Kommentar

Visst kan det synes en smule uklart eksakt hva overskriften peker på, men jeg kunne bare ikke dy meg for å lage et bokstavrim da høvet bød seg. Det jeg ønsker å si noe om, er den forakt for og hets av folket og velgerne som politikere og andre medlemmer av herskerklassen – ikke minst «the gentlemen of the press» – utviser, sett opp mot tilsvarende rettet motsatt vei, altså folkets forakt og hets mot ulike typer øvrighet. Spenning mellom fotfolk og elite finnes som en kronisk kløe i alle samfunn og til alle tider, men med betydelig variasjon i intensitet. Særlig var det reaksjonene hos våre svenske brødre og søstre på valgutfallet der nylig som fikk meg til å tenke i disse banene.

«Bombenedslaget» øst for Kjølen var selvsagt at så mange som 12,9 % dristet seg til å stemme på Sverigedemokraterna (SD), dette parti som blir allment uglesett og stemplet som rasistisk, fremmedfiendtlig, fascistisk og alt annet som passer når en folkefiende på høyresiden skal brennemerkes. Anslaget mot den svenske Godheten var så tungt at ledende aviser, ikke minst den en gang borgerlige Expressen, bokstavelig talt gikk i svart. Skjønt folkefiende og folkefiende og høyreside og høyreside: La oss se litt nærmere på hvordan partiets velgere oppfattes av dem som føler seg berettiget til å felle dom over andres tanker og følelser, hele tiden med et skråblikk på likheter med situasjonen her hjemme.

Visst har mange fra den tradisjonelle høyresiden i Sverige funnet tilflukt i SD, men det skulle nå sannelig også bare mangle etter at Fredrik Reinfeldt og hans kumpaner lyktes med å fjerne de siste restene av konservativisme og høyrepolitikk fra sitt gamle parti for å skape Nya Moderaterna; de er ikke mer konservative enn norske Høyre, og det sier ikke så rent lite. Men enda flere av dem som en gang var Sossarnas (Socialdemokraterna, altså Sveriges Ap) naturlige kjernevelgere, har søkt SD som sitt eneste alternativ ettersom de åpenbart var uønsket andre steder. Da kommer vi inn på riktig saftige gruppevise generaliseringer, altså «vi og dem»-tenkning, en øvelse som ellers ikke akkurat applauderes på den angivelig tolerante venstresiden. SDs velgere skal i hovedsak være «marginaliserade män på landsbygden,» utstøtte og uutdannede tapere i samfunnet som reagerer med frykt og aggresjon på det nye Sverige, omstillingsuføre som de er. Tennerskjærende erkjenner journalistene at de rett nok ikke er rasister alle sammen, de nærmere 800 000 villfarne som satte seg selv utenfor selskapet av Gode Mennesker ved ikke å «gilla olika,» men utgått på dato er de. Enkle mennesker som er blitt lurt av de sentralt plasserte og etter hvert ganske polerte fascistene i SDs ledelse, er hva de fremstilles som.

Man kjenner jo i dette tilfellet lett igjen lusa på gangen, hvilket vil si at vi nordmenn her uten videre gjenkjenner omtalen av Frp-velgere opp gjennom årene: De påstås å være enkle og vulgære, gjerne skoletapere som drar på harrytur og drikker boksøl på campingplasser mens de griller. Et og annet finnes å si om beskrivelsen både her og der om man nå først gidder å ta til motmæle, og jeg vil konsentrere meg om to punkter.

Det første er det gjennomgripende skammelige – jeg finner ikke et bedre ord – ved å stemple en gruppe velgere på denne måten, det minner meg til forveksling om forgangne tiders høyreretorikk fra fiiinere kretser rettet mot Arbeiderpartiet og deres kandidater. Jaså, kan de ikke bøye franske verb, da kan de jo ikke bli dugelige politikere! Dumt er det nå som da, og et spesielt underlig fenomen blir det når bedrevitere fra venstresiden benytter seg av slike verbale skamgrep.

