Kommentar

Henrik Ørsted Utsikt over hustakene fra Møllergata 19, med Oslo Domkirkes kuppel. Byhistorisk samling, Oslo museum. (CC BY-SA)

Jeg er en hund etter pussige sammentreff. Da jeg for litt siden moret meg med et pc-gjenhør med «Sterk naken og biltyvene» – deres rettskrivning, ikke min; navn skal respekteres ned i hver kommadetalj – nærmere bestemt klassikeren «Den ensomme obdusenten,» og kort tid etter her på document.no leste Barbara Vetlands livsbejaende Sergel-artikkel med tilhørende kommentarer, så var det gjort og tittelen ble som den ble. Sterkt medvirkende i sammenhengen var O Beverfjords påminnelse om den fortsatte aktualiteten av en gammel antikommunistisk klassiker, «The Naked Communist.» Nudistisk-politiske minner ble vekket til live om en type nakenhet man kan gjenkjenne hos også dagens ideologiske så vel som kunstkjennende keisere, trass i at de selv mener seg å være drapert i de vakreste og mest tidsriktige gevanter. Det ble som sagt i overkant mye, minnene og tankene «strøymde på meg så eg knapt kunne andas,» hvorfor jeg like godt bestemte meg for å sette ord på noen av assosiasjonene omkring nakenhet, venstresidepolitikk og vanmakt. Intet kan vel være mer naturlig mens solen ennå står høyt på himmelen, huden flasser av skallen etter en vel gjennomført fjelltur uten hodebeskyttelse av noe slag, og det fremdeles er velsignet lenge til sandaler må byttes med vinterstøvler?

La oss først avlegge ex-FBI-agent W Cleon Skousens ovennevnte bok om kommunismens utilslørte sannheter – i hvert fall som forfatteren så dem – et besøk. Boken kom i 1958 og ble en enorm salgssuksess (over en million solgte eksemplarer!); dette var midt under den kalde krigen og de ideologiske frontene var steile, ennå urørte av det tilstundende tiårets mangehånde protestbevegelser. Tittelen var dessuten forbilledlig snasen; om den også smittet over på Desmond Morris’ «The Naked Ape» som kom et stykke ut på 60-tallet, vet jeg ikke, men det virker ikke helt utrolig.

Skousen lister opp over 45 kommunistiske delmål med tilhørende hovedsakelige virkemidler for hvordan den frie verden skulle veltes eller på annet vis bringes til å klappe sammen. Flere av punktene lød i manges ører vel konspiratoriske selv da boken kom ut; den diskusjonen gir jeg meg ikke inn i. Når man nå ser dem igjen, er det åpenbart at noen av Skousens advarende påpekninger er blitt foreldet, gjort inaktuelle av historiens utvikling siden utgivelsen, men samtidig fremstår andre som svært lite preget av tidens tann, faktisk skremmende aktuelle. I særdeleshet gjelder dette slike som ikke lett identifiseres som direkte kommunistiske i sitt utspring eller tilsnitt. Jeg tenker særlig på hvordan grunnleggende samfunnsinstitusjoner som skolen og kirken, mediene og kulturinstitusjonene, ja, endog selve familien og forholdet mellom mann og kvinne skal søkes omstøtt, endret til et nytt tenkesett for slik å muliggjøre det nye likhetssamfunnet som er venstresidens utopiske mål.

Alt dette er i samsvar med det Gramsci for hundre år siden kalte den lange marsjen gjennom institusjonene, en alternativ plan for sosialistisk maktovertagelse spesielt tilpasset de velutdannede og velutviklete samfunnene i Vesten. Da arvingene etter kommunistenes revolusjonære og andre verdenskrig-medierte seier i Øst-Europa og ellers mistet samfunnsmakten for et kvart århundre siden, skjedde i sosialistiske kretser et skred av nyttemotiverte omvendelser til troen på «borgerlig dekokrati,» altså det som de samme før foraktelig hadde kalt «kapitalistisk samfunnsorganisasjon.» Dette tilnærmet tvungne oppgjøret med sosialistisk økonomisk politikk ble imidlertid ikke fulgt av et tilsvarende rettet mot de kulturelle sidene ved den forutgående sosialistiske samfunnsomdanningen. Disse forble intakte og fikk endog lov å videreutvikle seg i tiårene siden som integrert del av et globalt, liberalt samfunn ideologisk bygget opp og holdt sammen av dogmet om de universelle menneskerettighetene som vårt mest absolutte gode.

