Kommentar

På lille julaften 1914 dukket det på et krigsavsnitt i Belgia etter sigende opp håndskrevne plakater over de tyske skyttergravene med teksten: ”Tommy, remember that Christmas begins at Christmas eve!”. Bakgrunnen var følgende: Mellom de tyske og de britiske stridende hadde det på spontant vis oppstått kontakt og, ikke bare det, soldatene hadde avtalt sin egen, lokale julevåpenhvile. De mer utdannete og språkmektige blant tyskerne visste at man i England ikke feiret selve julaften med samme høytid som de selv, og ville sikre seg at ingen dumheter skjedde med bakgrunn i ulike juletradisjoner; derav påminnelsen til de britiske styrkene.

Plakatene hadde den ønskede virkning og det stilnet til julefred over ingenmannsland til rett tid. Først nervøse hoder, siden hele menn dukket opp av gropene og gravene og tyske og britiske hender grep hverandre i fredelig julehilsen. Man så på bilder av hverandres kjærester, koner og barn, delte en sigarett eller en matbit, og jammen ble det ikke til og med improvisert en fotballkamp mellom de to for øyeblikket ikke-stridende partene (det sies at tyskerne vant).

Den spontane fredsiveren bekymret de store og trygge bak frontlinjene på begge sider, mennene med kommandomakt. Risikerte man ikke at den lokale fredsiveren skulle spre seg til også andre fronter og gå over i en allmenn krigsnekt blant soldatene? Engstelsen viste seg ubegrunnet, etter noen dager begynte man å drepe hverandre igjen uten at jeg kan si akkurat hvordan dette heller skjedde, og slik holdt man så på i nesten fire år til før fredsklokkene endelig kimte for de to utblødde arméene.

Jeg vil ikke annet med denne sanne lille historien enn påpeke hvordan julen tilsynelatende spontant kan stemme krigerske sinn til høytid og fred. Og kan den det for menn som i uker og måneder har gjort sitt beste for å drepe hverandre, så bør den vel kunne ha litt av samme virkning i fredelige Norge også. Dette lille stykket er rent personlig og ment som et bidrag i så måte.

Det er ingen tvil om at jeg, likt mange andre som leser og skriver på document.no, står i klar opposisjon til den rådende politiske konsensus i Norge både hva gjelder innvandring og mange andre viktige samfunnsspørsmål. Dette forholdet er som det er, jul eller ikke jul, og vil nok vare ved også når dagene etter hvert blir lysere innpå det nye året. Men jeg vil gjerne benytte fredsstemningen i fortellingen ovenfor til å si et par ting som jeg håper oppfattes som like vennlige som de er ment. Det ene er at jeg ikke tviler på at de aller fleste av mine meningsmotstandere handler ut fra gode intensjoner, også de ønsker å gjøre det gode og riktige, også de mener (som jeg) at de egne politiske meningene og vurderingene er de som er best for landet og folkene som bor her. Det andre er at vi alle, meg selv inklusive, ville stå oss på å tilkjennegi en smule tvil om egne standpunkter innimellom – litt godt, gammeldags Vinjesk tvisyn for nå å gripe tilbake til den norske litterært-kulturelle verktøyskassen – for vi har garantert ikke rett hele tiden noen av oss. Det er godt for mennesker av alle ideologiske og politiske avskygninger å puste ut, senke skuldrene og tale med hverandre med litt vennligere stemme i blant; jeg får selv gjøre mitt beste for å følge egen oppfordring.

Både Lysbakken, Marte Michelet, Marie Simonsen, Gahr Støre, Mimisbrunnr og Rustad og alle andre nordmenn med motstridende og sterke meninger skal jo fortsatt bo her i landet, i alle fall går jeg ut fra det, og ingen får det bedre av at det skapes unødig sterke motsetninger oss imellom. La meg like godt sitere fra fedrelandssalmen: ”Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma.” Enten vi nå føler oss som kristne eller ikke, så tror jeg ingen mener at bønnen trår deres ære for nær. Jeg synes ihvertfall den gir oss en betimelig påminnelse; vi trenger ikke alltid skape fiendebilder selv om vi har ulike meninger. Så i forlengelsen av dette og helt betingelsesløst, om enn vel vitende om at de fire førstnevnte og deres meningsfeller neppe leser det jeg skriver: En riktig god og fredelig jul ønskes også dem som står meg fjernt politisk!

Når så dette er sagt, så vil jeg også rette samme hilsen og ønske til alle skrivende og lesende documentarister. Først til Rustad og hans redaksjonskolleger som driver document.no; dere gjør et stort og uegennyttig arbeid for å gi nordmenn en alternativ dekning av vår tids politikk. For meg har nettstedet vært et meningsmessig og intellektuelt pustehull som jeg i dag vanskelig kan se hvordan jeg kunne leve uten. At ikke tilsvarende, documentariske meninger finnes representert i hovedmediene i landet, kommer trolig fremtidens norske historikere til å skrive om, men temaet er velkjent og jeg sier ikke mer om det nå i dette som skal være en tilnærmet upolitisk julehilsen. Altså: Riktig god jul til redaksjonen!

Til sist til document.nos lesere og kommentatorer: Dere bidrar med verdifull kunnskap og innsikt og høyner nivået på det som skrives her. Uten deres aktive medvirkning ville nettstedet ikke vært like godt og langt fra like livat. Takk for kommentarene, takk for gløden. Og riktig god jul til dere alle!

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også