Hvor vel begrunnet er kritikernes selverklærte overlegenhet? Ikke spesielt, våger jeg å påstå, kanskje endog særdeles dårlig. Dette hevder jeg ut fra egen erfaring som Frp-velger og følgelig meningsberettiget som mål for de fiiines hån her til lands, men jeg mistenker at forholdet ikke er vesentlig annerledes for SD-velgere. Det har falt i min lodd å overhøre mange slengbemerkninger i norske akademiske miljøer opp gjennom årene om Frp-sympatisørers angivelig lave intellektuelle nivå. Ikke sjelden farer det da en Sate i meg når jeg vender speilet tilbake mot kritikerne og lar dem se seg selv til sammenligning. Det er nemlig slett ikke åpenbart at venstresidens kadre hva tankeevne angår overstråler sine kolleger av andre politiske avskygninger enten de sitter rundt om på universitetenes lesesaler eller ved lærerbordene; jeg har sett dem i fri dressur gjennom flere tiår, og man klarer godt å være i deres nærhet uten å bruke solbriller som beskyttelse mot kognitiv brillians. Både hva kunnskapsnivå, logisk evne og etisk dybde angår er de nok ikke mer enn såre gjennomsnittlige, de heller, som de også har bevist gang på gang når målestokken er ikke-politisk, så tilløpene til meningsmessig overmot overfor SD, Frp og andre partigrupperinger forekommer mildt sagt malplassert.

Hva så med SD-sympatisørenes og kanskje også andre velgeres påståtte forakt for politikerne og andre tilhørende det øvre maktsjiktet i samfunnet? Jeg tror påstanden står til troende, slik forakt finnes. Hva mer er, den er vel motivert. La meg bare trekke frem noen momenter i sakens anledning.

Se for deg et skånsk tettsted (Skåne er landskapet der SD står sterkest med en oppslutning på nærmere 30 % mange steder) hvor man til uminnelige tider har levd av jordbruk, men der man etter krigen også fikk etablert et par mellomstore industribedrifter. Disse er de siste 20 år blitt lagt ned; produksjonen ble for dyr og virksomheten ble flyttet utenlands. Kommunen valgte da en ny næringsvei, import av såkalte flyktninger som hver kom med en viss statlig etableringsstøtte, grovt sett en pose penger til kommunen fra den svenske staten. Dette var som å varme seg ved å tisse i buksa, for de nyinnflyttede kom ikke fort i ordentlig lønnet arbeid, tvert imot viste de seg å bidra til en sosial forverring i de gamle arbeiderstrøkene hvis tomme boliger de hadde fått tildelt. I løpet av kort tid fikk man økende både sosiale og økonomiske problemer, man opplevet en nedoverskrue i samfunnet der galt etter hvert ble verre. Alminnelige svensker kjente seg overgitt av myndighetene i Stockholm som snakket pent og solidarisk, mens de samtidig lesset vanskene ved masseinnvandringen over på i første rekke den gamle svenske arbeiderklassen. Og ikke nok med det, man tabuiserte problemene slik at de ikke en gang kunne offentlig diskuteres. Resultatet ble at svært mange følte seg sveket av «dem der oppe,» og etter mitt syn med meget god grunn. Ikke bare opplevde man problemene ved å få mange nye naboer fra fremmede kulturer, men man fikk utviklingen trykket ned gjennom halsen uten engang å kunne protestere mot det hele, så tett var lokket politikerne og mediene la på samfunnsdebatten for at ingen «rasisme» skulle komme til overflaten.

Slikt er en oppskrift på økende samfunnsuro og mye tyder på at man kommer til å få nettopp dét i vårt naboland: Maten er tilberedt og servert, nå får de alle spise selv om det kanskje ble ganske andre retter enn det man i sin naivitet hadde forestilt seg. For intet tyder på at man selv etter at nesten 13 % trass i massiv medial hets forsøkte å dra i nødbremsen, stopper og tenker over om det kanskje ikke likevel er slik at de står for noe verdifullt i folket, de som aktivt protesterer ved stemmeurnene, noe som man kanskje burde ta vare på og hensyn til.

I stedet vrir man om foraktskruen mot SD og alt deres vesen enda et par ganger ikke bare i pressen, men også fra politisk hold. Løfven (sossarnas leder og den som skal bli ny statsminister) er like krystallklar som Reinfeldt før ham på at det viktigste er å hindre enhver innflytelse fra SDs side. 7-kløverpartiene er gått fullstendig i vranglås og nekter å endre innvandringspolitikken i en mindre demonstrativ «åpen dør»-preget retning. De som mener noe annet, skal utsettes for sterkest mulig sosial stigmatisering og utfrysning.

