Gjesteskribent

Jeg har sagt det jeg ønsker å si på en stund om hendelsene 22. juli. Kanskje begynner også andre å synes det er nok, både mediemessig og i eget sinn, og deler mitt ønske om igjen å kunne la tankene sveipe litt videre. Kan nedenstående bidra i så måte, ville det være fint.

Det er en hel del som skiller Sigbjørn Johnsen og undertegnede, både politisk-ideologisk og på andre måter, men vi finner hverandre i ett retorisk poeng: Respekten for Generasjonskontrakten, at man skal overlate til sine barn et bedre ordnet og helst større bo en det vi selv fikk overdratt fra våre foreldre. Jeg ser dette prinsippet som en kjøl i all konservativ tenkning, han ser det som klok og hevdvunnen sosialdemokratisk politikk: Fair enough, fint om vi begge har rett. Men det er et godt stykke vei mellom et rimelig ønske om gradvis forbedring tuftet på ansvarlighet – både herr Johnsens og herr Mimisbrunnrs posisjon – og naiv optimisme omkring etableringen av et tilnærmet idealsamfunn i det dennesidige. Forbausende mange kommer likevel etterhvert i bevegelse ned den glatte sklia mot sistnevnte forestillingsmessige falsum. Jeg vil gjøre et lite forsøk på å smi noen åndelige brodder som kan bidra til å hindre slike dumheter.

I de snart 400 år som er gått etter at Thomas Mores ”Utopia” kom ut (boken selv ble skrevet på latin, men hovedordet er et gresk ordspill på ”godt sted” og ”intet sted”), er flere seriøse forsøk på å etablere himmelrike på jord blitt gjennomført. Noen er grundig diskreditert, andre beholder sin glans av håpefullhet sånn noenlunde fremdeles, iallfall i kretsen av troende, mens atter andre er samtidige og stort sett unngår å erkjennes som utopiske i sin natur.

Hitlers tusenårsrike varte kun et dusin år før det gikk under i det inferno av blod og vold det selv hadde frembrakt. Selvsagt bygget nasjonalsosialismen på mange og kompliserte forutsetninger, men mitt anliggende her er å fremheve den biologiske pseudovitenskapen som på mange måter var selve bærebjelken i byggverket. Man misbrukte humanbiologisk forskning til sine egne formål, rørte den sammen med overtro og vanlig maktpolitikk og -praksis, og vips, så hadde man en gangbar ideologi. Sett fra et nåtidsperspektiv kan det virke uforståelig at nasjonalsosialistene ens kom i nærheten av makten, men makt fikk de og makt brukte de, fullstendig uten etiske sperrer etterhvert. De satte seg i Guds sted og skulle virkeliggjøre hans rike på jorden, og resultatet ble som galest. For meg er en av de viktigste lærdommene at man aldri må akseptere at biologi glir over i biologisme i politikkens tjeneste, hvor aparte og misforstått vitenskapsforståelsen enn må ha vært, at man aldri må la oppfatninger om forskjeller mellom mennesker legitimere at man behandler andre, vår neste, etter andre prinsipper enn dem man selv ønsker å bli behandlet etter.

Det kommunistiske tusenårsriket ble etablert før nasjonalsosialismens fremvekst og betydelige rester av det finnes ennå, både i enkelte store så vel som små land og, ikke minst, i mange tenkende og innflytelsesrike menneskers hoder. Igjen brøt man radikalt med historien, med nasjonal egenart og tradisjon, for å skape en vesentlig bedre verden bygget på menneskenes egen rasjonalitet. Der folket ikke ”skjønte sitt eget beste,” og det gjaldt de fleste steder, kom straks jernneven fram: Lenin, Stalin, Mao Zedong, Pol Pot og mange mindre illustre massemordere drepte titalls millioner mennesker i den gode saks tjeneste, og i vårt land som ellers i den frie verden satt apologetene og var forståelsesfulle. Det kommunistiske eksperimentet innga jo slikt håp, syntes de, det var jo så åpenbart riktig i sin analyse og vitenskapeliggjøring av historien. Deres arvtagere sitter der ennå, stinne av makt og selvtilfredshet. Det er meg en gåte at man fremdeles kan seile i norske akademiske farvann under kommunismens flagg uten å være moralsk diskreditert; tydeligvis har vi mange makthavere som verner nøye om sin egen opprørske ungdoms etiske ettermæle.

I de nymarxistiske godhetsregimene som dominerer vår samtid, ror en ny form for utopia (en som rett nok er nærbeslektet med varianter av den kommunistiske, hvilket ikke turde forbause noen) den ideologiske grunnen mer eller mindre alene. Om vi holder oss til vårt eget land, så ser vi det spesielt klarfremstilt: En lavmælt, balansert, realistisk og egennyttebasert utenrikspolitikk er erstattet med en idealistisk engasjementspolitikk der vi betaler og betaler for at andre land og kulturer skal bli mer norske. Om basis er kristen (Bondevik) eller sosialistisk (Stoltenberg) spiller ingen rolle; sinnelagsetikken har tatt fullstendig over, enhver ulikhet i verden oppfattes som en urettferdighet som kan og skal rådes bot på ved hjelp av målrettet økonomisk bistand. Stundom virker det som om man ser selveste Hakkebakkeskogen som et realistisk mål for både innen- og utenrikspolitikken. Indignasjonen mot dem som ikke deltar i kappløpet om å fremstå som verdens ledende humanitære stormakt, er betydelig; i bunn og grunn stemples disse som etisk mindreverdige mennesker eller stater.

Når man samtidig ser at denne politikken dypest sett er kontraproduktiv – for oss selv så vel som for dem vi foregir å hjelpe – så blir man lett mer enn bittelitt perpleks. Da kan det klarne hodet å identifisere den nye godhetsdoktrinen rent språklig som den lapskaus av marxistisk ”frigjøringsideologi” og gladkristen statsdrevet ”humanisme” den faktisk er. Ole Jørgen Anfindsen bruker betegnelsen ”den nye herlighetsteologien” om den i Vårt Lands verdidebatt, og kanskje er det en berettiget betegnelse, jeg vet ikke riktig. Uansett har Anfindsen etter min mening helt rett når han skriver at ”frihet, velferd, demokrati, rikdom og makt er ulikt fordelt i verden, noe vi til en viss grad må akseptere. Vi kan et stykke på vei forsøke å begrense disse forskjellene, men jeg tror dessverre det er meget gode grunner til at vi aldri vil kunne fjerne dem helt. Dette er med andre ord noe vi er nødt til å forsone oss med. Alt annet vil være utopisk, og det fører ikke noe godt med seg å forfølge utopier.” Resten av verden, og det er tross alt den største delen, kan ikke bli som Norge; å tro det motsatte er faktisk intet annet enn intellektuell kolonialisme, dypest sett, og dessuten utillatelig naivt.

Det er stor forskjell på å ville gjøre noe bedre og å ville gjøre alt bra. Intet er farligere enn religiøse og politiske utopier. Man skal vokte seg vel for å la det beste bli det godes fiende. Det er den type gode forsetter som veien til helvete er brolagt med.