Kommentar

De fleste lesere av document.no var trolig skuffet over resultatene ved det svenske riksdagsvalget. Jeg var det også, om enn bare delvis. Denne «delvis» er det jeg ønsker å se litt på, særlig med tanke på om «besvikelsen» var berettiget eller ikke. Det er jo alltid så at man kan ønske seg «the moon», som noen sier, men realismen i slike ønsker er langt fra imponerende. Hvor mye grunn har vi til å være skuffet ut fra det som rimelig kunne forventes? Og uansett skuffelse eller ei, for valgutfallet ble nå som det ble: Hvordan påvirker de svenske resultatene norsk politikk, om overhodet? La oss begynne med en kort oppsummering av Sverigedemokraternas (SDs) resultater ved de siste valgene, for det var jo dette partiet vi hadde håpet skulle bli enda mye større enn det ble.

Gjennom de seks siste valgene til Riksdagen har SD (grunnlagt 1988) vist enestående fremgang: Fra en oppslutning på 0,4 % i 1998 fikk de 1,4 % i 2002, 2,9 % i 2006, 5,7 % i 2010, 12,9 % i 2014 og nå nettopp 17,5 %, en økning på 4,6 prosentpoeng siden sist.

Atter en gang la altså partiet på seg mer enn konkurrentene, mens eksempelvis Socialdemokraterna fikk sitt dårligste valg siden 1911 da allmenn stemmerett for menn ble innført i nabolandet. Likevel sitter vi igjen med et inntrykk av at det burde gått enda bedre, og svenske medier så vel som det politiske etablissementet godter seg (se, de ble slett ikke størst likevel!) og er allerede i full sving med å markere at SD er like spedalske som før. Alt gjøres for å holde dem unna innflytelse; man vil ikke snakke med dem og langt mindre ta i dem. Vi får se hvor lenge utfrysingen varer, men evig blir det ikke.

Det ovennevnte «steng dem ute»-spillet er etter min mening allment uetisk så vel som hyklersk, men det legger vi til siden. Måten det drives på, gir likevel en god forklaring på hvorfor ikke enda flere sluttet opp om det eneste store partiet som med styrke og frimodighet forsøker å bevare Sverige svensk. For gjennom alle år har de mektige i samfunnet – jeg ønsker ikke å skrive eliten – gjort sitt ytterste for å trykke ned, skjemme ut og på alle vis hindre nasjonalsinnede, si gjerne patriotiske, svenske velgere fra å begynne å stemme på et parti som målbærer deres sak. Relevante stikkord i sammenhengen er propaganda og sosial ostrakisme. Resultatet er en vanepreget konformitet og aksept av samfunnsmessig ensretting – man fristes til å kalle det Gleichschaltung – hos alle andre enn de mest bevisst opposisjonelle.

Propagandaen skulle aldri erkjennes som sådan hverken av politikerne, mediene eller «gemene man». Likevel gjennomsyrer den svensk diskurs så jevnt og massivt at den ikke er synlig med mindre man er spesielt oppmerksom på fenomenet, og helst også har sammenligningsgrunnlag fra hvordan man i andre land ser på saker og ting. Alt fra tidligste alder av – på «dagis» og i «förskolan» -settes påvirkningen inn og den varer livet ut; her gjelder i sannhet at «alle skal med». Nasjonal identitet og stolthet viskes skånsomt vekk hos dem som har fått de første antydninger til slikt med seg hjemmefra, slik man også prøver å gjøre det med kjønnsidentiteten i de mest «progressive» barneinstitusjonene. Siden sørger skoleverket og Medie-Sverige for at det er den venstreliberale til venstresosialistiske fortellingen om landets og verdens utvikling, som gjelder. Avvik fra dette autoriserte narrativet stemples i siste instans som fascistiske, rasistiske, sexistiske og til og med nazistiske. Hva akkurat det sistnevnte skamordet angår, så er det ikke uten et skjevt smil man merker seg at ingen har bekjempet nazismen mer intenst enn svenskene, vel å merke siden omtrent 1980 da man der til lands innledet sitt felttog mot «förakten för det svaga», og så får det være opp til hver enkelt leser å vurdere hvor tidsriktig innsatsen har vært. Det fantes iallfall nasjoner som kjempet en lignende kamp tidligere, for å si det slik, og da med våpen i hånd. Uansett: De ovennevnte Kainsmerkene klaskes frikostig i pannen på enhver som ikke innordner seg i svensk debatt, også i formodet balanserte statskanaler som SR og SVT. Maktspråket er tydelig: De som våger å hevde andre meninger enn de postmoderne venstrelenende, inklusive selvsagte oppfatninger fra tiden før 68-erne slet den gamle nasjonalstaten i stykker, eksempelvis at Europa tilhører europeerne slik Dalai Lama uttrykte det nylig, de får smake pisken.

