jean-raspail-benk

Ordet har en utrivelig klang, forbundet som det er med nazitidens forbrytelser. Tysklands nasjonale sosialister bemektiget seg begrepet og fikk det til å bli enstydende med germansk, også kalt arisk, overhøyhet. Arierne var angivelig genetisk overlegne alle andre menneskegrupper eller -raser, et forhold som innen samme tankesett tillot dem – ja, nærmest påbød dem – å undertrykke, til og med drepe, de påstått mindreverdige. Med slik historisk ballast er det ikke rart at «overmennesker» har en fryktens og avskyens nimbus rundt seg.

Hva var ordets opprinnelse og hva betydde det til å begynne med? Vi skal til Friedrich Nietzsche og 1880-tallet da han skrev “Also sprach Zarathustra.” Klassiskfilologen, filosofen og dikteren var et av disse åndsmenneskene som nærmest ikke kunne sette penn til papir uten at det fløt meningstunge sitater ut av den, sånn ser det iallfall ut i ettertid, og hans litterære produksjon ble da også ytterst innflytelsesrik før sykdommen tok ham. En av Nietzsches dypeste innsikter var at Gud er død; dessuten, hvilket mer sjelden siteres, at det er vi som har drept ham. Av dette oppstod nihilismen: Vi får ingen retningsvisning utenfra eller ovenfra om hvordan vi skal leve våre liv. Verdiene og moralen er borte, umuliggjort, for de har intet fundament lenger.

Det er mot denne bakgrunnen Nietzsche holder frem idealet om overmennesket som selv skaper sitt etiske grunnlag for moralske retningslinjer og handlinger. Det er en fantastisk bedrift ad modum Münchhausen: Ved hjelp av bootstrapping i sin mest outrerte form løfter vi oss opp på et høyere etisk nivå etter eget hår. Handlingen har det paradoksale tilsnitt som selvrefererende utsagn ofte er belemret med, men besitter samtidig en åpenbar appell: Vi skaper en ny Gud i stedet for han vi tok livet av, intet mindre. En tanke med mer schwung er det vanskelig å finne.

ANNONSE

nicholas- roerich-slik-talte-zarathustra
Nicholas Roerich (1874–1947), Zoroaster (1931) – kunstnerens inntrykk av Zarathustra som taler til solen

Arven etter Nietzsche var betydelig utover i forrige århundre, både direkte og indirekte, ikke minst i kontinentaleuropeiske intellektuelle kretser der eksistensialismen (Heidegger, Sartre og gutta) dominerte. Minst et par generasjoner intellektuelle fremholdt med mer overbevisning enn kognitiv presisjon at eksistensen går forut for essensen “any day.” Ikke alltid stod talerne eller tilhørerne klokere igjen etter å ha involvert seg i slik eksistensialistisk eksegese. Det var så utvilsomt “heady times” i mange toneangivende vesteuropeiske miljøer både filosofisk og politisk; sosialismen kom til å seire og økt utdanning ville tvinge alle guder ned fra pidestallen også for vanlige folk. De intellektuelle ambisjonene var umåtelige.

Mange vil sikkert mene at jeg hårddrar ordbruken, men det synes som vi nå lever i en tid da overmenneskene fra dazumal har gjenoppstått, om enn med begrepsinnholdet endret i samsvar med en ny tidsånds krav. Nå er det den universelle godheten som er idealet, ikke bare som et fjernt og abstrakt mål, men faktisk som rettesnor for praktisk politikk i samfunnet. Egenkostnaden av slike holdninger og gjerninger i det universelle godes tjeneste er det ikke lov å trekke inn i regnestykket; ja, egentlig forholder det seg slik at regnestykker i seg selv er et onde, relikvier fra en kald og usolidarisk tid og som sådan noe man bør avstå fra. Vi lever atter en gang i “heady times” der svært mye klassisk tankegods er snudd opp ned som om den nye etikkens overmennesker ved å knipse med fingrene har bestemt seg for å endre naturens orden. Eksemplene er legio på både individ og samfunnsnivå.

