Kommentar

Jules Perahim Fighting for peace (1950)

I intervjuet Ole Torp gjorde med historieprofessor Terje Tvedt 14. februar i NRK-programmet «Torp» var det eitt spørsmål og eitt svar som framfor andre avslørte nivåskilnaden mellom ein overflatisk journalist og ein djupsindig tenkjar. Men svaret viste også at sjølv skarpskodde intellektuelle, ja, kanskje oftast dei, lett kan bli lokka og ført på villstrå av ungdommelege, idealistiske og ideologiske luftspeglingar. Vel 22 minutt ut i programmet seier/spør Torp:

«Men la oss holde oss litt til deg. Du var ml-er!?» Tvedt: «Ja, ja.» 

Torp: «Har det påvirket denne boken («Det internasjonale gjennombruddet») eller din forskning?»

Tvedt svara: «Ja, jeg tror det har påvirket min forskning.» Torp: «På hvilken måte?» 

Tvedt: «Hva er det man sier, brent barn skyr ilden. Altså, jeg har erfart personlig ideers makt, ideers enorme makt, fordi hva var ml-bevegelsen, hva var ungdomsopprøret på 60-tallet? Jo, det var egentlig et opprør som var genuint influert av den gode intensjonen, ønsket om å gjøre noe for de fattige, ønsket om å vise solidaritet overfor folk som da på det tidspunktet ble bombet av NATO-allierte. Men så oppdaget jo jeg, og mange med meg, at denne ideen endte opp i en situasjon hvor vi faktisk ble propagandister for dypt totalitære ideer.»

Torp: «Så det betyr at du har, og det vet vi i og for seg, at du har forkastet de autoritære tankene som red AKP? Men har du gått andre veien?»

Tvedt: «Nei, jeg vil ikke … La oss gå tilbake til utgangspunktet. Jeg har erfart ideers makt. Jeg tror ikke vi var noe spesielt dummere enn andre. Men jeg tror heller ikke vi var spesielt mer autoritetsdyrkende enn andre, akkurat. Men allikevel endte vi altså opp med et sånt tankefengsel basert på dogmer. Og det som da er mitt poeng, er at sånne dogmer finnes også i norsk offentlighet, de finnes i norsk statspolitikk, de finnes i norsk intellektuell diskusjon og debatt om menneskerettigheter, om multikulturalisme, om veldig mange av de spørsmålene som dominerer samfunnsdebatten i dag. Og der mener jeg at min bakgrunn kanskje har gitt meg en viss innsikt og teft for å finne og oppdage dogmer.»

Det er all grunn til å tru dette er nykelen til å forstå både Tvedts forsking, forfattarskapet hans og den aktuelle boka, men endå meir til å forstå korleis Noreg på halvannan generasjon kunne gå frå å vere den etnisk og kulturelt mest homogene staten i Europa til å verte ein av dei mest heterogene, og dessutan gå frå å vere ein nasjonalstat til i offentlege dokument å vedkjenne seg multikulturalismen som statsbyggingsideologi, slik Tvedt dokumenterer. Kor bevisst og gjennomtenkt var denne utviklinga? Om dette seier Tvedt:

«Boken stiller en del spørsmål om i hvilken grad det politiske Norge har forstått rekkevidden av hva som har skjedd. Og svaret på det er så klart nei.» 

Denne personlege erfaringa av at ein kan bli så blenda og blinda av sin eigen gode vilje at fakta blir underordna, er også bakgrunnen for omgrepet «godhetstyranni» som Tvedt lanserte i boka «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt» i 2003, og som han i dette intervjuet definerer og aktualiserer slik (litt nedkorta og redigert her):

«I stedet for å erkjenne realiteter og problemer som utviklingshjelp kan føre til, og i stedet for å diskutere saklig det uhyre spennende sosiale eksperimentet Norge står oppe i, nemlig det å endre befolkningen uten en klar strategi for hvordan man skal definere det nye politiske fellesskapet, hvordan man skal skape fellesverdier i et sånt samfunn som man ikke har hatt tidligere i Norge, har mange problemer – ikke minst på grunn av det humanitærpolitiske kompleks sin definisjonsmakt – blitt redusert til et spørsmål om moral. Begrepet er ikke kritisk til den gode intensjon, til å ønske det gode. Det har ingen ting med kritikk av sinnelagsetikk å gjøre. Det er et forsøk på å beskrive en måte å diskutere samfunnsproblemer på som reduserer kompliserte, reelle problemer i samfunnet til enkle moralske dikotomier. Det er da lett å identifisere seg selv som den gode, og den som er uenig med en selv, som den onde.»