Dette siste ser man særlig gjennom avisenes klappjakt på «rasistene,» altså de som foretrekker en mer moderat innvandringspolitikk på linje med det man har ellers i Norden. Ingen midler ser ut til å være for ufine, men det samme gjelder også oppførselen hos enkelte etablerte riksdagspartier. Scenen som utspant seg i Vänsterpartiets valgvakelokale da TV viste bilder av glade SDere, var ubetalelig informativ: Kadrene stod med enten knyttede never eller langfingeren pekende opp i været mot TV-monitoren mens de rungende skanderte «Krossa rasismen» og «Inga rasister på våra gator!» Det var et tvers igjennom skremmende syn for den som har kronisk avsmak for mobbkultur, for brølende menneskemasser som oppildnet av egen selvtilfredshet er i stand til om nødvendig å gjøre hva som helst i «det godes» tjeneste, inklusive «drepe ondskapen med øks» for å tyvlåne en formulering fra Olav Duuns fantastiske forfatterskap.

vänsterpartiet-valgvake

Både i Sverige og her hjemme tar man altså avstand fra SDs politikk, men ganske særlig fra deres såkalte røtter. Det siste har jeg en viss forståelse for dersom det virkelig er sant det som sies: Utspring i mer eller mindre nasjonalsosialistisk ideologi og tradisjon stemmer ikke til velvilje. Men to forhold bidrar til at dette ikke skal tillegges avgjørende vekt. Den nåværende SD-ledelsen har faktisk vist betydelig vilje til å distansere seg og partiet fra disse røttene, både i tale, i skrift i programmet og i gjerninger ved at de ekskluderer medlemmer med fascistiske og andre høyreekstreme oppfatninger. Skulle ikke dét være nok til å aksepteres på linje med andre dyr i partiskogen? Jeg kan ikke skjønne annet enn at svaret må være ja. Kan man akseptere at Wagner spilles i Israel – hvilket man har gjort, til og med i Jerusalem, om enn til protester – så bør man i et land som Sverige kunne opptre anstendig overfor et parti hvis fortid har omfattet høyreekstremt tankegodt, mer uforsonlig bør man ikke være.

Ganske særlig gjelder dette om man ser på andre partiers forhold til egen tvilsomme fortid. Det anses i alle de skandinaviske landene som stuerent å ha sitt utspring i sosialistisk/kommunistisk ideologi hvilket er tilfellet for alle partiene til venstre for og medregnet sosialdemokratene, og for mange av dem har avstandstagen til fortiden sittet så langt inne at den har vært både usynlig og uhørlig; man minnes eksempelvis statsråd Lysbakkens krumspring i sakens anledning. Sannheten er at man slipper unna med venstreflirting både med totalitær ideologi og voldspraksis i det skandinaviske samfunnsklimaet, mens en uklar eller aksepterende holdning til tilsvarende på høyresiden medfører evig medial utstøtning og begravelse utenfor kirkegården, så sant de rettroende får sin vilje. Det er et underlig skue og praksisen støter an mot vanlig folks rettferdighetssans, men hittil har man lykkes med å fremstille skjevbehandlingen som representerende en form for høyere godhet og rettferdighet.

En sikker oppskrift på fiendskap mellom et samfunns ledersjikt og de brede folkemasser er at førstnevnte ikke vil lytte til sistnevnte, men i stedet vifter dem unna som onde eller ukunnige, som mennesker som ikke vet sitt eget beste. Spesielt ille er det når egne etiske fortolkninger innrømmes automatisk trumfstatus over andres, som om de uten eget mikrofonstativ eller andre symboler på sosial gjennomslagskraft ikke selv evner å skjelne mellom galt og rett, mellom farlig og klokt i livet. Det er merkelig å se akkurat sosialdemokratiet stille seg i spissen for en slik foraktfull forskjellsbehandling av «upstairs» og «downstairs.» Når venstresiden og den tidligere høyresiden dessuten i dette tilfellet hyler i kor og dytter i samme retning, blir momentum betydelig og folk kan presses over en grense for hva de finner seg i.

Med den nåværende politikken der man trekker på skuldrene og ignorerer folkelig uenighet og motstand, nærmest ber man om økt sosial uro. Dette gjelder enten man selv forstår sammenhengen eller ikke. Adferden er like uklok som den er skremmende. Heller ikke vil den tilsynelatende endeløse rausheten overfor fremmede med fellesskapets penger og land i lengden bli tålt. Det burde makthaverne innse i tide, om ikke annet så av hensyn til seg selv.