det blåste som verst. Støres opptreden tjener ham ikke til ære. Episoden bør ikke glemmes.

La meg i samme slengen minne om to andre tilfeller der utenriksminister Støre illustrerte sin modus operandi, og kanskje mer allment hva slags stoff han er laget av. Lærdommen kan komme til nytte, også ved fremtidige valg. Det ene var intervjuet der han overfor TV2 talte usant om sine kontakter med den palestinske terrororganisasjonen Hamas og etterpå prøvde å dekke over det.

Jeg ser ingen grunn til å glemme episoden, dertil var den for avslørende. Det andre var Støres påstand for fem år siden om at radikal islam ikke er noe problem i Norge. For meg står dette som en så naiv vurdering – og når jeg bruker adjektivet naiv, så er jeg bevisst vennlig i ordvalget og gir ham «the benefit of the doubt» – at mannen på det nærmeste har diskvalifisert seg fra viktig samfunnsansvar med mindre han legger klar og tydelig avstand til egen villfarelse. Slike påstander skal ikke glemmes, for de forteller noe alt for viktig om den som kom med utsagnet. Feier man det hele under glemselsteppet, så begår man vold på både sannhet og forstand.

Vi har gjennom flere tiår nå hatt betydelig innvandring av ulikt slag til Norge. Jeg husker godt da den begynte, som innflytting av gjestearbeidere fra Pakistan. De som advarte mot den nye politikken – de fantes også da – ble latterliggjort og hånet som rasister og malere av skrekkscenarier uten hold i virkeligheten. Deres innvendinger ble klubbet ned. Men en sped innvandring av noen få ble til masseinnvandring og i dag står vi med en hovedstad som for flere bydelers vedkommende ser unorsk ut, og der Muhammed i en eller annen variant er det vanligste navnet på guttebarn. Det har skjedd en vesentlig endring selv om man lo av advarslene den gang det hele begynte, og det har skjedd en delvis islamisering av det norske samfunnet. Dette er en konsekvens av beslutninger norske politikere har fattet. Jeg mistenker at vi snart vil se en glemselsepidemi av betydelige dimensjoner i sakens anledning. Man vil «legge ting bak seg,» ikke «snakke om snøen som falt i fjor.» Isteden vil politikernes arvtagere rette blikket fremover, for se, kjære velgere, hvilke fine tanker vi nå har og hvilke glinsende perspektiver vi holder opp for morgendagen om dere bare fortsetter å støtte oss! Maktmennesker i hver generasjon prøver å vri sannheten slik at den passer med deres eget selvbilde, og det blir opp til oss, til folket, å se til at forsøket ikke lykkes. Politikere har ansvar, minst like mye som alle andre voksne har det, for egne beslutninger og handlinger, og det nytter ikke bare å slå en strek over fortiden fordi man «tok litt feil» i konsekvensvurderingene.

Når man tenker over om man skal ta belastningen ved å holde kunnskapen om fortiden – hva som skjedde og hvem som gjorde hva – ved like til tross for uvilje ovenfra, så kan det hjelpe å tenke på situasjoner før der ærlige mennesker har ofret alt de hadde for at ettertiden skulle få kunnskap om det som fant sted. Man observerte og skrev notater, fikk informasjonen ut og så til at makthaverne iallfall ikke uten videre lyktes i å vinne kampen om historien med sin egen forløyete fortelling. Vi som lever i fredeligere tider, kan med langt mindre personlige omkostninger se til at vår variant av sannheten ikke glemmes, hverken i det store ytre livet eller på det personlige plan. Lar man politikerne få lov til å glemme det som ikke passer dem, så sviktes sannheten.

Å la være å glemme er ikke det samme som ikke å tilgi. Tilgivelsen er et av de fineste elementene i kristendommen og har vært en bærebjelke i siviliseringen av vår kultur de siste tusen årene. Den kan utløses som svar på ekte anger hos gjerningsmannen, men følger ikke automatisk enhver dårlig gjerning.

Dyp livsvisdom finnes i utsagnet om at man skal tilgi, men aldri glemme. Tilgivelsen forutsetter at forøverne av urett innser at de har forbrutt seg, og begynner å handle i samsvar med denne nye innsikten. Å angre er noe helt annet enn å prøve å unngå konsekvensene av å være blitt tatt på fersken med pailabbene langt nede i fellesskapets honningkrukke.

Ekte tegn til erkjennelse fra politikernes side av at de har tatt feil og handlet urett, ser man sjelden. Det gjelder å sørge for at deres situasjonsbetingede og egennyttige glemsel ikke går ut over sannheten folket skal leve på.