Kommentar

Foto: Christan Nørstebø (Forsvarets forum)

Den store fysiologipioneren Pavlov undersøkte rundt forrige århundreskifte spyttsekresjonen hos hunder i forbindelse med at de fikk mat, hvilket førte til ny og viktig kunnskap både om fordøyelsen og det som innen psykologien kalles klassisk betinging. Også mennesker kan reagere på lignende, tilvante måter enten stimulus innvarsler glede, sorg eller noe annet emosjonelt viktig. For meg er det kommet så langt at de fleste avisoppslag om stoda i det norske forsvaret utløser reflektorisk skuffelse og kvalme, og dette til tross for særdeles viktig! at jeg i flere tiår har vært mer enn vanlig forsvarsvennlig. Uvelfølelsen setter inn straks jeg ser overskriften, for deretter å bli sterkere etter hvert som innholdet gjennomleses. 

En tidlig sensommermorgen mens lyset og livet gradvis vendte tilbake til soverommet, falt øynene på følgende VG-artikkel: «Kritisk rapport: Forsvaret langt unna egne kvinne-mål.» Det har blitt slik at jeg har avlagt Forsvarets samtidsvaner og -vondter mange skriftlige besøk i disse spaltene artikler som «Svikt i ledelsen av Forsvaret», «Hvem skal forsvare Norge?» og «Forsvaret fronter Nye Norge» er representative –, men selv mot en slik bakgrunn av kronisk skuffelse var den aktuelle «kritiske rapporten» virkelig «nå’t i hästväg», som våre svenske venner sier. La meg ta dere med på en kort reise gjennom denne delen av Forsvarets bekymringer i en tid da vi ikke har til disposisjon flere soldater enn til forsvar av en enkelt bydel i hovedstaden om noe riktig fælt og umoderne, eksempelvis en krig, skulle inntreffe. Historien sier litt om fokus og prioriteringer.

Forsvaret er «fortsatt langt fra målet om 20 prosent kvinner i militære stillinger», var hovedbudskapet i rapporten. Til sammenligning er kvinneandelen nå på 12 % totalt 10 % blant offiserene og 13 % i andre militære stillinger –, mens andelen kvinner som gjennomfører verneplikten, er steget til 24 %. Slike mål for vårt militærvesens mest presserende anliggender er likevel ordentlig «kjekke å ha», får man tro, nesten like gilde som «visjoner» for enhver stor organisasjon. At likestillingsfokus har vært stabilt i de kretser, fremgår av hva den gang nyutnevnte forsvarsminister Bjørn Tore Godal svarte på spørsmålet om hva han så som sin viktigste oppgave nå når han trådte inn i det vi senere kjenner som Stoltenberg I-regjeringen: «Det er å få opp kvinneandelen i Forsvaret!» 

Forsvaret er derfor nå nødt til å følge opp tidligere forslag bedre, het det i VG-artikkelens gjengivelse av rapportens konklusjoner, dersom de skal lykkes med det viktige likestillingsarbeidet. Deretter ramser de flittige krigerne opp flere konkrete, kritikkverdige forhold som krever umiddelbare tiltak, fra «Mangelfulle retningslinjer for håndtering av seksuell trakassering» via «ikke iverksatte systematiske tiltak for relevant tjeneste for gravide som trenger alternativ tjeneste» og nedover, åtte fulle punkter til ende. Man kan nesten se for seg hvordan de har lagt ansiktet i alvorlige likestillingsfolder, de hvis mening og ekspertise er utesket i sakens anledning, blant andre sjefforsker Frank Brundtland Steder ved Forsvarets forskningsinstitutt (som «forsker på kvinner i Forsvaret»), HR-direktør Tom Simonsen (hvordan skulle vel Forsvaret klart seg uten en raust dimensjonert avdeling for «Human resources»? Man er da en moderne institusjon, for pokker, litt sånn «for Norge i tiden»…) og Per-Thomas Bøe, talsperson (for all del ikke talsmann!) for forsvarssjefen.

Fra personalsjefens – unnskyld, HR-direktørens – elektroniske penn kom følgende titteldefinerende perle i et elektronisk brev til VG, en formulering som viser at her har man å gjøre med en moderne leder hvis virksomhetsfilosofi ligger tett opp til tidsriktig tenkning rundt inkludering og «alle skal med»: «Å bli bedre inkluderer vilje til å se kritisk på seg selv for å være en lærende og endringsvillig organisasjon, og Forsvaret viser både med dette og med tidligere tiltak at vi tar arbeidet med likestilling og mangfold på alvor». I sannhet: Her går form og innhold opp i en høyere enhet. Med «tidligere tiltak» hadde HR-direktøren kan hende i bakhodet inkorporeringen av feministiske idealer i Forsvaret hva vet vel jeg, det er så mye som kunne nevnes  og helst så høyt oppe som mulig innen klatrestativet.

