Kommentar

Sist uke måtte også mediene rapportere at «Frp fosser fram». Journalistene beskrev Frp-kandidater som var normale mennesker med politisk skolering. En viss anerkjennelse var å spore, men det var sett ovenfra, der journalister og mediene har plassert seg i forhold til Fremskrittspartiet.

Man melder med en blanding av skrekk og beundring at SV og Sp risikerer å falle ut av det røde fylket Hedemark og at Krf ser ut til å bli utradert på Vestlandet. Det er det lavineaktige, uforklarlige, som om Frp var et naturfenomen som gjør inntrykk. Man har ingen forklaring.

Det er det mest interessante, like interessant som Frps fremgang, for denne politiske uformuenheten, denne manglende forstand og forståelse er uløselig knyttet til Frps fremgang.

Skal man forstå hva som skjer ute blant folk kan man ikke lenger lese/lytte til mediene. Det er lenge siden de rapporterte hva som skjedde. Man må ha helt andre ører for å høre hva folk snakker om, og hva de tenker. For å høre hva de tenker må man selv tilhøre folket. Det gjør ikke lenger journalister. Folk har snudd dem ryggen.

Når en dreven journalist som VGs politiske redaktør Hanne Skartveit er på besøk på Karmøy, vingler hun mellom å anerkjenne Frps fremgang, hvilket er uomtvistelig – de overtar – og tynne forklaringer på hvorfor: hun tyr til de gamle forklaringene om opposisjon og protestparti. Men ikke med ett ord går hun til roten og tør å sette ord på hva det er som gjør at folk vender Makta og hovedstaden ryggen: en bestemt form for kultur som dyrker seg selv og sin egen smak.

I sommer slo det meg at Norge kommer til å overleve på Vestlandet. Kulturen og identiteten er sterkere. Nå har de fått sitt eget parti, Sentrumsalliansen, som faktisk stiller til valg: Det første tegn på at Vestlandet politisk går en annen vei. Langs hele Vestlandet og nordover finnes en annen kultur, preget av kampen mot naturen, for overlevelse. Det er ikke lenger siden enn at de husker det, og naturen er fremdeles massivt til stede.

I visse omgivelser overlever man ikke hvis man neglisjerer fysiske lover. Slik er det ikke i hovedstaden, der er man rik og egenmektig nok til å trosse tyngdelovene. Men de sliter.

Jonas Gahr Støre forsøker seg i politikken og tror det gjelder om å være intellektuelt slagferdig. Han tror han vinner duellen når han sier æ-be til Fremskrittspartiets forslag om å sette inn Utrykningspolitiet mot bandene som herjer Norge. Frp har jo foreslått å legge ned UP!! Men rikspolitikken er ikke noe gymnassafunn. Folk hører etter helt andre ting. De lurer på om Gahr Støre har baller. Det har han ikke. Han er bare pen, går pent kledt og vet å te seg og snakke for seg. Per Sandberg har ikke akkurat så mye å stille opp. Men han har noe annet: større troverdighet. Hvorfor? Fordi folk tror Per Sandberg kommer til å gjøre noe med kriminelle østeuropeere og strømmen av asylsøkere. Men Jonas hører de ikke på: de har hørt’n før, og de tror ikke på ham. Han snakker ned til folk. Han tror de er dumme.

I intervju etter intervju gjentar han at Frp fremmer intoleranse. Folk skjønner det nå. De vet at det er dem han snakker om. Slik har sosialdemokratiske gutter med sølvskje i munnen greid å lage en allianse og enhet mellom Frp og folk flest: De forstår at når Frp blir angrepet er det dem selv. De vet nemlig at den samme intoleransen Frp kritiseres for, er den de selv står for. Det er jo vanlige norske verdier som nå stemples som intoleranse.

Hvor langt ut på viddene er det mulig å komme? Hvor langt ut? Gahr Støre merker det ikke. Ikke Raymond, ikke Jens. De kverner og kverner på det samme.

De har greid det: De har greid å vekke den tause majoriteten. De har forært Frp folket på et sølvfat. Hvorfor «fosser» Frp frem? Det er ikke fordi de har en så fantastisk politikk, de har etter min mening vært dårlige til å utnytte de vanvittige ting som utspiller seg for folks øyne hver eneste dag: ran av pensjonister ved høylys dag, asylstrøm uten grenser, og et humanistisk hylekor som reiser seg hver eneste gang en utvist asylsøker skal uttransporteres. Selv de avviste skal få bli!

Det finnes bare ett ord for dagens politikk: galskap!

Eliten i Oslo har forært Frp folket. Jo mer eliten tåkeprater om alt de har gjort og hvor bra det skal bli bare de får fortsette, og jo mer de rakker ned på Frp for fremmedfrykt og intoleranse, jo mer vokser motstanden.

Eliten i Oslo har greid et politisk kunststykke: de lager hver eneste dag mer tau til å henge seg selv i.

De har laget noen koblinger, dvs. folk har forstått noen sammenhenger, og jo mer de terper på sin egen fortreffelighet, jo sterkere blir Frp. Dette er Frp-koden. Det er eliten selv som har laget den. Frp trengte bare posisjonere og profesjonalisere seg, så faller stemmene ned i fanget deres som moden frukt.

Men det er noe tragisk over det. Ingen har ønsket det og det kommer til å ødelegge noe. Det er et stort ansvar som legges på et ungt parti.

Hvis motstanden kanaliseres inn i demokratiske, parlamentariske former, vil vi kunne få en dansk utvikling. Da blir falske asylanter sendt hjem. Ap vil da følge etter, og sentrum vil flytte seg. Hvis ikke, hvis motstanden er for sterk, går vi en svært usikker fremtid i møte.

Les også

-
-
-
-
-