Kommentar

Det er panikk i redaksjonene. Innvandringsminister Sylvi Listhaug har lagt frem forslag som endrer innretningen på asylloven. VG – en gang talerør for mannen i gata – forsøker seg med en forside som sier at Listhaugs forslag ble «slaktet».

IMG_3165

Men hvem er det i så fall som slakter? Det er pressen. Forslagene har bred politisk ryggdekning. Mediene må lete med lys og lykte blant jusaktivister og de sedvanlige NGO-ene for å finne som «slakter». De gjør det av egeninteresse. Listhaug er bad for business. Bak godhetstyranniet skjuler det seg mye egeninteresse: Timeprisen for advokater går ned fra 5000 kroner til 3000 kroner ved utlendingsfengslinger. Liv Tørres og Pål Nesse kjemper begge for sin næring.

Hva er det som driver mediene?

Men slike «interesser» har ikke mediene. Hva er det da som driver dem? Mye tyder på at de er på kollisjonskurs med leserne.

Er det utdanningen ved Journalisthøgskolen som gjør journalister til politiske misjonærer?

VGs lederartikkel er en studie i hvordan man forsøker å slå to fluer i ett smekk ved motstrebende å gi Listhaug rett samtidig som man tilsviner både henne og partiet så de ikke får gevinst av utspillet.

En lederartikkel skal gi uttrykk for redaksjonens syn. Her er det mangel på konsistens som skriker mot en hvis man tar bryderiet med å lese nøye.

Akkurat Listhaugs forslag er blitt en målestokk på medienes politiske gangsyn.

VG slår fast:

Vi må ha en politikk på dette området som er bærekraftig, og som samtidig har bred oppslutning i befolkningen.

Skrikende dissonans

Det er nettopp mangel på denne sammenhengen som har preget politikken hittil. Asylpolitikken har ikke vært bærekraftig, og derfor har den heller ikke bred oppslutning i befolkningen. Men mediene har hausset opp en stemning som har lokket frem noen aktivister som gir inntrykk av bred oppslutning.

Hvordan kan vi si dét så sikkert?

Fordi den moralske oppstrammingen av folket som mediene renner over med, er omvendt proporsjonal med oppslutningen. Den oser av dårlig samvittighet og lav oppslutning. Hvis asylpolitikken hadde hatt den brede oppslutningen avisene skryter av, hadde det ikke vært nødvendig å tute oss ørene fulle om plikten til godhet.

Godhet er noe som bør kommet frivillig, fra hjertet. Det kan ikke piskes frem. Allerede her kommer uttrykket «godhetstyranniet» til sin rett. Man vil piske folk til å være gode.

Ny Jantelov

Det var slik prestene holdt på tidligere: Bekjenn, bekjenn! Er du syndefull? Er du hatefull? Hva tenker du egentlig?

Mediene har begynt å følge Jantelovens bud: Tror du ikke vi vet noe om deg?

VG vet i hvert fall noe om Sylvi Listhaug. Hun har «Godt innhold, dårlig stil».  Oslo-pressen kan aldri innrømme at en FrP-politiker er dyktig og sympatisk på en gang. Da heller smart og sleip.

VG mener det er:

fornuftig å skjerpe kravene til oppholdstid og evne til å forsørge seg selv og familiemedlemmer før nykommere får familiegjenforening og permanent oppholdstillatelse. Det er også rimelig å stille krav om beståtte prøver i norsk og samfunnsfag. Begge deler er avgjørende viktig for å få til en vellykket integrering.

Fornuftig i forhold til hva? I forhold til Norges interesser eller asylantenes? VG får seg ikke til å innrømme at disse interessene kan kollidere. Det gjør Listhaug. Hun slår fast at Norge ikke kan ta imot 100.000 neste år. Det er en politisk umulighet. Det har også det partipolitiske flertallet funnet ut, derfor stiller de seg bak Listhaug.

Vanskelig å være ærlig

Men heller ikke dette flertallet tør å snakke åpent om at de blir tvunget til å velge norske interesser fremfor asylantenes når antallet når et visst punkt.

De som har stilt spørsmål ved om den prinsipielle retten til beskyttelse gjelder uansett antall, eller om det har noe med kapasitet å gjøre, er hittil blitt avfeid. Før denne julen har vi sett et godhetstyranni uten sidestykke, og for dette hater mediene Listhaug. Med sunnmørsk stahet har hun holdt på sitt.

