Utsnitt fra et fotografi i Anders Behring Breiviks såkalte manifest, hvor den blivende terroristen poserer i en selvlaget uniform. Terroristen ønsket også å gå i uniform i retten etter ugjerningene.

Sylvi Listhaug ble onsdag nok en gang forsøkt koblet til terroristen Anders Behring Breivik. Gunnhild Hokholt Bjerve fra NTB spurte Listhaug om hvilke av 22. juli-terroristens holdninger hun tar avstand fra:

«Jeg spør fordi du er opptatt av å ta vare på norske verdikonservative, eller kristenkonservative, tradisjoner, og det er ting som folk som er enig med Anders Behring Breivik, også er opptatt av.»

Folk som er enig med ABB? Hvem i alle dager er disse? Og hva er «de» enige i?

Jul er en kristenkonservativ tradisjon. Er en enig med Breivik hvis en feirer jul, og attpåtil ser en verdi i dette? I så fall har han skremmende mange potensielle meningsfeller der ute. Til og med blant barn.

Jeg er usikker på hvor Breivik hører hjemme ideologisk, men i hvert fall delvis plassert som nazist er vel en god begynnelse. I retten, da han ønsket bedre soningsforhold, hilste han med strak høyre arm, på ekte nazi-manér.

Men hva er en nazist?

De første nazistene, deriblant SA (Sturmabteilungen) var i stor grad desillusjonerte tidligere soldater fra 1. Verdenskrig, som la skylden på samfunnet, jødene og politiske motstandere for miseren Tyskland og de selv befant seg i.

I sin tro på at de hadde rett hadde de også en oppfatning at de hadde rett til å utøve vold mot politiske motstandere for å hindre disse i å spre sin politikk.

Da Hitler senere ble mer stueren, kom det inn «penere» nazister, og SA måtte vike. Det var ikke lenger bruk for dem, og de ble innlemmet i den regulære armeen.

De nye nazistene var ikke bedre, de var som nevnt bare penere – penere i tøyet og fra høyere sosiale lag. De nye nazistene var de i samfunnet som sluttet seg til den de følte kunne hjelpe dem til posisjoner og anseelse. Og i Tyskland var det mange av disse. Regeltro mennesker som nok i egne øyne også var mer verdt enn jøder, kommunister og andre.

Og med denne troen på at en var mer verdt og dessuten hadde rett, fulgte også legitimering i å kunne kneble og/eller fjerne andre. Her skilte de seg heller ikke fra SA, men de største utryddelsesleirene ble etablert i Polen, og tyskere ble, ukjent i hvilken grad, forsøkt holdt uvitende om ondskapen som ble jøder, sigøynere og dissidenter til del. Også volden og ondskapen ble «pakket bedre inn».

Dette med å fjerne og kneble sine motstandere ser en også innen andre ideologier, blant annet fra Sovjetunionen og det kommunistiske Kina.

I Norge i dag er det «ytre venstre» og islam som er de fremste tilhengere av å kneble sine meningsmotstandere. Og det gjerne med vold.

Jeg håper det ikke er mange i blant dem som nærer ideer om internering av folk med feil mening og verdisyn, men jeg vil ikke bli veldig overrasket hvis dette er noe enkelte drømmer om.

Den kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson trekker frem at høyresiden går for langt når de begynner å blande inn rasers overlegen- eller underlegenhet, og mener at venstresiden på sin side går for langt når de begynner å fremme identitetspolitikk.

I identitetspolitikk ligger det blant annet at noen grupper, historisk og i dag, er offer, og at andre grupper skylder dem for dette.

Jeg vil gjerne legge til at venstresiden og andre «sider» går for langt når de mener å ha rett til å undertrykke andre, og å nekte dem grunnleggende friheter som ytringsfrihet.

I dag er det venstresiden og islam som er de fremste agenter for dette i samfunnet. Grupper av voldelige «antifascister» oppfører seg nettopp som fascister, og slår med glede løs på folk med feil verdigrunnlag, som attpåtil er frekke nok til å ytre sine verdier offentlig.

«Ingen rasister i våre gater!» ropes taktfast mot så vel brune som hvite mennesker som lar seg skremme av ideologien islam, av disse bøllene som dypt og inderlig forakter dem som har et annet verdisyn og andre bekymringer enn de selv har.