Siden jeg skriver første utkast til denne artikkelen 22. juli, gir det meg en spesiell tilskyndelse til å omtale den norske språkkorridoren innen hvilken motstand mot den ovennevnte «myke kommunismen» har vært tillatt artikulert. Samlebegrepet kulturmarxisme, som er en tvers igjennom saklig betegnelse gitt tankeretningens historiske utviklingsforbindelse med Frankfurter-skolen innen europeisk venstretenkning, ble med ett et fy-ord. Behring Breiviks mordorgie forpestet og forvred den politiske samtalen på så mange måter, også ved at en del begreper og påstander han hyppig refererte til i sitt såkalte manifest, ble satt på proskripsjonslisten. Å anklage venstresiden i sin alminnelighet, men ganske spesielt dersom man rettet hard kritikk mot Arbeiderpartiet, for å ha skadet vesentlige kvaliteter ved det borgerlige samfunnet gjennom sin bevisste sosiale ingeniørvirksomhet, ble Breivik-stemplet og erklært lingua non grata. Breivik hadde sagt det, og han hadde drept mange titalls ungdommer. Slik fikk man følgelig ikke argumentere dersom man ville være en del av den dannede samtalen i landet. Livet som stråmann kan være både farlig og ensomt innen norsk samfunnsdebatt.

Jeg har lenge reagert på denne utilbørlige og ulogiske utøvelsen av politisk definisjonsmakt overfor meningsmotstandere og har kommet til at den ikke skal tillates å svinebinde naturlig språkbruk. Kulturmarxisme er et dekkende begrep som Behring Breiviks de facto galskap ikke skal få lov til å gjøre ubrukelig, ganske som uttrykket samfunnsmessig samholdskraft  ikke skal måtte proskriberes ved at Quisling først benyttet det. Mange av forfallsfenomenene i vestlige samfunn – eksempler blant utallige andre er narkotikaepidemien under de siste femti år, oppløsningen av familien som den sosiale kjernestrukturen mennesker forholder seg til, den omfattende følelsen av manglende tilhørighet særlig unge mennesker lider under, kort sagt normoppløsningen – er ikke slikt som har dukket opp av seg selv, men er «fall-out» fra politikken som er ført. Bryter man bevisst ned samfunnsstrukturer som var ment å hjelpe enkeltmennesker til å treffe riktige valg for seg selv og de sine, så skal man ikke etterpå forbauses over at skade skjer.

I denne situasjonen er det ikke nok å bedyre at «vi mente det ikke slik» eller bent frem benekte at virkeligheten er som alle kan se den om man ikke har trollsplint i øyet. Narkomanien kom ikke av seg selv i nyere tid, noen brakte den hit, om ikke ønsket, så som en forutsigbar sideeffekt av villete adferdsendringer, i alle fall facilitert av disse. Eller med et annet eksempel: Når alvorlig kriminalitet, hvori inkludert seksualforbrytelser som et stort og viktig element, øker som følge av at et stort antall unge menn fra fremmede kulturer slippes inn i landet, så er ikke dette en uforutsigbar naturkatastrofe. Det er forutsett og forutsagt, advart mot gjentatte ganger, men uten at makthaverne har ansett poenget som viktig nok. Listen over sammenhenger mellom beslutninger og konsekvenser er nærmest uendelig, og ikke skal noen fortelle meg at ikke også de bestemmende innimellom har skjønt hva de drev med. Men den store planen for hvordan samfunnet skulle forandres ble holdt for å være viktigere enn små menneskers skjebne på hjemmeplan.

Er det én ting samfunnsingeniører vet, så er det at man ikke kan lage omelett uten å knuse egg.

Moralsk sett står de nakne og svake igjen, de røde som har ledet an i de nevnte endringene. Dessverre er det ennå ikke mange nok som erkjenner deres aktive medvirkning i skadeverket, ikke mange nok som har begynt å peke finger og le av dem der de pompøst forsøker å fortsette som om intet alvorlig galt har skjedd, som om alt vil ordne seg bare de får fornyet tillit. Men oppvåkningen vil komme, for man kan ikke i det uendelige dekke over en uheldig utvikling med sminke og propaganda. Man kan ikke lure hele folket hele tiden.

Kulturmarxismens stormløp mot samfunnets åndelige grunnstrukturer har vært like skadelig som økonomisk marxisme har vært det for næringslivet alle steder der venstrepolitikere har fått prøve ut idéene sine i praksis, nå sist i en gang velstående Venezuela. Også uhåndgripelige verdier kan bli lidende når de klåfingrete og utålmodige løper løpsk følgende sin teoretiske endringsmal. Det er ikke klokt av folket å la dem slippe unna havariene etter at de bare har ristet pelsen litt, latt som om det passerte var naturkatastrofer ingen kunne ha ansvar for, og så gjort seg klar til nye økter i sjefsstolen.

De er nakne, de politiske keiserne, selv om de later som om antrekket er aldri så fint. De er også både røde og svake; i bunn og grunn holder de seg ved makten kun fordi de klarer å late som om det ikke var deres egne beslutninger og handlinger som gav støtet til de uheldige og ugunstige tendensene i samfunnet.

Det er opp til folket å se det de faktisk ser, til ikke å la seg lure av politiske illusjonister. Når synet igjen er klart og den bortforklarende svadaen er føyset til side, er stunden inne til å si takk og farvel til det uheldige intermezzo som marxismen har vært i menneskehetens historie. Nok er nok som for mye definitivt er nettopp det: for mye.

Les også

Lys og mørke -
De nye fremmede -
Dobbeltmord -
Den uhellige alliansen -
Anonymt eller åpent? -