Sakset/Fra hofta

Ayaan Hirsi Ali skriver i siste Newsweek om The War on Christians. Det er forsidesak, med et knust bilde av Kristus.  Slikt gjør inntrykk.

Redaktør Tina Brown synes ikke å forstå hvilket ømt punkt hun rører ved, og hvordan magasinets liberale linje er i strid med seg selv.

Hovedartikkelen ligger på nett og har den eksplisitt tittel:

Ayaan Hirsi Ali:The Global War on Christians in the Muslim World

Ingressen lar seg ikke misforstå, og den er svært ubehagelig for den politiske eliten i Vesten:

From one end of the muslim world to the other, Christians are being murdered for their faith.

Eliten i Vesten er mer opptatt av å beskytte muslimene i Vesten mot diskriminering og trakassering fra sitt eget folk som er befengt med «grums». Forfølgelsen av kristne er noe som skjer ute i periferien. Man registrerer at det skjer, men heller ikke noe mer. Hvis det hadde vært kristne som forfulgte muslimer på denne måten må man regne med at det ville utløst en helt annen reaksjon.

Men hva er det med en kultur som er mer opptatt av å sverte og anklage seg selv og velger å lukke øynene når mennesker av samme tro som en selv blir forfulgt og drept? Hvor holdbar er en slik politikk i det lange løp?

Ayaan Hirsi Ali går så langt som til å bruke ordet folkemord om det som skjer med kristne:

We hear so often about Muslims as victims of abuse in the West and combatants in the Arab Spring’s fight against tyranny. But, in fact, a wholly different kind of war is underway—an unrecognized battle costing thousands of lives. Christians are being killed in the Islamic world because of their religion. It is a rising genocide that ought to provoke global alarm.

The portrayal of Muslims as victims or heroes is at best partially accurate. In recent years the violent oppression of Christian minorities has become the norm in Muslim-majority nations stretching from West Africa and the Middle East to South Asia and Oceania. In some countries it is governments and their agents that have burned churches and imprisoned parishioners. In others, rebel groups and vigilantes have taken matters into their own hands, murdering Christians and driving them from regions where their roots go back centuries.

Hvorfor får ikke disse overgrepene en bredere dekning i vestlige medier? Noe kan skyldes frykt for reaksjonene i egen befolkning. Men noe kan også skyldes at muslimske organisasjoner har oppnådd innflytelse i vestlige land, gjennoom organisasjoner som Konferansen av islamske stater, OIC, og CAIR i USA, og nasjonale paraplyorganisasjoner, som Islamsk Råd Norge. Muslimer skal tas hensyn til. Land som Saudi-Arabia har pumpet store summer inn i moskeer, skoler og universiteter.

Sammen med venstreliberale journalister og synsere har muslimske talsmenn fått gjennomslag for at Vesten lider av en islamofobi, som må bekjempes. Men animus mot muslimer i Vesten er ingenting mot det kristenhatet som går gjennom den muslimske verden, skriver Hirsi Ali.

But a fair-minded assessment of recent events and trends leads to the conclusion that the scale and severity of Islamophobia pales in comparison with the bloody Christophobia currently coursing through Muslim-majority nations from one end of the globe to the other. The conspiracy of silence surrounding this violent expression of religious intolerance has to stop. Nothing less than the fate of Christianity—and ultimately of all religious minorities—in the Islamic world is at stake.

Det er meget sterke ord: En taushetens sammensvergelse. Det er minoritetenes stilling i den islamske verden som står på spill. Hvis Vesten svikter de kristne er det ikke bare sine egne man svikter, men også muslimene. Da vil demokratiske lengsler gli over i diktatur, og det å være liberal eller sekulær muslim vil bli risikabelt.

Hirsi Ali er tydelig. Det er en tydelighet man ikke ser feks. i norske aviser. Valgene ville fremstå i all sin grellhet og brutalitet.

Det er ikke statene alene som driver denne kristenfiendtligheten. Det er en strømning som går gjennom hele den muslimske verden, sier Hirsi Ali.

Fenomenet er tydelig i Egypt, der salafister, islamister, militære og presse beveger seg i samme retning. De kristne mangler forsvarere. Det er ingen vesentlig kraft som tar til motmæle.

