Kommentar

Bjørnson valgte seg april, og for dét fantes gode grunner. Vinteren slipper taket, store dyr kryper ut i vårlyset og rister pelsen, livet tar til igjen. Litt av det samme skjer politisk i og med partilandsmøtesesongen: De kommer som perler på en snor – eller knuter på samme om respektive organisasjon går gjennom en vanskelig tid – og omfattes med offisielle mediers mer eller mindre pliktskyldige interesse. Hele tiden følges aktiviteten av meningsmålinger – hvem likes mer og hvem mindre – som kontinuerlig tar pulsen på de politiske organismene. Innimellom skjer det endringer svarende til at pulsen går ned eller opp eller populariteten viser farlig hikke; da er det interessant å se hvordan variasjonen og uregelmessighetene forklares. Skylder man på det ene eller på det andre? Velger man å legge vekt på målingsfunnene eller bestemmer man seg for å snakke dem bort, eksempelvis med den profesjonelt lutret-stoiske, men utvilsomt sanne, kommentaren om at «meningsmålinger går opp og ned»?

Jeg kom i tanker om dette da jeg for litt siden leste Ipsos MMIs partibarometer utført for Dagbladet på grunnlag av telefonintervjuer gjort med knappe 1000 utvalgte under dagene 20.-22. april. Det var gledelig lesning sammenlignet med all meningsmålingstristessen man har vasset i siste året: Ap hadde falt 2,3 % siden mars fra voldsomme 41,1 % til fremdeles smått utrolige 38,8 %, SV lå presis på sperregrensen med sine 4,0 %, mens Frp hadde løftet seg med hele 3,1 % fra svake 9,9 i mars til 13,0 en måned senere. Meningsmålingens statistiske feilmarginer var oppgitt til ± 1,5 til 3,3 prosentpoeng (størst risiko for tilfeldige feilutslag for de minste partiene) så ikke alle utslagene er sikre, men trolig representerer i hvert fall forandringene for Ap og Frp reelle bevegelser i folks oppfatning. Dette inntrykket underbygges ytterligere av funnene i senere målinger (slike finnes sammenfattet og etterrettelig kommentert på nettstedet pollofpolls.no) utført av Sentio for Dagens Næringsliv og TNS Gallup for TV2; i begge disse går Ap ned med rundt 5 % mens Frp øker med 2-3 % og Høyre gjør det samme. Hva kan ligge bak endringene, hva er grunnene?

Topper fra Ap og Frp ble intervjuet i anledning Dagblad-målingen. Førstnevnte partis nestleder påpekte meget riktig at stabile tall på pluss minus 40, som 38,8 %, fremdeles er svært høyt. Videre viste han til at det nylig avholdte landsmøtet i partiet hadde «vedtatt mye ny politikk, som på skole, helse og sysselsetning, som vil være med på å bygge opp tilliten.» «Men det tar tid fra et landsmøte til politikken formidles ut til velgerne,» forklarte Giske.

Siv Jensen fikk endelig en noenlunde hyggelig meningsmåling å ta stilling til. Hun nevnte som mulig grunn til endringene at «Ap endelig har begynt å snakke politikk igjen etter å ha sittet lenge musestille i båten.» Dessuten trakk hun frem at Støres forslag om å hente til Norge 10 000 flyktninger fra Syria neppe hadde løftet partiets standing hos velgerne, et tema Dagblad-journalisten imidlertid ikke viste interesse for å videreutvikle. I stedet ble partiformann Jensen igjen brått forvandlet til finansminister Jensen idet hun klinket til med følgende samferdselpolitiske perle som jeg først tok for å være utslag av humor, men som jeg dessverre er redd reflekterer den dominerende regjeringsmodus: «Frp har vært alene i veldig mange år om å ville danne et veiselskap, nå gjennomføres det. Det skulle bare mangle at velgerne ikke lar seg begeistre av det.»

Sånn går no dagan; noen kjenner blodet bruse av det ene, andre av hint. Men jeg må si at det vil forbause meg mer enn en smule dersom ikke Frps politiske strateger (forhåpentlig begår jeg ingen logisk blunder ved å sette sammen disse tre ordene), ikke minst partiets leder, får med seg hvilken enestående mulighet for politisk storgevinst Støres forsøk på karismatisk C-moment med «10 000 syriske flyktninger til Norge» faktisk innebærer.

Saken er jo at Ap langt på vei hadde lykkes med sitt «streng, men rettferdig»-image hva innvandringspolitikken angår, de hadde klart å gi seg selv ryktet at Ap i praksis var de mest restriktive. Frp hadde det mest i kjeften; i virkeligheten var det innvandringsliberalerne i KrF, Venstre og Høyre som bestemte de politiske realitetene på området i den blå regjeringen. Ap snakket ikke høyt om saken, men var så faste i klypa som det går an.