Tvedt er ikkje den einaste historieprofessoren som har understreka ideologiars forførande makt. I 2010 gav Øystein Sørensen ut ei bok om kommunismen, fascismen, nazismen og islamismen med den talande tittelen: «Drømmen om det fullkomne samfunn». Mange vil nok meine at kommunismen hadde gode ideal i utgangspunktet, og at nazismen berre stod for vondskap, men poenget er ikkje om dette stemmer eller ei, men kva tilhengarane sjølv trudde. Var dei sterkt nok overtydde om sin misjon og det fullkomne som sluttprodukt, trumfa dette alle andre omsyn og rettferdiggjorde alle middel. «Hensikten helliger midlet» er ein eldgammal tanke, men like feil for det. Det leie er at når nye generasjonar vil unngå fortidas tragediar ved å revolusjonere samfunnet, endar det ikkje med harmoni, men i nye motsetningar og ofte verre konfliktar. Slik vil det også gå når det multikulturelle samfunn skal erstatte det nasjonale, som gjekk for å vere sjåvinistisk, ekskluderande og jamvel krigersk. «Det fargerike fellesskap» har alt gått av moten som namn på det nye, fordi folk forstod det var like sjølvmotseiande som sirkelens kvadratur. Eit fellesskap basert på skilnader har aldri eksistert på jorda. Enten ein ser vår vonde natur som ei følgje av eit syndefall eller av vår nedarva, dyriske natur, følgjer han oss som ein skugge og let seg ikkje fjerne. Utdriving av vonde ånder er ein geskjeft med usikkert resultat, slik Skrifta vitnar om:

«Då fer ho av stad og får med seg sju andre ånder som er verre enn ho sjølv, og dei flyttar inn og slår seg ned der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første. Slik kjem det òg til å gå med denne vonde slekta.» Matt. 12, 45

For ikkje å lyde som ein arrogant betrevitar skal eg vere litt personleg. Ungdomstida er perioden for høge ideal. Mine eigne var Albert Schweitzer og Santalmisjonens grunnleggjar, Lars Skrefsrud. Både «Det Beste» og Osvald Harjo si bok «Moskva kjenner ingen tårer» hadde vaksinert meg grundig mot kommunismen alt i barndommen, men i studietida var eg slett ikkje upåverka av sosialetikken. I 1973 røysta eg SV for første og siste gong. Engasjementet mitt for enkelt levesett og økonomisk utjamning mellom rike og fattige folk og nasjonar førte i staden til medlemskap i Erik Dammanns Framtiden i våre hender og i Kristeleg Folkeparti.

Det seiest at «den som ikkje er radikal i sin ungdom, har ikkje hjarte(lag), men den som ikkje blir konservativ som eldre, har ikkje forstand». Motdagisten John Lyng, som vart formann i den gong konservative Høgre, skal ha orsaka og forklart si vandring mot høgre på denne måten, men uttrykket må vere eldre enn det. No er eg sjølv utmeld både her og der, og røystar på Framstegspartiet av mangel på realistiske alternativ. Men kua har likevel ikkje gløymt at ho var kalv. Eg kjenner meg litt att i det Tvedt seier og i ungdommar som stadig vil «redde verda». Derfor har eg ingen grunn til å hovere. Men eg har innsett at i politisk forstand er sjølv gode ting gode berre i passande mengde, dvs. quantum satis, slik eg har skrive om her. Og eg humrar litt anerkjennande til det den tidlegare tyske sosialdemokratiske kanslaren Helmut Schmidt skal ha sagt: «Viss ein politikar får visjonar, bør han gå til dokter!»

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!