Gjesteskribent

Mine damer og herrer, vår menneskelige familie opplever i øyeblikket litt av et vendepunkt i sin historie, om vi betrakter de fremskritt som er gjort på flere områder. Vi kan bare hylle de prestasjonene som bidrar til ekte velferd for menneskeheten, på områder som helse, utdanning og kommunikasjon. Samtidig må vi erkjenne at de fleste menn og kvinner i vår tid fortsatt lever i daglig usikkerhet med fryktelige konsekvenser. Endel sykdommer får større utbredelse, med alt det innebærer av psykologiske konsekvenser. Frykt og desperasjon sitter i hjertet på mange mennesker, selv i de såkalt rike landene. Livsgleden avtar, uanstendigheten og volden øker, og fattigdommen blir stadig mer iøynefallende. Folk må kjempe for å leve, ofte på en uverdig måte. En av årsakene til dette ligger etter min oppfatning i vårt forhold til penger, og vår aksept av deres makt over oss selv og samfunnet. Finanskrisen vi lever i får oss derfor til å glemme at dens opprinnelige grunn er å finne i en dyp menneskelig krise. I fornektelsen av at mennesker er viktigere! Vi har skapt nye idoler. Tilbedelsen av gullkalven fra gammelt av (jfr. 2. Mosebok 32, 15-34) har funnet et nytt og hjerteløst bilde i pengedyrkelsen og i et ansiktsløst økonomisk diktatur som mangler ethvert virkelig menneskelig mål.

Den verdensomspennende finansielle og økonomiske krisen ser ut til å fremheve disse idolenes skjevheter, fremfor alt et alvorlig mangelfullt menneskelig perspektiv, som reduserer mennesket til et av dets behov alene, nemlig forbruk. Enda verre, selv mennesker regnes i dag som forbruksvarer, som kan brukes og kastes. Vi har innført en kaste bort-kultur. Denne tendensen kan observeres både på person- og samfunnsnivå, og den blir aktivt understøttet! Under slike omstendigheter betraktes solidariteten, som er de fattiges virkelige rikdom, ofte som kontraproduktiv, i motsetning til finansens og økonomiens logikk. Mens inntekten til et lite mindretall øker eksponentielt, smuldrer flertallets inntekter opp. Denne ubalansen kommer av ideologier som opprettholder markedenes og den finansielle spekulasjonens absolutte autonomi, for slik å bestride retten til kontroll som ligger hos statene, hvis mandat er å sørge for fellesskapets beste. Et nytt, usynlig og til tider virtuelt tyranni er etablert, et tyranni som ensidig og uopprettelig pålegger sine egne lover og regler. Gjeld og kreditt bringer dessuten statene på avstand fra realøkonomien, og borgerne fra sin reelle kjøpekraft. Som om ikke dette var nok, finnes også en utbredt korrupsjon, samt egoistiske skatteunndragelser som har antatt globale dimensjoner. Viljen til makt og besittelse er blitt ubegrenset.

Skjult bak denne holdningen finnes en avvisning av etikken, en avvisning av Gud. Etikken er, i likhet med solidariteten, en plage! Den regnes som kontraproduktiv, som noe altfor menneskelig, fordi den relativiserer pengene og makten. Den regnes som en trussel, fordi den avviser manipulasjon og underkastelse av mennesker. For etikken leder til Gud, som befinner seg utenfor markedets kategorier. Gud anses som uregjerlig av slike finansfolk, økonomer og politikere. Gud er uregjerlig, sågar farlig, fordi han kaller mennesket til fullt ut å realisere seg selv, og til uavhengighet fra enhver form for slaveri. Etikken – naturligvis ikke ideologiens etikk – gjør det etter mitt syn mulig å skape en balansert sosial modell som er mer human. I så måte oppfordrer jeg økonomiske eksperter og politiske ledere til å ta Johannes Krysostomos’ ord i betraktning: «Ikke å dele godene med de fattige, er å rane dem og frata dem livet. Det er ikke våre goder vi besitter, men deres.» (Preken over Lazarus, 1:6 – PG 48, 992D)

Det ville være ønskelig å realisere en finansiell reform langs etiske linjer, som i sin tur ville avstedkomme en økonomisk reform til glede for alle. Dette ville kreve en modig holdningsendring hos politiske ledere. Jeg oppfordrer dem til å møte denne utfordringen med besluttsomhet og fremsynthet, idet hver og en naturligvis tar hensyn til sine spesielle omstendigheter. Pengene skal tjene, ikke herske! Paven elsker alle, rike og fattige, men paven har også plikt til i Jesu Kristi navn å minne de rike på å hjelpe de fattige, å respektere dem, å oppmuntre dem. Paven appeller til uselvisk solidaritet, og tilbakevenden til en etikk med mennesket i sentrum i finans- og økonomiverdenen.

For sin egen del arbeider Kirken bestandig for ethvert menneskes fulle utvikling. I denne forstand gjentar den at fellesskapets beste ikke bare bør være noe ekstra, ikke bare et skjematisk konsept av mindre betydning som hektes på politiske programmer. Kirken oppfordrer makthaverne til å stå til ekte tjeneste for sine folks felles beste. Den oppfordrer finansielle ledere til å ta etikken og solidariteten i betraktning. Og hvorfor skulle de ikke vende seg til Gud for å hente inspirasjon til sine planer? På denne måten ville det oppstå en ny politisk og økonomisk tenkemåte, som ville bidra til å omgjøre den absolutte motsetningen mellom de økonomiske og sosiale sfærer, til en sunn symbiose.

 

Utdrag fra pavens hilsningstale den 16. mai 2013 til Kirgisistans, Luxembourgs, Botswanas og Antigua og Barbudas nye ambassadører til Vatikanet.