Støres landsmøtetale har endret alt dette, vel å merke dersom Frp ser mulighetsrommet som nå igjen åpner seg. Visst, de evig gode i avisredaksjonene og etermediene jublet over Aps nyfunne empati og forsøker å arrangere en budrunde der pr-kåte politikere fristes til å love enda mer enn Støre, men journalistdrevet begeistring har en velsignet tendens til å være kortvarig, som tilsvarende indignasjon eller sinne også har det. Folk vil etter en stund begynne å tenke selv og skjønne at man her har å gjøre med en nærmest uuttømmelig «ressurs» av menneskelig elendighet; det vil ikke monne å ta hit 10 000 ekstraflyktninger, nye 10 og 100 tusen vil straks ta deres plass i «venterommet,» og slik vil det holde frem så lenge flyktningeindustrien får lov å fortsette som en lukrativ næring for smuglerne i randsonene av og mottaksapparatet inne i gamle Europa. Noen skjønner slikt kjappere enn andre, og de berømmelige «folk flest» – av hvilke man har en hel del blant Frps potensielle, men nå i betydelig grad skuffede og gjerdesittende, velgere – er ofte flinkere til å erkjenne slike jordnære sammenhenger enn det professorer, prester og journalister er.

Det har vært skrevet mye om Frps underlige sprik mellom liberalisme og konservatisme både slik dette har manifestert seg opp gjennom partihistorien, og som spenningen kommer til uttrykk i dag. I nåsituasjonen, altså frem til neste stortingsvalg, tvinger dessuten partiets samarbeid med Høyre, KrF og Venstre frem ytterligere kompromissmakeri om ikke de rødgrønne skal komme tilbake til makten. Alle skjønner at i denne situasjonen må man iblant bøye seg, stundom til og med dobbelt, for å få gjenstridige kameler ned gjennom svelget; politiske kompromisser kan gjøre vondt.

Men da er det ekstra viktig at man holder fast ved noen få markante standpunkter, iallfall ett område der alle vet hvem som «eier sakene,» og der det ikke hersker tvil om i hvilken hovedretning utviklingen går. Når Aps Støre nå plasserte foten så grundig i egen munn gjennom «raushetstalen» på partiets landsmøte, har Frp fått givendes en enestående «second chance» til å gjøre det helt klart hva som er, eller iallfall bør være, partiets hovedsak i møtet med velgerne: migrasjonspolitikken.

Med all respekt for segway, proffboksing, søndagsåpne butikker, nye selskapskonstruksjoner for utbygging og finansiering av veier og hva det nå måtte være: For svært mange nordmenn gjelder at det ikke er dette de oppfatter som viktigst; det viktigste er den storskala fremmedkulturelle innflyttingen til Norge som har funnet sted under ulike merkelapper (flyktninger, familiegjenforening, arbeidsinnvandring og helt sikkert mye annet), som fremdeles finner sted, og som medfører massive endringer av det norske samfunnet på nesten alle områder.

Dette er det dine potensielle velgere bryr seg om i første rekke, Siv Jensen, det er hva dette angår du og ditt parti virkelig kan «gjøre en forskjell» for å bruke Støre-språk. Det er på dette området dine potensielle velgere ikke vil tåle kompromisser som gjør hovedlinjen – en immigrasjonspolitikk som primært skal tjene Norges interesser – utydelig. Du og ditt parti har våre stemmer til låns, i hovedsak fordi vi ikke har sett noe bedre alternativ. Risikoen er betydelig for at vi tar dem tilbake dersom dere svikter i disse spørsmålene. Men også utover maktpolitiske argumenter gjelder vel at Frp vil gjøre alt som står i partiets makt for å hindre at det Norge som vi en gang fikk overlevert fra våre foreldre, blir ugjenkjennelig når tiden er inne for å levere det videre til våre barn, ikke sant?

Arbeiderpartiet hadde på merkelig vis, inkluderende taktisk kløktig dobbelkommunikasjon og mye annet, fått et uberettiget rykte på seg for å være restriktive i innvandringsspørsmål, et rykte som partilederen stakk hull på ved sitt populistiske og snillistiske selvskudd av et landsmøteinnspill. Det skulle forbause meg mye om ikke nedgangen på målingene etterpå i all hovedsak er en respons på dette; folk flest har en annen holdning til innvandringsspørsmål enn man hadde i landsmøtesalen og rundt omkring i redaksjonene. Etter hvert som følgene av migrasjonen blir tydeligere for folk, det vil si for dem utenfor eliten som ikke kan kjøpe seg unna «berikelsen,» vil selv ikke det ovenfra lagte «moralske lokket» på motstandsreaksoner være tett og tungt nok til å kvele protesten.

Motstanden mot storstilt fremmedkulturell innvandring til Norge kommer til å bli sterkere, ikke svakere. At ingen partier skulle finne det opportunt å kapitalisere på folkets engasjement i så måte, virker å være mot de politiske naturlovene. Når Ap så tydelig rømmer banen, bør Frp kjenne sin besøkelsestid. Gjør de ikke det, så har de ikke lenger livets rett. Alminnelige liberalistiske partier har vi nok av i Norge, man må målbære noe mer for å vinne folkets tillit.

Mest lest

Terrorens ansikt