Hvorfor gjøres ikke koblingen om ekstremisme og farlig ideologi den vegen? Hvorfor legges det ikke mer vekt på å sette søkelys på voldsparate grupper, som kan være troende til å sette lignende planer ut i livet, mot mennesker de er uenige med?

PST holder seg nok opplyst om både voldsvenstre og islamister, men hvor er fordømmelsen fra media og politikere?

Hvor er indignasjonen over moskeer som preker jødehat, fordømmelse av vantro og forsvar av profetens ære for en hver pris?

Hvor er indignasjonen over at det er voldelige ekstremister i samfunnet som er villige til å ty til vold, og kanskje drap, for å stilne sine motstandere?

Hva med å sette fokus på disse grupperingene, og tankegodset det vokser ut fra, i stedet for – som i den nylige rapporten fra Politihøyskolen – å sette betegnelsen «ytre høyre» og se ekstremisme i alt som ymter om sin skepsis mot ideologien islam?

Helt vanlige mennesker som engster seg for utviklingen i landet, får betegnelsen «høyreradikal», og venstresiden og islam er de gode? De som ikke har noe som helst felles med Breivik?

Hva med terroreksperten Lars Gule? En av de få her i landet som er tatt for planlegging av terror? Har ikke både han og Mohyeldeen Mohammad langt mer til felles med Breivik enn en hvilken som helst Frp-er eller vekkflytter fra Groruddalen?

Hva med folk innad på venstresiden som har bånd og/eller sympatier til blant annet Hamas?

Er det ikke tendenser til voldsforherligelse blant enkelte? Hva slags ideologisk miljø kom for eksempel Lars Gule ut av da han dro til Midtøsten og påtok seg å dra til Israel med sprengstoff?

Hvilke likhetstrekk er det forresten mellom Breivik og diverse skoleskytere i USA?

Der andre terrorister som regel tilhører en celle med likesinnede, opererte Breivik totalt alene, antagelig vel vitende om at dette var noe han ikke kunne fått andre med på.

Føyer han seg inn i en «tradisjon» med unge menn som i sin ensomhet og opplevde mislykkethet nærer på et hat til de rundt seg? Et hat som får utløp i massedrap?

På en måte kommer Breivik selv fra venstresiden, med foreldre som vel tilhørte arbeiderbevegelsen? Har hans forhold til foreldre, med et brutt hjem og kanskje trøblete oppvekst, gitt ham næring til hatet mot Arbeiderpartiet? Igjen er det i så fall et fellestrekk med skoleskytere som retter sitt hat til miljøet de selv kommer fra, men som de føler seg på utsiden av.

Legg for Anders Behring Breivik sin del til at han er sinnslidende, og i de første sakkyndiges øyne attpåtil utilregnelig, og en har en komplisert og livsfarlig miks, som på ingen måte har noe utspring i «kristenkonservatisme».

Sylvi Listhaug er medlem av et liberalistisk parti. I liberalisme ligger ordet libertas, frihet. En frihetstankegang med røtter tilbake til den amerikanske uavhengighetserklæringen, hvor de ufravikelige rettighetene er «liv, frihet og søken etter lykke». Det er ingen ting i denne tankegangen som åpner for undertrykking, eller drap på meningsmotstandere. Snarere tvert i mot.

I tillegg ser Listhaug verdier i norsk levesett og kultur. I Norge. Og ønsker å verne om dette.

Hun har også ved flere anledninger vært i møter med, og satt seg inn i situasjonen til ofre for, såkalt «æreskultur» i islam. En gruppe ofre hun gjentatte ganger har forsvart, og som hun ønsker å hjelpe. Sylvi vet at det er problemer med islam og det islamske synet på kvinner, frafalne, homofile og vantro.

For å kunne hjelpe, og for å føre Norge i en – for hennes og mange andres del – ønsket retning, benytter hun demokratiske og fredelige metoder. Det er intet totalitært eller ekstremistisk over hennes syn, eller hvordan hun fremmer det.

Hun deler på ingen måte Breiviks tanker om å drepe dem han er uenig med. Tvert i mot. I et kristenkonservativt eller liberalistisk perspektiv er det overhodet ingen «åpning» for å fjerne meningsmotstandere, eller tvinge dem til taushet.

Åpningen for fjerning av meningsmotstandere finner en i andre leire.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!