Both kinds of persecution—undertaken by extragovernmental groups as well as by agents of the state—have come together in Egypt in the aftermath of the Arab Spring. On Oct. 9 of last year in the Maspero area of Cairo, Coptic Christians (who make up roughly 11 percent of Egypt’s population of 81 million) marched in protest against a wave of attacks by Islamists—including church burnings, rapes, mutilations, and murders—that followed the overthrow of Hosni Mubarak’s dictatorship. During the protest, Egyptian security forces drove their trucks into the crowd and fired on protesters, crushing and killing at least 24 and wounding more than 300 people. By the end of the year more than 200,000 Copts had fled their homes in anticipation of more attacks. With Islamists poised to gain much greater power in the wake of recent elections, their fears appear to be justified.

Egypt har en sentralitet og kopterne utgjør en så stor del av befolkningen at utviklingen her vil være vanskelig å overse. Jo flere koptere i USA, jo større press i amerikansk opinion. Forfølgelse av NGO’er er allerede et alvorlig konflikttema mellom Washington og Kairo. Hvorfor ikke kopterne?

Et annet land hvor forfølgelsen er usedvanlig brutal er Pakistan. Men norske medier fortier graden av korrupsjon og ekstremisme i Pakistan. Publikum får ikke noe inntrykk av hvor ille forholdene er. Er det fordi pakistanere har gjort seg ufordelaktig bemerket også i det norske samfunnet?

Such cases are not unusual in Pakistan. The nation’s blasphemy laws are routinely used by criminals and intolerant Pakistani Muslims to bully religious minorities. Simply to declare belief in the Christian Trinity is considered blasphemous, since it contradicts mainstream Muslim theological doctrines. When a Christian group is suspected of transgressing the blasphemy laws, the consequences can be brutal. Just ask the members of the Christian aid group World Vision. Its offices were attacked in the spring of 2010 by 10 gunmen armed with grenades, leaving six people dead and four wounded. A militant Muslim group claimed responsibility for the attack on the grounds that World Vision was working to subvert Islam. (In fact, it was helping the survivors of a major earthquake.)

Som Hirsi Ali skriver: kristenhatet er grenseoverskridende. Det overskrider kultur, religiøs retning og politikk i den muslimske verden. Den går som en rød tråd på tvers av alle skillelinjer. Det er det som gjør den skremmende. Den er et globalt fenomen.

It should be clear from this catalog of atrocities that anti-Christian violence is a major and underreported problem. No, the violence isn’t centrally planned or coordinated by some international Islamist agency. In that sense the global war on Christians isn’t a traditional war at all. It is, rather, a spontaneous expression of anti-Christian animus by Muslims that transcends cultures, regions, and ethnicities.

 

Ved å forfølge et «folk av boken» har muslimene brutt den århundrelange skikken om å beskytte kristne, hvis de godtok status som annenrangs borgere. Nå gjelder ikke denne beskyttelsen en gang.

Det bemerkelsesverdige er at de kristne ikke nyter godt av beskyttelse fra noen del av samfunnet:

As Nina Shea, director of the Hudson Institute’s Center for Religious Freedom, pointed out in an interview with Newsweek, Christian minorities in many majority-Muslim nations have “lost the protection of their societies.” This is especially so in countries with growing radical Islamist (Salafist) movements. In those nations, vigilantes often feel they can act with impunity—and government inaction often proves them right. The old idea of the Ottoman Turks—that non-Muslims in Muslim societies deserve protection (albeit as second-class citizens)—has all but vanished from wide swaths of the Islamic world, and increasingly the result is bloodshed and oppression.

Hirsi Ali har noen konkrete anbefalinger til vestlige regjeringer om hva de bør gjøre: De bør bruke bistand og handelsavtaler til å presse regjeringene i muslimske land til å beskytte sine kristne mindretall. Presset må være systematisk og konsekvent. Sanksjoner kan være aktuelt.

Samtidig må vestlige land og myndigheter foreta en reevaluering av hvem som utgjør den største trusselen.

Muslimer truer ytringsfriheten i vestlige land, og påberoper seg krenkelse. De går amok over en tegning eller film eller bok. Dette presset har vestlige regjeringer til en viss grad bøyet seg for. Det er en misoppfattelse av dimensjoner.

But we also need to keep perspective about the scale and severity of intolerance. Cartoons, films, and writings are one thing; knives, guns, and grenades are something else entirely.

Slik har Vesten utviklet en toleranse for intoleranse. Vesten må umiddelbart beskikke sitt hus og få prioriteringene riktig. For sin egen del, for de kristnes del i de muslimske landene, og for muslimenes del.