Det er VG som har et forklaringsproblem, ikke Listhaug:

Norge har i dag en romsligere definisjon av flyktningbegrepet enn det mange andre europeiske land har. En endring av dette, i tråd med folkerettens definisjoner, er et fornuftig grep.

Men når ga VG et bidrag til denne fornuften? Når har VG vist at Norge har ordninger som er langt mer attraktive enn dem som finnes i land det er naturlig å sammenligne oss med? Det er først den siste tiden vi har fått høre at flyktningstatus gir velferdsgoder som selv ikke nordmenn får. Når bidro VG til å belyse en slik forskjellsbehandling og ødsling med goder? I stedet hører vi en kontinuerlig jammer ved hver eneste minste innskrenkning.

Det er nesten så venstresidens tradisjonelle svartmaling og svartedauden-spøkelser blir holdt frem hver gang noen forsøker å snu skuta.

Velkommen til lediggang

Innad har man for lengst konstatert at Norge ikke har råd til en tilstrømning på 30.000 mennesker i året, som får gjenforening på 0,7 personer, dvs. nærmere 50.000 nye borgere på ett år. Men når fortalte mediene folk hva godheten koster, ikke bare umiddelbart, men på lang sikt: i nye investeringer og i overføringer som det aldri kommer noe ut av? Det er de trøstesløse utsiktene som gnager mest: Er det riktig å ønske mennesker velkommen til lediggang?

VG har et problem, i likhet med Hareide og Skei Grande: Så lenge Arbeiderpartiet backer FrP og regjeringen, har ikke mediene det handlingsrommet som gjør at de kan rive Listhaugs forslag fra hverandre.

VG burde heller vært opptatt av hvorfor Trond Giske rykket ut og sa det han gjorde. De kunne heller sondert hvor dypt denne enigheten stikker. Noen vil sikkert la seg friste til å slå politisk mynt på forslagene, og VGs leder inviterer til dette.

SV blir stående alene med sin totale avvisning. Hvor happy er partiet med å ha Karin Andersen som innvandringspolitisk talsmann? Hun er en katastrofe. Partiet ville heller ikke være med på Syria-forliket. Nå finnes det ingen berøringspunkter med Ap i denne politisk viktige saken. Kan partiet overleve neste valg?

Miljøpartiet De Grønne er enda mer fundamentalistisk i asylsaker, men det er ingen kjernesak for dem.

Svovelpredikanter 

VG gjør det avisen er blitt god på: ruller de andre i tjære og fjær og setter seg selv på en pidestall. Roar Hagen kunne laget en god karikatur av sin egen avis.

Vi må skille mellom ordbruk og innhold. Ingen andre enn ytterfløyene i norsk politikk er tjent med en enda mer polarisert debatt. Listhaugs ordbruk om at asylsøkere ikke skal bli båret inn i Norge på gullstol finner vi usmakelig. Det er ingenting som minner om gullstol i bildene vi har sett av flyktninger på flukt fra krigens redsler.

Floskler og sprøyt kan ikke skjule VGs nakenhet. Det er mediene som polariserer opinionen med sine moraliserende svovelprekener. Hvis du ikke omfavner de åpne armers politikk, kommer du til helvete.

Listhaug har i god gammel sosialdemokratisk ånd minnet om at det ikke er noe som heter en free lunch, heller ikke i verdens rikeste land, som plutselig ikke er så rikt lenger. Man må yte noe selv.

Det nye presteskapet, med VG og de andre mediene som prekestol, nøler ikke med å ty til de nedrigste knep. VG kobler gullstol til migrantenes elendighet og spør om ikke Listhaug spytter dem i ansiktet.

Det er leserne VG spytter i ansiktet ved å behandle dem som idioter. Folk flest forstår utmerket godt hva Listhaug mener. Etter først å ha innrømmet at forslagene er fornuftige, klarer ikke VG la være: Avisen må svine til Listhaug som person.

Denne taktikken er det som sår hat og bitterhet i befolkningen og gjør at avisen VG blir et stadig dårligere papir, bokstavelig talt.

Å tillegge Listhaug meninger hun ikke har, er usmakelig. Det VG demonstrerer, er at avisen ikke har guts til å si det som trengs.

Listhaug har – unnskyld uttrykket – baller. VG har for lengst mistet sine.