Sakset/Fra hofta

Jeg leser i dagens aviser at 34 år gamle Atle Ottesen er blitt politisk rådgiver for den nyslåtte forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Jeg kjenner ikke mannen annet enn at jeg har skjønt han er en trofast partitraver med base i Østfold; for alt jeg vet kan han være et eiegodt menneske som er glad i både barn og dyr.

Det vi imidlertid lærer om ham i dag, er at han ikke har gjennomført militær førstegangstjeneste. I følge ham selv (gjengitt i VG) søkte han fritak ”på bakgrunn av eksistensen av masseødeleggelsesvåpen og faren for at disse vil bli tatt i bruk i en konfliktsituasjon, [og han] finner at det er i strid med verdier av grunnleggende betydning å ta del i det militære forsvar”. Fortsatt i følge samme avis sier han at han er mer realistisk i dag, nå ville han ikke valgt på samme måte, men: ”Jeg tok det valget da jeg var 18 fordi jeg ønsket siviltjeneste”.

De siste spørsmål og svar i VG-artikkelen er også verd å sitere:

– Er det at du ikke ville i militæret et tegn på grunnleggende skepsis mot Forsvaret?



– Nei, jeg har aldri vært motstander av forsvaret og aldri pasifist.



– Så du har ikke gått på akkord med prinsippene dine for å få denne jobben?



– Nei, det har jeg ikke, sier Ottesen.

Javel, nei, dette var interessante synspunkter og lærerik logikk. Strøm-Erichsen begynner i sitt nygamle departement omtrent på samme måte som hun ivaretok folkets interesser i Helsedepartementet, i alle fall hva gjelder politisk musikalitet og respekt for godtfolks oppfatninger om hva som sømmer seg og ikke. Men i hennes verden er det altså greit, det som har skjedd.

Slik er det ikke i min verden: At herr Ottesen er plukket ut til en slik viktig rolle i Forsvarsdepartementet, er en skam, statsråd Strøm-Erichsen. Det burde ikke være nødvendig å forklare hvorfor, men utnevnelsen tyder på at det likevel bør gjøres. La meg derfor anføre følgende momenter; trenges utdypning, så er jeg helt sikker på at det finnes mange også i ditt eget parti som skjønner hva jeg prater om.

At statsråden selv ikke har gjennomført militær førstegangstjeneste, aksepterer jeg fullt ut, for hun er kvinne og denne plikten hadde hun ikke i ungdommen. Men menn hadde den. Noen gjennomførte ikke tjenesten, av ulike medisinske grunner eller på grunn av pasifisme. Jeg har full respekt for begge deler.

Det jeg derimot ikke har respekt for, er folk som sklir gjennom livet med fleksible standpunkter som tilpasses miljøet og karrieremulighetene. Jeg har nesten ikke tall på hvor mange fremtredende AUFere og andre AP-medlemmer som behendig forlot et ”Nei til NATO”-standpunkt den dagen da tiden var moden for å få ”fete politiske kall” på departements- og regjeringsnivå etter at de hadde gått gradene i partiapparatet. Prinsipper? Slike har man til man skaffer seg noen nye, som det heter. For oss andre som ikke er velsignet med en like fleksibel politisk moral, minner det mistenkelig om ryggesløshet, om at man fristes over evne når Herren med Hov viser en byen med alle lysene som man kan komme til å herske over, bare man sier og gjør det rette.

Skjønt prinsipper og prinsipper, i følge den nye politiske rådgiveren hadde han jo ikke endret disse, for han hadde aldri vært pasifist. Neivel, da var han vel i så fall såkalt ”situasjonsbetinget militærnekter” og som sådan ikke berettiget til fritak? Eller gjaldt det andre regler for politisk aktive av rette slaget da unge herr Ottesen skulle forsvare fedrelandet?

La meg igjen poengtere at det selvsagt slett ikke er nødvendig å ha noen form for militær bakgrunn for å nyte min og andres dypeste respekt, og både kvinner og pasifister finnes blant dem som gjør det. Men akkurat i Forsvarsdepartementet handler det faktisk om å forberede landet på krig om så skulle bli nødvendig, og følgelig er det der en klar fordel at man vet noe om nettopp slikt, inklusive om hva det vil si å være stridsmann. Å argumentere, som den nye politiske rådgiveren gjør i VG, med at han ”får den opplæringen jeg trenger, og skal være politiker ikke soldat”, blir i beste fall flåsete. Det vitner om mangel på skamvett, rett og slett.

Prinsippet om at man ikke trenger å kunne noe om det man skal holde på med eller ha ansvaret for, er åpenbart grunnfestet hos det rådende regimet. Strøm-Erichsen vandrer selv fra departement til departement som et levende eksempel på nettopp dette. Men noen ganger blir det provoserende grelt når basiskunnskap mangler, særlig da på et område som dette der svært mange i samfunnet deler basiskunnskapen og også har demonstrert i praksis vilje til å ofre noe for forsvaret av fedrelandet.

At regjeringen eller Strøm-Erichsen eller hvem det nå er som bestemmer sånt, likevel utpeker som politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet (at slike stillinger overhodet finnes og at de iallfall ikke burde betales av det offentlige, er en annen skål) en person som for egen regning valgte å ikke yte noe for det militære forsvaret av landet da det var hans tur, vitner om forakt for selve vernepliktsprinsippet.

Slik fungerer i praksis Arbeiderpartiets håndhevelse av dugnadstenkningen som de ellers prater så fint om. Det er til å gråte over. Og til å markere avstandstagen fra når anledningen omsider byr seg.