Husker dere noen av historiene om forbrytelser begått i vårt land av utlendinger, og der de norske ofrene i etterkant har gått ut offentlig og uttrykt sin beklagelse og skyldfølelse overfor gjerningsmennene? For få år siden var det en norsk mann som i en Dagblad-kronikk fortalte at han og kona var blitt overfalt i eget hjem, mishandlet og ranet for verdisaker. Den skrivende herrens hovedsakelige reaksjon: Egentlig fortjente de det som hadde skjedd, han og fruen, for de var del av den strukturelle rasisme og systematiske utbytting av blant annet Afrika, kontinentet gjerningsmennene kom fra, som den hvite mann alltid hadde stått for. Norsk innvandringspolitikk er for streng og diskriminerende, skrev han, derfor var det intet å si på at ranerne hadde tatt seg til rette.

Nylig så vi et nytt eksempel på samme “alt er min skyld”-holdning. På NRK Ytring fortalte en ung herre som oppga seg å være SVer, feminist og antirasist, om kvalene han hadde lidd etter å være blitt voldtatt av en somalisk asylsøker. Dette er meget forståelig vil alle si, og jeg er enig, men hør nå: Offeret la stor vekt på den skyld han følte overfor gjerningsmannen etter at sistnevnte gjennom godt politiarbeid var blitt tatt, deretter hadde fått en passelig dom i rettsvesenet og til sist var blitt satt på et fly tilbake til Somalia. Ville forbryteren der møte en ublid skjebne, undret offeret. Hadde det ikke vært bedre om Norge tok ansvaret for den skyldiges rehabilitering og underhold slik at han ikke igjen måtte leve i sitt inhumane hjemland?

Nå tilhører jeg generasjonen som godt husker gisseldramaet på Norrmalmstorg på 1970-tallet og populariseringen av begrepet Stockholms-syndromet i tiden etterpå, og jeg vil slett ikke utelukke at dette og kanskje også andre fliker av psykiatriens vide kappe kan være med å dekke innholdet i disse og lignende historier. Likevel synes jeg det er noe umiskjennelig tidstypisk ved de ovenfor gjengitte reaksjonene, og ikke minst offentliggjøringen av dem, noe som reflekterer det moderne overmenneskeidealet. Den egne svakheten løftes frem og hylles som bevis på ofrenes menneskelighet parret med storsinn. De elsker menneskene; alle mennesker, men i særdeleshet de underprivilegerte. Og hvem fortjener denne grenseløse kjærligheten mer enn de som har angrepet dem, for er det ikke nettopp slike forbrytere som aller mest er i behov av kjærlighet?

For å si det som det er: Jeg blir fullstendig matt av denne selvoppgivende holdningen – matt, svimmel og fortvilet. Det er som om selve selvoppholdelsesdriften hos store deler av befolkningen er sugd ut av dem, som om viljen til å stå opp og kjempe for seg selv, sitt og sine er forsvunnet. Igjen er bare denne såkalte kjærligheten som ikke kjenner noen grenser, og som krones ved at man til sist gir opp seg selv til fordel for de aggressive som tar for seg på enn den ene, enn den andre måten.

På samfunnsnivå gjelder samme mentalitet reflekterende det nye overmenneskeidealet. Når tusener, deretter titusener, hundretusener og til sist millioner av migranter vil inn i Europa, også vårt land, og få del av velstanden og tryggheten der, så ser de europeiske makthaverne på og vrir sine hender i vanmakt. Vi må hjelpe, er deres holdning, for det er synd på dem som kommer. De har mindre enn oss og det er urettferdig, for menneskerettighetene, de nye ti bud i den sekulære samtidsreligionen, aksepterer ikke slike ulikheter: Vi plikter å hjelpe.

Nå finnes det fremdeles mennesker blant oss som dels ikke aksepterer disse premissene, dels ikke har avvendt seg den voksne vanen å tenke konsekvenser når noe vurderes, og fra dem høres advarsler: Vi kan ikke ødelegge våre egne samfunn ved å åpne dørene i misforstått raushet, da skader vi ikke bare oss selv, men også alle andre. Hvis det til sist ikke er noen voksne og ansvarlige igjen, noen som påser at samfunnsmaskineriet vedlikeholdes, ikke skades, så blir det «svine skjebne» for alle involverte. I klartekst: Hjelp de fremmede nærest mulig deres egne land, men ta dem ikke hit. Det blir for dyrt og faren er betydelig for at vårt eget samfunn skades på måter som ikke kan repareres.

