Gjesteskribent

Av Jonas Haugsvold

Menneskerettighetsadvokaten Anine Kierulfs ordrike kronikk i Morgenbladet 10. september bærer tittelen Professor Hagtvets vemmelse. Den etterlater inntrykket av at Bernt Hagtvets boikott av Jan Myrdal var en illiberal handling. Kierulf synes dessuten å mene at den representerer noe så sjeldent som det liberales autoritære forsvar.

Kierulfs kritikk fremstår som et innlegg for den liberale toleranse – en politisk lære med betydelig gjennomslagskraft i vår tids liberale demokrati. Ideologien krever at alle aksepterer at alle kommer til orde, og at meninger ikke rangeres etter sitt innhold. I kulturkampen forsvares den med begreper som ”ytringsfrihet”, ”meningsutveksling” og ”dialog”. Her blir nazisters deltakelse i samfunnsdebatten sett på, ikke som en trussel, men som et middel til å utvikle folks forståelse for rettsstaten.

Problemet med denne formen er at den bidrar til å viske ut skillet mellom det liberale og det illiberale. Den gjør det vanskelig å navigere i et moralsk landskap og skaper verdiforvirring – en forvirring som i dag synes å være utbredt på både individuelt og nasjonalt nivå. Vår egen kulturs servilitet i møte med fremmede kulturers barbari etter annen verdenskrig, kan tjene som eksempel.

Styrken i Hagtvets boikott synes å være at den er moralsk forankret. Kritikken mot den viser at liberalismen har problemer med moralske vurderinger som ikke fremmer liberalismens program. Boikotten av Bjørnsonfestivalen kunne fått de interne varsellampene til å blinke hos liberalister som ser det formålstjenelig å dele bord med venstrefascister. I stedet skjer det motsatte, de går til angrep.

Det er et paradoks at Kierulfs krav om liberal toleranse plasserer Hagtvets moralske kritikk i samme båt som det Hagtvet tar avstand fra. Paradokset forteller at det er nøytraliteten som kommer best ut. Det forteller også at den liberale toleransens anstrengte forhold til moral skader borgernes deltakelse som frie og selvstendige mennesker i et demokrati.

Hvordan forsvare det liberale liberalt, spør Kierulf i sin kronikk. Spørsmålet kan avvises. For hva er det egentlig som beviser at liberale verdier både kan og bør forsvares utelukkende med liberale midler? Hva om Grunnlovens menn var mer tenksomme enn våre moderne rettighetsmennesker da de fant det nødvendig til å innføre et forbud mot jesuitter og munkeordener i den ellers liberale Grunnloven av 1814? Hva om demokratiet trenger bedre beskyttelse mot illiberale krefter enn hva offentlig meningsutveksling og den enkeltes tenkning kan håndtere alene?

Les også

-
-
-
-
-
-