Sakset/Fra hofta

Jon Elster går for å være en av Norges mest kjente intellektuelle. Det er en begivenhet når han er i landet. Denne gang for å gi First Annual Peace Address på Prio. Men etter kronikken i Aftenposten å dømme er han en mann med dårlig bakkekontakt.

Elster skriver om Den internasjonale straffedomstolen, og krigsoppgjør og forsøk på å skape rettferdighet etter folkemord og krigsforbrytelser. Skal man tro Elster er alt forgjeves, rettsoppgjør og unnskyldninger gjør kanskje ting verre. Han er sikker på én ting: vi kan ikke vite noenting.

Slik snakker enten en deprimert, desillusjonert, en misantrop. Er det et budskap å servere verden? Det er pussig at den intellektuelle vender hjem fra Paris for å fortelle den humanitære stormakten at ingenting nytter. Kynisme?

Tankene i kronikken er ikke briljante, de er overflatiske. De er skrevet av en mann som enten har lav innlevelsesevne eller kunnskap om grusomhetene. Det siste er kanskje usannsylig. Men distansen til levende mennesker virker stor.

Det er en skråsikkerhet i Elsters artikkel som er forbløffende. Den virker ikke intellektuelt fundert. Snarere emosjonell.

Bosnias og Sierra Leones nyere historie bekrefter også den innlysende tanken om at de som bryter menneskerettighetene, vil være mindre interessert i gi fra seg makten hvis de ikke får immunitet eller amnesti. I en pågående konflikt vil streng straff utgjøre en «klar og umiddelbar trussel mot freden». Fordelene ved streng straff ligger derimot frem i tid og er usikre. Selv om antallet fremtidige konflikter blir redusert, vil hver av dem vare lenger. Nettoeffekten av dette er umulig å forutsi. Ideen om at man på en rasjonell måte kan avveie forlengelsen av en pågående konflikt mot et redusert konfliktnivå i fremtiden, savner ethvert fornuftig grunnlag

Det ligger en nyttetenkning bak resonnementet som bryter med arven etter Nürnberg. Thorvald Stoltenberg har luftet lignende tanker om Bosnia og Serbia. Han mente rettsoppgjøret var kontraproduktivt. Det fikk serberne til å føle seg som ofre.

Selve premisset: at krigsforbrytere holder på lenger hvis de vet de blir dømt, er ikke opplagt. Det vil variere. Krigsforbrytere er en variert gruppe.

Selve terminologien til Elster er problematisk. Å definere streng straff som en «klar og umiddelbar trussel mot freden» lyder merkelig.

Erfaring og menneskets behov for «closure» viser at rettferdighet er en forutsetning for virkelig fred. Den freden Elster snakker om er fravær av krig. Men det er ikke fred. For at noe skal kalles fred må verden ta inn over seg det som er skjedd, og stille de ansvarlige for en domstol, eller ekspedere dem på andre måter.

For bosnierne har det langdryge og mangelfulle rettsoppgjøret gjort at selv den fillete og amputerte freden sank i verdi. Ratko Mladic på frifot bekrefter dette.

Elster kritiserer også den utbredte praksis med å be om unnskyldning for fortidens gjerninger. Han mener at tyskerne ikke skulle bedt om unnskyldning. Willy Brandt skulle ikke falt på kne i Warszawa.

Akkurat dette siste viser hvor på jordet Elster er. Brandts handling var en handling som gjorde dypt inntrykk på polakkene og jøder. Men Elster mener det er uttrykk for essensialisme, akkurat som folk og nasjon skulle være størrelser å regne med.

Når dagens tyskere ber om unnskyldning for det deres bestefedre gjorde før 1945, eller når David Cameron ber om unnskyldning for Bloody Sunday, som fant sted da han var fire år gammel, forutsetter de at den tyske eller engelske nasjonen eksisterer som en kollektiv enhet over tid, og at denne enheten kan holdes moralsk ansvarlig. Dette er svært farlig.

Selvfølgelig eksisterer den tyske nasjon og den britiske, liksom den norske. Det som er farlig er politikere og forskere som benekter dette og gjør alt for å dekonstruere og demontere dem. Lærdommen er det stikke motsatte av det Elster sier: det er den postmoderne dekonstruksjon av nasjonalstaten som åpner for nye forbrytelser.

Fortidens urett
Jon Elster, professor, Collège de France, Paris