Sakset/Fra hofta

– Vi har vært her før, skriver den pakistansk-canadiske skribenten Ali A. Rizvi, og sikter til vestlige liberales frykt for å bli kalt «islamofob». Denne frykten har bl.a. ført til sensur, selvsensur og kansellering av islamkritiske talere, filmer og foredrag.

I en artikkel i Huffington Post viser Rizvi til flere konkrete tilfeller, og åpner med at i det siste tilfellet holder riktignok Det nasjonale minnemuseet over 9/11 foreløpig stand, men presset bygger seg opp.

Saken følger et velkjent mønster: Det enda ikke åpne museet ønsker å vise en syv minutters film ved navn The Rise of Al Qaeda. For å forklare gjerningsmennene og deres motiver, benytter filmen ord som «islamist», «islamsk» og «jihad». Det er til sjenanse for noen muslimske grupper – som det nasjonale Council on American-Islamic Relations (CAIR) – og Det interreligiøse senteret i New York, som vil at disse ordene skal fjernes fra filmen. Årsaken er at de ikke vil at publikum skal tro at islamisme eller jihad har noen som helst sammenheng med al Qaida eller 911, da dette kan lede til «islamofobi».

– Vi har bare vært her ofte før, kommenterer Rizvi.

Han fortsetter med å fortelle litt om sitt eget manøvreringsrom, som illustrerer den dobbeltstandarden som i stadig større grad også kan observeres i den offentlige debatten i Europa:

«Som en mørkhudet person med et muslimsk navn, slipper jeg unna med mye mer enn du tror. Jeg kan paradere offentlig med min kone eller døtre i heldekkende burka og bli unnskyldt utfra «respekt» for min kultur og/eller religion, takket være de lavere forventningers rasisme. Jeg kan omdefinere «rasisme» til noe ikke-hvite aldri kan inneha mot hvite, og rettferdiggjøre mine fordommer med kolonialisme og imperialisme.

Og med et sta­dig mer effek­tivt trekk, som raskt er blitt en epi­demi, kan jeg med skamfølelsen som virkemiddel tvinge deg til ikke å kri­ti­sere mine ideer, ved ganske enkelt å kalle deg trangsynt eller islamofobisk.»

For decades, Muslims around the world have rightly complained about the Israeli government labeling even legitimate criticism of its policies «anti-Semitic,» effectively shielding itself from accountability. Today, Muslim organizations like CAIR (Council on American-Islamic Relations) have borrowed a page from their playbook with the «Islamophobia» label — and taken it even further.

In addition to calling out prejudice against Muslims (a people), the term «Islamophobia» seeks to shield Islam itself (an ideology) from criticism. It’s as if every time you said smoking was a filthy habit, you were perceived to be calling all smokers filthy people. Human beings have rights and are entitled to respect. But when did we start extending those rights to ideas, books, and beliefs? You’d think the difference would be clear, but it isn’t. The ploy has worked over and over again, and now everyone seems petrified of being tagged with this label.

The phobia of being called «Islamophobic» is on the rise — and it’s becoming much more rampant, powerful, and dangerous than Islamophobia itself.

Så mye makt ligger i dette begrepet, at en hvit, amerikansk mann faktisk lyktes i å overbevise Brandeis-universitetet om at han var et offer for undertrykkelse fra en svart, afrikansk kvinne fra Somalia – en kvinne som ble kjønnslemlestet da hun var fem og reiser med bevæpnede livvakter på grunn av risikoen for attentat.

Mannen det er snakk om er Ibrahim Hooper, en muslimsk konvertitt og grunnlegger og talsmann for CAIR. Kvinnen er Ayaan Hirsi Ali:

The woman, Ayaan Hirsi Ali, is an unapologetic activist for the rights of girls and women and a harsh, no-holds-barred critic of the religious ideologies (particularly the Islamic ideology in Muslim-majority countries that she experienced first-hand) that perpetuate and maintain their abuse. Having abandoned the Islamic faith of her parents and taken a stance against it, she is guilty of apostasy, a crime that is punishable by death according to most Islamic scholars, not to mention the holy text itself.

Rizvi skriver videre: «Hirsi Ali var også involvert i den prisvinnende dokumentaren Honor Diaries, som tar for seg vold mot kvinner i samfunn basert på æreskultur, inkludert kjønnslemlestelse, æresdrap, familievold og tvangsekteskap. Men til tross for at flere praktiserende muslimske kvinner deltar i dokumentaren, ble den dømt som «islamofobisk» av – nå kan du gjette! – de stakkars folkene i CAIR. Igjen følte de at de var de virkelige ofrene, som mens de ønsket å gjøre sine egne stemmer hørt, forsøkte å stilne stemmene til ofrene for kjønnslemlestelse og æresdrap i filmen.

– Hva så?, sier du. Det er 2014. Ingen kommer til å ta denne posisjonen seriøst, ikke sant?»

