Et ubetalelig bilde: Jonas Gahr Støre og Trond Giske i vandrehallen før pressekonferansen på Stortinget om regjeringens krisetiltak i forbindelse med korona utbruddet torsdag 19. mars. Støres kroppsholdning sier det meste. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Holdningsløsheten i Arbeiderpartiet er nå blitt så gjennomsyrende at et standpunkt bare har noen dagers levetid. Partiets politikk trenger nå et «Best før»-stempel.

Torsdag i uken som gikk opplyste partiets innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhani i NRKs «Debatten» at Ap går mot forslaget om å hente tenåringer fra den greske flyktningeleiren Moria. Han fikk kritikk internt, men partileder Jonas Gahr Støre tok ham i forsvar og understreket at vilkårlig utplukking av beboere i tilfeldige flyktningleirer verken har med Arbeiderpartiets oppfatning av begrepet solidaritet eller partiets grunnsyn om en rettferdig innvandringspolitikk å gjøre.

Dette klare standpunktet sto seg i fem dager. Tirsdag i denne uken vedtok partiets stortingsgruppe å åpne for at det likevel hentes ungdom fra leiren i Hellas. Det skal bare skje ved en annen prosedyre. Taket på 3 000 kvoteflyktninger i året fra FN-ledede leirer løftes til 3 500. Og vipps – så er et fem dagers standpunkt opphevet.

Dette holdningsskiftet forteller mye om Jonas Gahr Støres svake posisjon som partileder. Det ville aldri skjedd at Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Gro Harlem Brundtland eller Jens Stoltenberg som partileder hadde klargjort partiets syn i en aktuell sak torsdag for så å finne seg i å bli overkjørt internt tirsdagen etter. Det er en partileders oppgave å stå for noe og ikke gi seg slik et falmet strå bøyer seg i brisen.

Og når Arbeiderpartiet nå har endret syn, vil Høyre også gjøre det. Regjeringens juniorer tvinger Erna Solberg til å slå retrett – og hun vil for husfredens skyld gi etter.

Både Høyres og Arbeiderpartiets ledermiljøer er invadert av folk uten bevissthet om hvem de representerer. De representerer bare seg selv og sine egne ambisjoner. Folket og nasjonen er bare kulisser for elitenes skuespill, hobbyer og innfall.

Hvis vi legger til grunn at hver innvandrers livsløp i snitt vil koste statskassen 20 millioner kroner, vil regningen for 3 500 kvoteflyktninger passere 16 milliarder kroner. Og da har vi ikke tatt hensyn til alt skadeverk de kommer til å utrette.

Dette skjer samtidig som hundretusener nordmenn mister jobben som følge av pandemien. Og det skjer samtidig som pensjonistene år etter år taper kjøpekraft fordi Stortinget har bestemt at det er de eldre som skal ta regningen for den grenseløse innvandringen. Dette skjer i en tid hvor stadig flere blir avhengig av Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon for å holde liv i seg. Og hvor minst 5 000 nordmenn ifølge Statistisk Sentralbyrå er uten fast bopel. For staten har ikke råd til å gi alle nordmenn noe som ligner et verdig liv. For makthaverne er det viktigere å fø på folk som ikke har noe i Norge å gjøre enn å gi et minstemål av ansvar og omsorg for egne innbyggere.

Både Arbeiderpartiet og Høyre er besatt av globaliserte tvangstanker. Verden først, deretter Norge. Det er prioriteringen. Derfor har de to partiene sørget for å overgi kontrollen av norsk strømforsyning til EU-tyskerne. Norsk selvråderett eksporteres villig vekk. Verken Ap eller Høyre later til å ha noe imot at norskekysten pepres med vindkraftanlegg hvor kraften havner i Tyskland og profitten i skatteparadis. Senest for noen dager siden ga energiministeren, fru Bru grønt lys for en vindpark i Tysvær i Nord-Rogaland. Kommunestyret er mot anlegget og innbyggerne likeså. Høyres iver etter å godblunke til globalismens profeter veier tyngre enn hensynet til folket. Folket er nemlig til for politikernes skyld. Folket må ikke få blande seg inn i demokratiet.

Under slagordet «Nei til salg av Norge!» ga EU-avstemningen i 1972 tydelig beskjed om at det norske folk skal være herre i eget hus og bekreftet 22 år senere at det fortsatt skal være slik.

Høyre og Arbeiderpartiet legger likevel landet bit for bit i fremmedes hender.