La meg ta bladet fra munnen, hvilket alltid er klokt når kvalmen tar en: Nå Forsvaret snart slutte å jatte med på politikernes feminismetøv om de ikke skal gjøre seg fullstendig til latter! Dessuten: Hold dere nå for Guds og menneskers skyld for gode til å benytte den aldeles ufyselige BI-sjargongen som preger direktør Stiansen-sitatet ovenfor, slikt har vi for lengst høyt oppe i halsen, alle vi som i møte etter møte, i alle mulige offentlige virksomheter, er blitt fortalt av «the leadership upstairs» hvor fint alt skal bli om vi bare tenker annerledes, altså inkluderende, nytt og effektivt. Så opptatt som disse menneskene typisk er av form og anstendighet: Skjønner de ikke at selve stilen i kommunikasjonen er nok til å få busta til å stå rett opp på oss begredelige som faktisk utfører jobben, i Forsvaret som på sykehusene og innen utallige andre organisasjoner. Disse menneskene bør holdes langt unna ethvert lederansvar. Man kan nå langt ved å logre for de politiske sjefene jeg har sett det skje mer enn én gang –, men til sist blir man innhentet av den forakt man så rettelig fortjener. Forsvaret er ikke noe reklamebyrå der fikse, glætte formuleringer og moteriktige svar er viktigst, det er tvert imot noe så uendelig verdifullt som statens viktigste kamporganisasjon til nasjonens forsvar, et forhold som aldri må tilsøles av politisk korrekt svada!

Vi trenger mer ærlig, rett-frem-tale hva gjelder rollen kvinner bør spille innen Forsvaret (la det være sagt så klart og tydelig jeg kan for å unngå angrep på grunn av fordommer jeg ikke har: Kvinner kan inneha viktige funksjoner innen de væpnede styrker, man må bare være realistisk hva gjelder hvilke og til hvilken pris), men man må ikke drive feministisk demonstrasjonspolitikk i sammenhengen. En del av denne innsikten består i å erkjenne at kvinner innkvotert i den spisse enden av militære enheter medfører svekkelse av stridsevnen, hvilket oberstløytnant Høiback like fortjenstfullt som selvsagt påpekte i Forsvarets forum. Fokus på feminine særproblemer, kanskje til og med feministiske særproblemer, er i beste fall forstyrrende. Mye av feltvirksomheten består faktisk ennå, og vil trolig alltid gjøre det, i å bære tungt, gå langt, sove lite og likevel kunne samle mot, aggresjon og tilstedeværelse nok til å kjempe for eget og andres liv når dette kreves. 

I alle fysiske idretter eller prøvelser presterer kvinner rundt regnet 10 % dårligere enn menn; slik er det av naturlige grunner. At Therese Johaug og noen andre topptrente er raskere og mer utholdende enn selv mange menn med idrettsbakgrunn, endrer ikke dette faktum; man kan ikke bruke år på å trene opp rekruttene fysisk før man lager soldater av dem, og uansett ville de utvalgte mennene kunnet komme enda lenger med tilsvarende trening. Kjønnstilpassede opptakskrav tilfredsstiller sikkert politikernes rettferdighetssans, men maskingeværer, 12,7-ammunisjon og fylte vannflasker veier nå det de veier, uansett om de skal bæres av Ola eller Kari. Enhver som har gått gjennom moderne befalsutdannelse, vet at sterke menn stundom må bære utstyr for svakere kvinner. Dette er galant, og jeg bejubler innsatsen, men det er ikke slikt man kan satse på hvis forholdene virkelig blir farlige. Realismen mangler, politisk posering har trådt inn i stedet for krasse prestasjonskrav, og funksjonaliteten blir uvegerlig lidende.

Selvsagt er denne ryggsleikende logrementaliteten for å tilpasse seg tidsånden (uttrykket er fritt tilpasset etter Sylvi Listhaugs herostratisk berømte utblåsning mot herr Hareides angivelige imamsleiking;  hun er for øvrig en av våre politikere med mest mannsmot uansett kjønn) ikke begrenset til poseringsfeminisme. La meg derfor avslutningsvis gi til beste en liten historie fra Finland, der man naturligvis også innimellom opplever at posører forsøker å påvirke virkeligheten slik at den skal bli mer lik det de på ideologisk grunnlag mener den burde være. 

Av såkalte «klimat- och hälsoskäl» hadde noen fått det for seg at Finlands armé én dag i uken skulle spise vegetarisk. Responsen fra forsvarsminister Niinistö på det han kalte «ideologisk tvangsmating» var forbilledlig kjapp og klar: «Ingen krigar med kraft från blomkålssmoothie!»Enn i dag vet man dertillands noe om hva Forsvaret faktisk har til oppgave, og de sier fra når så behøves. Trøste og bære så vidunderlig det er med litt ordknapp finsk sisu når tøvet er i ferd med å vokse en over hodet!

Forsvaret skal kunne føre krig på statens vegne, de er ikke noen likestillingsanstalt, og heller ikke noen annen organisasjon for samfunnsomvandling etter ideologisk-politiske prinsipper. Styrk dem i primæroppgaven, tren dem til å kjempe når kamp er nødvendig; vi skal støtte opp politisk. Fjern samtidig det skadelige tøvet de må bale med, og begynn gjerne med det som er aller mest tøvete.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her