Debatten om grenseoppganger i debatten er i gang. Synspunktene preges selvsagt av det som er skjedd.

Hilde Sandvik i Bergens Tidende mener at ord betyr noe, og at man nå må stille spørsmål om ansvar. Hun er tydelig preget: Når blir ord til handling?

SLIKT ER ALTSÅ tenkt ut i det som førebels ser ut som ein manns verk.

Eller er det no det? Kva med alle som har støtta han heilt eller delvis? Kva med alle oss som gjerne har sett argumenta hans, anten det var på ein tur innom document.no eller Minerva, der han etter det vi kjenner til, kalte seg Anders B. Ein mann som i stort alvor diskuterer multikulturalismens farar og kulturmarxisme, men ikkje i hardare ordelag enn ein kjenner att frå dei fleste nettfora. Burde alarmklokkene ha byrja å ringe av den insisterande tonen? Av at ein ikkje ser kven ein snakkar med?

Akkurat anonymiteten er et poeng ved Sandviks artikkel. Hun etterlyser ansvarliggjøring:

det er blitt umogleg å bagatellisere hatefull og anonym skrift på nett. Den hatefulle skrifta som gøymer seg bak nettveven må ansvarleggjerast.

Sandvik kaller det nettets svarte side. Et godt uttrykk.

Men Sandvik har ikke noe svar på hvordan man skal håndtere denne svarte siden, som har med internetts natur å gjøre. Hun nevner ikke sensur, men etterlyser handling.

Jan Arild Snoen forsvarer den åpne debatt på Minerva.as:

Noen vil bruke forbrytelsen til å argumentere for å legge lokk på debatten om det multikulturelle samfunnet og delegitimere alle dets kritikere. Implisitt og eksplisitt vil påstanden være at document.no og andre kritikere har bidratt til et ”hatklima” og dermed er indirekte medskyldige. I enda større grad enn før vil islamkritikk bli stemplet som islamofobi.

Jeg avviser slike hersketeknikker. I denne spalten vil kritikken av uheldige sider ved islam fortsette. Men vi som bruker sterk retorikk i det offentlige ordskiftet bør tenke igjennom enda en gang at ord har betydning, og at de gjerne oppfattes enda sterkere av enkelte mottakere enn de er ment.

Redaktør Nils August Andresen gjør det samme i Den vanskelige debatten

Anders Behring Breivik delte mye av dette. Men mye tyder idag på at Anders Behring Breivik ikke var et produkt av den islamfiendtlige retorikken på nettsteder som Document eller i ytterkantene av Fremskrittspartiet, hvor Breivik tidligere var medlem. Han er ikke blitt radikalisert av retorikken på dette feltet som i økende grad har skremt meg de siste årene. Tvert imot kom vendepunktet for Breivik, hvis man kan tro manifestet hans på dette punktet, så tidlig som i 1999 – lenge før Document overhodet eksisterte, og lenge før Tybring-Gjedde ble et viktig talerør for motstand mot det flerkulturelle i Fremskrittspartiet. Så tidlig som i 2002 besøkte han en krigsforbryterettersøkt serber, som han så som en kampfelle i kampen mot islamiseringen av Europa, i Liberias hovedstad Monrovia. Det ser altså nå ut som tanken om å gjennomføre et terrorangrep har stått levende for ham helt siden den gang.

Akkurat dette punktet med Bosnia er viktig for det var ett av de punktene som gjorde at Anders Behring Breivik droppet document.

Andresen viser til andre nettsteder utenfor Norge, som påvirker selv om man skulle legge lokk på debatten i Norge, som Brussels Journal, Jihad Watch og Gates of Vienna.

Blir reaksjonen for sterk kan den ramme legitim kritikk. Selv Brochmann-uvalget ble hengt ut.

Men vi må være svært nøye med hva vi tenker om grensene for legitim debatt som skal kunne føres i medier og i kommentarfelt. For mange mennesker som har opplevd reelle problemer knyttet til mangelfull integrering, har de siste tyve årene opplevd at deres livserfaringer har blitt karakterisert som grums. Å stenge ute også ufiltrerte formuleringer av frustrasjon bidrar neppe til å moderere de frustrerte. Nylig har til og med Brochmann-utvalget blitt karakterisert som en del av et “sykt, innvandrerfiendtlig klima”, av Dagbladets Marte Michelet, for i moderate former, og etter beste evne, og beskrive noen av arbeidsmarkedsutfordringene vi har på dette feltet.

Andresen går gjennom problemstillinger, men finner ingen svar: hvor går grensen? Han kunne problematisert hvordan man omtaler fenomener som konfliktskapende og hatefulle. Hvilket språk skal man bruke?

Les også

-
-
-
-
-