Feil, konstaterer Rizvi og legger til: «Utrolig nok, men dette latterlige argumentet var nok til å overbevise både universitetet i Illinois og universitetet i Michigan til å avlyse visningen av filmen».

Earlier this year, this Islamophobia-phobia also worked successfully on Katy Perry, a singer well-known for fighting her evangelical minister parents to break out of a strict Christian upbringing. Her music video for Dark Horse enraged over 60,000 angry Muslims who signed a petition demanding that it be removed for blasphemy. The video showed a man wearing an «Allah» pendant being burned to ashes, pendant and all. The scene was visible for less than a second in the original video.

She gave in. The petition was successful, and within a day, the offending scene was edited out of the video.

Pseudo-svertingen «islamofob» blir ikke bare brukt mot apostater som Hirsi Ali eller ikke-muslimer som Katy Perry, fortsetter Rizvi. I januar i år ble den progressive muslimen og liberaldemokraten Maajid Nawaz utsatt for en ondsinnet kampanje etter å ha twitret en tegning fra Jesus & Mo, og samtidig la til:

This Jesus & Mo cartoon is not offensive & I’m sure God is greater than to feel threatened by it.

Resultatet var dødstrusler. Titusenvis signerte et opprop for å få ham fjernet fra sitt politiske kandidatur. Han ble kritisert av vestlige, liberale appologeter og bebreidet av sine egne moderate muslimske medspillere. Og dette var ikke i f.eks. Somalia. Twittere som denne, «Har snakket med noen i Pakistan. De vil ha en overraskelse for ham når han kommer på sitt neste besøk. Han er vant til overraskelser i Pakistan.», kom fra innsiden av Storbritannia.

Rizvi mener at det mest tragiske aspektet i alt dette, er det Alishba Zarmeen har kalt «Greenwald-syndromet» – fenomenet med at vestlige liberale, angivelig for å utvise toleranse, har inntatt en apologetisk holdning til fordel for de intolerante, skriver han og viser til en personlig venns erfaring:

«Min gode venn og skribent/aktivist Faisal Al Mutar, som unnslapp gjentatte dødstrusler for sin sekulære holdning i hans opprinnelsesland Irak, beskriver det best: Mange av [de vestlige liberale] har forrådt oss liberale i Midtøsten og andre muslimske land og har [av vanvare] tatt islamistenes side mot oss.»

Da den amerikanske forfatteren og filosofen Sam Harris ble offentlig anklaget av advokat og politisk journalist Glenn Greenwald for å «utsprøyte og fremme islamofobi», svarte han med ord som burde leses av alle, mener Rizvi:

«Det er undøvendig å si at det finnes mennesker som av rasistiske årsaker hater arabere, somaliere og andre innvandrere fra overveiende muslimske land. Men hvis du ikke kan skille den typen blinde fordommer fra hat mot- og bekymring for farlige, splittende og irrasjonelle ideer – som troen på martyriet eller en oppfatning av mannlig ære som fordrer jenter og kvinners faktiske slaveri – så påfører du det offentlige ordskiftet virkelig skade. Alt jeg noengang har sagt om islam handler om innholdet og konsekvensene av dens doktriner. Og, igjen, jeg har alltid understreket at dens primære ofre er uskyldige muslimer, spesielt kvinner og jenter.

Det finnes ikke noe slikt som islamofobi. Dette er et propaganda-begrep, skapt for å beskytte islam fra sekularismen ved å sidestille kritikk av den med rasisme og fremmedfrykt. Og det gjør jobben sin, fordi mennesker som deg har internalisert det.»

The fear of being called Islamophobic once led many prominent Westerners to abandon their own values when they abandoned Salman Rushdie. It led Yale to publish a book about the Danish Muhammad cartoon controversy, but without the cartoons. It led Comedy Central to censor the show South Park on more than one occasion for fear of offending Muslims, even though the show irreverently lambastes virtually every other religion on a regular basis, unhindered.

«Epidemien fortsetter idag med den nye 911-museumsfilmen, Brandeis` fiasko med Ayaan Hirsi Ali, CAIR’s syting over Honor Diaries, Katy Perrys musikkvideo og kontroversen med Maajid Nawazs twitter – alt bare i år – hvor alt for mange vestlige faller ned på feil side», mener Ali A. Rizvi og avslutter:

«Som jeg har skrevet før, er dette effektiv avskrekkelse. Det er nøyaktig sånn terrorisme fungerer. På denne måten blir fullstendig oppegående og beleste skribenter, kommentatorer og medier skremt til taushet av frykt for å bli svertet som islamofob, og de rasjonaliserer det sånn at de ikke blir seg bevisst hvordan de rammes av det.

Når du ikke er i stand til å introdusere pakistan-lignende blasfemilover i et sekulært, vestlige samfunn, må du finne alternative metoder for å stoppe munnen på dem som fornærmer deg, ikke sant?

Og det er her islamofob-svertingen kommer inn – det ultimate, late substituttet for ikke-eksisterende motargumenter. Ikke fall for det.»

Huffington Post: The Phobia of Being Called Islamophobic