Sylvi Listhaug

Det følgende skrives under inntrykk av en kronikk journalist Astrid Meland hadde i VG for litt siden, «På tide å innrømme at vi tok feil.» Enkelt sagt lot Meland leserne få vite at hun og de fleste andre i det offentlige Norge hadde hatt kronisk feil i innvandrings- og migrasjonsdebatten, mens Fremskrittspartiets harde kjerne – politikere som Sandberg, Amundsen, Tybring-Gjedde og Listhaug – hadde hatt (hun trakk tråden tilbake til 2013) og har rett. Dette måtte innrømmes, fremholdt Meland, og alle gode krefter måtte nå stille seg bak FrPs innvandringspolitikk og så snart som mulig få denne vedtatt og gjennomført.

Det er noe forfriskende og sympatisk ved mennesker som innrømmer at de har tatt feil. I leserkommentarene mottok da også journalisten – jeg er stygt redd for at hun kun skrev på vegne av seg selv, ikke sin avis eller øvrige yrkeskolleger – rikelig med berettiget ros for viljen til selvkritikk. De fleste som sa sin mening under kronikken, var dessuten enig med henne i sak. Slik illustrerte de samme klare folkemening som brukte å komme til uttrykk i kommentarfeltene under migrasjonsartikler også i aviser som Dagbladet, mens disse ennå turte å holde sine elektroniske utgaver åpne for lesernes respons.

Er det mulig å trekke mer allmennpolitiske konklusjoner av Melands mea culpa-kronikk og bemøtelsen av samme? Dels kan man med utgangspunkt i innlegget se nærmere på hvordan syndsforlatelse, hukommelse og glemsel fungerer for folk i ulike samfunnsposisjoner – hvem tilgis og hvem ikke –, men man kan også bruke hennes bekjennelse til å tenke over hvordan man selv fremover kan yte sin skjerv til å påvirke innvandringspolitikken, for mange det viktigste kulepunktet i FrPs smørbrødliste av saker og nettopp det som fikk Meland til å skrive som hun gjorde.

ANNONSE

Umiddelbart forekommer det meg at det er noe udelt fint, nesten storslagent, ved å tilgi begåtte feil – særlig om de er andres – og gi synderen mulighet til å riste skylden av seg og gå videre i livet som om intet hadde hendt. De fleste av oss vet likevel at stort sett er det ikke slik yrkeslivet fungerer, faktisk langt derifra. For oss ikke-begunstigede, langt de fleste i befolkningen, gjelder tvert imot den regel at vi får solid på pukkelen dersom profesjonelle feil begås eller om vi har «glemt» å oppgi noe til skattemyndighetene eller hva det nå måtte være.

For andre som av en eller annen grunn, på et eller annet vis, er dekket av et skyldavstøtende etisk-juridisk teflonlag, gjelder åpenbart andre regler, på person- så vel som på samfunnsnivå. I min bransje, sykehusverdenen, ser vi at ledelsen for Oslo universitetssykehus etter å ha lagt ned Aker sykehus for få år siden, nå kommer opp med den strålende idé å skape et nytt hospital på Aker for å imøtekomme nærbehovene til Groruddalens befolkning. Fint, tar man seg i å tenke, ideen er god, men hadde det ikke vært enda bedre om man ikke hadde lagt ned gamle Aker først? For det kan da umulig være slik at man ikke la merke til befolkningsveksten i området samtidig som det nybygde Akershus universitetssykehus slett ikke var dimensjonert for å ta hånd om disse oppgavene? Hadde en alminnelig overlege innen sitt ansvarsområde gjort en tilsvarende feil, kan jeg vanskelig forestille meg at man hadde unnlatt å gjøre et nummer av saken, mens derimot sykehusledelsens ulike krumspring tilsynelatende unndras kritisk vurdering. På et eller annet vis er de beskyttetlater det til, og så får vi se hvor lenge immuniteten varer.

I perioden like etter krigen så man i Norge et underlig stykke kollektiv tilgivelse utspille seg som for lengst har glidd helt ut av menigmanns bevissthet og minne. Regjeringen hadde før krigsutbruddet mislyktes kapitalt hva gjaldt norsk sikkerhet, hadde opptrådt særdeles dysfunksjonelt og hadde heller ikke under flukten nordover våren 1940 utmerket seg med klarhet og klokskap i de flestes øyne. Men ledet dette til konsekvenser etterpå, da krigen vel var over, ansvarsforholdene skulle klarlegges og eventuelle misligheter påtales? Nei da, Arbeiderpartiet hadde fått flertall ved valget høsten 1945 og fikk drevet igjennom at ingen riksrettstiltale skulle reises. Kort fortalt tilgav man seg selv, mens all skyld ble lagt på dem som hadde vært på tapersiden i den politiske kampen. Det var et underlig skue både den gang og for dem i nåtiden som overhodet gidder å bry seg om historiske årsakslinjer, et fin-fint eksempel på politiske maktstrukturer som «tar ansvar ved å bli sittende» lenge før dette moderne uttrykket fikk status som trylleformular. Skjønt hva det siste angår, er det viktig å være presis: De aktuelle personene fra fortiden måtte, som en konsesjon til kritikerne, skiftes ut med nye og mer stivbustede koster; bare det statsbærende partiet ble, skaffet seg en mer tidsmessig, forsvarsvennlig retorikk og politikk og gikk deretter fra denne ene valgtriumfen til den andre under etterkrigsperioden. Gårsdagens menn som lydig hadde gått fra borde og derved tillatt partiet dels å omskrive, dels dysse ned årsakssammenhengene i den nære historien, ble selvfølgelig belønnet: Tidligere statsminister Nygaardsvold ble tildelt æreslønn ved sin avgang fra Stortinget i 1945, og i 1949 fikk han borgerdådsmedaljen i gull for sin innsats.