Disse advarslene møtes med forakt av de nye overmenneskene. De skeptiske som fremfører dem, har ikke rett verdigrunnlag, sies det, er kort sagt ikke gode nok mennesker. Å sette egen families og egen nasjons interesser foran behovene til de fremmede som vil inn, er uetisk. Vi må hjelpe selv om vi skulle skade oss selv i prosessen, slik er den nye “white man’s burden.” Vår historie er vår arvesynd. Nå er det «pay back time,» om nødvendig plikter vi å senke våre krav og åpne våre hjerter, hjem og lommebøker i de andres, de fremmedes, interesse.

Fortvilelsen griper meg når jeg skriver dette, for jeg forstår ikke at en slik oikofobi har kunne få fotfeste i mitt fedreland og vår europeiske kultur. Ole Jørgen Anfindsen boktittel “Selvmordsparadigmet” antyder kanskje noe om hvilke sammenhenger vi her står overfor, skjønt dypest sett forblir jeg uforstående til fenomenet. Aldri før i vårt kontinents historie – og jeg har lest en hel del om denne – har man sett noe slikt ikke bare utfolde seg, men bli den dominerende tendens i tiden.

Hvordan det til sist vil gå, vet jeg ikke, men jeg vet en ting: Så lenge det finnes kraft i meg, skal jeg kjempe mot den europeiske selvforakten og selvdestruksjonen som skjules bak godhetsfasaden. Vår kultur er stor og rik. Det finnes langt mer der å være stolt over enn å skamme seg for, vi har gitt verden mer enn vi har tatt. Uansett skal vi i våre land, bygget nøysommelig opp av våre forfedre som gav sitt blod og sin svette i arbeidet, selv få lov å videreutvikle vår kultur, vår nasjon og våre sivilisatoriske særtrekk.

Ingen har rett – ikke moralsk, ikke legalt og heller ikke på andre måter – til å ta dette fra oss. Ingen har heller rett til å gi dette bort, ingen politikere, ingen dommere, ingen prester eller andre tolkere av etiske stridsspørsmål. Med alle fredelige midler skal vi kjempe mot slike forsøk. Det er vår rett, men også vår plikt.

Den nye tids overmennesker vil selv en gang sprekke i solen, avsløres som de etiske tricksters og taskenspillere de er. Ingen kan evig leve i en illusjon. Å tro at noen over tid kan holde på med selvmutilering og komme godt fra det, er rett og slett dumt. De skader ikke bare seg selv, men også alle andre.

 
 

Jean Raspail bench

Bilde: Jean Raspail, forfatteren av den etterhvert berømte boken Camp of Saints, skrevet i 1972, som på profetisk vis forutser at den tredje verden en dag vil invadere Europa. Det spesielle ved dagens situasjon, som overgår boken, er at hele den politiske klassen som står klar som velkomstkomite og aldri spør folket til råds.

Raspail har måttet tåle mye utskjelling for boken i tidens løp, men nå har utviklingen gitt ham rett.

– This book came into being in a strange way. Before, I had written books about my travels and novels, with little success. One day in 1972, I was in the South of France staying with one of my wife’s aunts, near Saint-Raphaël, in Vallauris. I had an office with a view of the sea and I said to myself: “And what if they came?” This “they” was not clearly defined at first. Then I imagined that the Third World would rush into this blessed country that is France. It’s a surprising book. It took a long time to write it, but it came to me on its own. I would stop writing in the evening and start again in the morning without knowing where I was going. There is an inspiration in this book that is alien to myself. I am not saying it is divine, but strange.

– At first, The Camp of the Saints did not sell. For at least five or six years it stagnated. Very few sales. Then three years later, suddenly, the sales went up. Success came by word-of-mouth and thanks to the promotion from right-wing writers, Until the day, in 2001, when a boatload of Kurdish refugees went ashore in Boulouris, near Saint-Raphaël, a few yards from the office where I wrote The Camp of the Saints! This affair made a terrible row in the region. Right away they began talking about my book again and it reached a wide public. It was the beginning of the arrival by sea of people from elsewhere. I am a bit ashamed, because whenever there is a large influx of migrants, it gets reprinted. It’s consubstantial with what is happening.

Fra et intervju i Le Point i september 2015, oversatt av galliawatch.blogspot.no.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629