Noen vil sikkert hevde at det er en grov overdrivelse å kalle samfunnsklimaet i et land som Sverige for gjennomsyret av propaganda. Det får så være, jeg tenker ikke å ta den diskusjonen nå. Andre vil påstå at propagandaen for det nåværende postmoderne paradigmet ikke er mer uttalt enn meningstrykket som fantes før 1968-revolusjonen, den gang da nasjonsbygging og patriotisme ble innpodet i barna fra tidlige år og statsdrevne medier med entusiasme støttet opp om det gjeldende samfunnssynet. Kanskje det, noe har innvendingen for seg, men én skilnad er markant: Den gang erkjente man hva man gjorde, man var åpen med at den egne nasjonen var det viktigste, mens man nå later som om den offentlige samtalen er både balansert og mangfoldig. Man sier at alle syn skal slippes frem og gis fair behandling, selv om virkeligheten er ganske annerledes. Et lite eksempel fra den svenske valgkampen får rekke: Under den avsluttende partilederdebatten grep SVT inn og tok offentlig og autoritært avstand fra et av Jimmie Åkessons utsagn. Slik praktiseres medial «jämlighet» og «balans» i dagens Sverige. Det er litt bedre i vårt land, men den som tror at alle sider behandles likt i NRKs og TV2s verden, er ubehjelpelig naiv.

Trass i all motstand, forskjellsbehandling og utskjelling stemte likevel en drøy million velgere på Sverigedemokraterna og sørget for partiets videre vekst også denne gang, så misfornøyd er mange med politikken «gammelpartierna» fører. Dominerende i sammenhengen er naturligvis innvandringsspørsmålet selv om også andre politikkområder (eksempelvis det evige gendergnålet og fremløftingen av feminisme som veiledende for hele statens politikk) bidrar. Folk flest, alminnelige svensker, føler seg i tiltagende grad sviktet, endog sveket, av sine egne politikere. De ser at kriminaliteten øker trass i all statistisk manipulasjon og medial sminke, de merker at økonomien blir strammere mens skolen og helsetjenestene kneler under byrdene av at det hvert år kommer titusener på titusener nye migranter som ikke bidrar vesentlig til produksjonen av varer og tjenester, og de ser med egne øyne storfamiliene med bakgrunn i Nord-Afrika og Midtøsten som må holdes under armene av sosialmyndighetene, tilsynelatende til evig tid. De vet hvem som betaler for gildet, og de vet hvem som er netto mottagere av støtten. Hadde SD blitt behandlet normalt, ville langt flere sindige, vettuge svensker «våget» å stemme på dem, er mitt stalltips, men det rakk altså ikke lenger enn til 17,5 % denne gang. Rom blir fortsatt ikke bygget på én dag, ikke engang i Sverige. Og merk vel at vi nordmenn ikke har grunn til å hovere, for akkurat de samme undertrykkelsesmekanismene fungerer godt også her. Svenskene er ikke de eneste som er «dumme» eller «feige», slike finnes i alle land, vårt eget inklusive.

Hvordan påvirker valgresultatet oss? Mer presist: Hvordan bør norske partier som deler Sverigedemokraternas syn på innvandringspolitikken, samtidens viktigste spørsmål, forholde seg til den nye runden med SD-ostrakisme vi nå ser utspille seg i nabolandet? La oss like godt ta konklusjonen først, og jeg innrømmer en Cato den eldre-aktig følelse (dere vet, han romerske senatoren med «For øvrig er det min mening at Karthago bør ødelegges») når jeg skriver det enda en gang: Fremskrittspartiet bør nå innse at nasjonalkonservatismen er den eneste av dagens viktige politiske retninger de har mulig hevd på blant store norske partier, og de bør snarest markere dette ved å knytte seg nærmere opp til sine danske og svenske nasjonalkonservative kolleger. Dette innebærer også å vedstå seg slektskapet med Sverigedemokraterna – absolutt ikke historisk som jeg straks skal komme til, men så definitivt hva gjelder samtidspolitikk – og så hevde dette med stor frimodighet.

Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson (foto: Politikerveckan Almedalen / Wikimedia Commons), Danmarks utlendingsminister Inger Støjberg (foto: heb / Wikimedia Commons) og Frp-nestleder Sylvi Listhaug (foto: Ilja C. Hendel / Fremskrittpartiet).

For noen år siden var FrPs ledelse klare på at de ikke var beslektet med SD på noe vis, de så isteden Moderaterna (Sveriges Høyre) som sitt søsterparti. Også innen politikken er det imidlertid så at «alt beveger seg», og hendelsene på migrasjonsfronten er nå så alvorlige at en revurdering av egne allianser fremstår som nødvendig. Når den ytre virkeligheten forandrer seg, fremstår det som lite prisverdig å klynge seg fast til reflekser tilpasset en forgangen tid, noe vi konservative vet bedre enn de fleste samme hva såkalt progressive innbiller seg om ulike politiske grupperingers kognitive fleksibilitet. Grunnholdninger ligger fast, mens derimot standpunkter i aktuelle saker ofte bør revurderes, og i blant endres, i takt med endrede samfunnsforhold. Da må man også søke sine venner blant dem man har mest til felles med.

Dessuten gjelder at om man går inn i ulike politiske partiers historikk og (tidligere) praksis, så kan man komme over de underligste ting hos nesten alle. Nazismen var avskyelig, ingen tvil om saken, men den var faktisk ikke noe fremherskende fenomen i Sverige på slutten av forrige århundre uansett hva venstreradikalerne påstår. Henter vi eksempler fra vårt land, så fremstår det som svært lite meningsfullt å stemple dagens Senterparti fordi Vidkun Quisling var forsvarsminister i en Bondeparti-ledet regjering på tidlig 1930-tall, og det er heller ikke formålstjenlig å holde mot Arbeiderpartiet at de er vokst ut av en bevegelse (den internasjonale sosialismen) med mangfoldige millioner døde, enda flere enn nazismens ofre, i sitt kjølvann. Et slikt politisk renhetsjag blir for overspent. Dagens fakta må være avgjørende, ikke hvilken underlig begynnelse den ene eller andre organisasjonen vokste ut fra. Venstresidens «namecalling» i sakens anledning, mot SD så vel som andre, er i ferd med å miste sin effekt; det er tross alt begrenset hvor mange som kan kalles fascist, rasist eller nazist, og hvor lenge dette kan foregå, før den alminnelige mann finner praksisen tåpelig. Beskyldninger om tølperaktig oppførsel og voldsbruk faller også etter hvert på sin egen urimelighet når svineriet hyppigst praktiseres av sosialistiske stormtropper enten disse benevnes AFA eller annet. Fremskrittspartiet av alle norske partier bør vite ikke å ta hensyn til slik brunbeising, for de har så sannelig selv vært offer for samme.

Det mest akutte politiske spørsmålet i samtiden er hvordan europeiske samfunn skal forholde seg til presset fra migranter, spesielt dem som kommer fra MENA-landene, og ganske særlig hvordan man skal håndtere strømmen av muslimer inn i våre land. Dette bør styre også skandinavisk alliansebygging, og da fremstår et mer hjertelig forhold mellom SD og FrP som både naturlig og nødvendig. Fremskrittspartiet bør i egen og landets interesse reparere sitt forhold til Sverigedemokraterna, slå en strek over de mindre viktige forskjellene og etablere et strategisk partnerskap med kollegene østfra. Å fortsette den nåværende «finhetsboykotten» utfra et ønske om å bli ansett som stuerene av gammelpartiene i begge land, er like uklokt som foraktelig.

FrP har ennå tid til å bli en organisatorisk havn for de mange nasjonalkonservative som i dag er hjemløse i Norge (jeg vet, det lyder som om gamle Cato hever røsten igjen…). Nå når SD er blitt like store i Sverige og vel så det som FrP er her, samtidig som FrP har fått en nestleder med tydeligere patriotisk retorikk, burde man benytte anledningen til å utvide sin politiske vennekrets langs nettopp den nasjonalkonservative aksen. Dels kan man strategisk markere en viktig skandinavisk samhørighet, dels kan man taktisk surfe på sine nye svenske venners tiltagende popularitet. Sjelden har man stått overfor en bedre vinn-vinn mulighet for økt støtte til egen politikk.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her