Som det vil ha fremgått, er jeg altså skeptisk til den tilnærmede «innrøm feil og bli tilgitt»-automatikken som ofte gjøres gjeldende for maktens venner. Jeg snakker nå ikke om slike relative ubetydeligheter i samfunnet som Meland hvis journalistiske produksjon stort sett interesserer meg akkurat like mye som det øvrige avisen VG er fylt med, men om figurer posisjonert langt mer sentralt. Oppramsing av eksempler tjener liten hensikt, hver især kan isteden dra frem fra minnet sine favoritthistorier om hvordan den ene eller andre er blitt tillatt «å legge fortiden bak seg.» La meg likevel nevne som typiske banksjef Rune Bjerke, en av næringslivets mest fremtredende spleiselagorganisatorer, hvis manglende kjennskap til DnBs kreative skatteløsninger for spesielt begunstigede kunder åpenbart aksepteres av det politiske Norge, samt Telenors nye sjef Sigve Brekke, som ikke bare «intet visste» om firmaets fleksible praksis hva gjelder økonomisk kompensasjon for internasjonale samarbeidspartneres utviste tjenester i samband med at virksomheten skulle utvides til nye markeder, men som også «var litt uheldig» med CV-oversettelsen av eget utdanningsløp; alt dette ble greit tilgitt. Tør man antyde at begge herrenes bakgrunn fra Arbeiderpartiets tette og hjelpsomme vennenettverk var medvirkende til den romslige holdningen de ble møtt med?

Men la nå tilgivelse være tilgivelse enten den formidles på det ene eller andre grunnlaget, la oss heller avslutningsvis ta for oss hva enkeltmennesker kan bidra med for at Melands kronikkønske skal gå i oppfyllelse, altså at FrPs innvandringspolitikk blir implementert. Jeg synes det kan være berettiget å minne om saken ikke minst på dette nettstedet hvis kommentarspalter til tider er fulle av sinte og skuffede innlegg om hvor ubehjelpelig FrP opptrer i regjering, typisk fulgt av forsikringer om at man aldri mer vil stemme på et slikt svikefullt parti. At vi ennå har et drygt år igjen til neste stortingsvalg, spiller ingen rolle; det vil sikkert by seg høve også senere til å sneie innom valgproblematikk før stemmesedlene skal legges i urnen.

Det er verdt å minne om at FrP er det eneste parti på Stortinget som har en noe så nær pålitelig «track record» hva innvandringspolitikk angår, som konsekvent har advart mot følgene multikulturalismen kan få for vårt land. Visst, i regjering har de måttet inngå kompromisser både med Høyre, med de såkalte samarbeidspartiene (KrF og V) og ellers i Stortinget. Likevel er det utvilsomt at FrP, særlig etter at Sylvi Listhaug fikk ansvar for fagfeltet, har holdt en klart mer nasjonal linje enn de øvrige på Løvebakken. Den massive utskjellingen av partiet i politisk korrekte medier bærer bud om samme sak; Journalistisk Venstreparti fremmer konsekvent (Melands kronikk var et unntak; slik bekreftes regler og et fikenblad av balanse skapes) sin innvandringsliberale agenda og skjønner meget vel når de står overfor en farlig motstander. Med bakgrunn i ovenstående: Mener man at innvandringsspørsmålet er det viktigste i dagens Norge, at det avgjørende er å få stoppet den gradvise utskiftningen av den opprinnelige befolkningen med nyankomne fra andre land og kulturer, så er FrP partiet man må støtte. Da blir alt annet underordnet detaljkiv.

Særlig uangripelig blir denne konklusjonen når man stadig får demonstrert hvordan småpartier på høyresiden, nå senest Demokratene, nærmest konsekvent opptrer selvdestruktivt med intern krangel og gjensidige eksklusjoner; deres kroniske danse macabre får utenforstående til å glippe med øynene. Selvsagt er det mye og mangt ved også FrP som kan mislikes, i alle fall finner jeg flere sider ved partiet som langt fra appellerer, men man må altså se til å prioritere nellom politikkområdene og la det viktige få forrang fremfor det mindre viktige.

All kjekling om hvem som skal være konge på haugen må legges til side. For alle som synes at innstramning av norsk innvandringspolitikk er det viktigste, gjelder at de må støtte det eneste store partiet som har troverdighet på området. Annen adferd blir kontraproduktiv. Først når denne striden er vunnet for Norge, kan man igjen ta for seg vanlige politiske spørsmål og på nytt hengi seg til «liker, liker ikke»-leken. Jeg er redd det kan drøye en god stund før så blir mulig.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629