Kommentar

Planene om å gjøre Stiklestad til et senter for flerkultur og dialog vekker sterke reaksjoner.

Man fristes til å lure på om utenriksminister Jonas Gahr Støre og eks-bisp Gunnar Stålsett kjenner det folket de formelt skulle representere.

Det er vanskelig å tenke seg et mer provoserende skritt. Det måtte da være å omgjøre Nidarosdomen til moské.

Hvis denne sammenligningen høres ut som en grov overdrivelse, er det fordi man har skrudd av den indre bryteren. Stiklestad som dialogsenter høres for de fleste ut som blasfemi.

Men var det ikke blasfemi nasjonalister, liberalister og sekulære mente var et tilbakelagt stadium, som muslimer pent fikk finne seg i hvis de valgte å komme til Europa?

Hos noen kan dette inntrykket ha festet seg, at intet er hellig. Men da har man misforstått.

Religioner er ikke hellige i seg selv, og slett ikke praktiseringen av dem. Hvis noen tar utsagnet om at den som elsker sine barn tukter dem, litt for bokstavelig, vil det være lett å bruke ironi for å belyse «kjærligheten» i form av en karikatur der faren denger løs på barnet. Den samme ironi lå bak Jyllands-Postens tegninger. Det er et språk de fleste vil forstå.

Da Roger Scruton var i Oslo, nevnte han ironi som et av den vestlige kulturs fremste kjennetegn, og han brukte – overraskende nok – historien om Jesus og kvinnen som var grepet i hor. Mengden ville stene henne, og Jesus sa: La den av dere som er uten synd, kaste den første sten.

Dette er ikke bare dødelig alvor, men også ironi med et islett av humor, for Jesus visste selvfølgelig, og tilhørerne visste, at ingen av dem var uten synd, følgelig kunne ingen av dem kaste noen sten på kvinnen.

Dette er stor pedagogikk. Det kan man ikke mistenke Gahr Støre og Stålsett for. Snarere det motsatte. Det er nesten så man ville tro de tok mål av seg til å bli De store provokatører.

De vil gjerne være store Oppdragere. De vikler seg inn i store selvmotsigelser. De vil gjerne at folk skal respektere og ære en ny religion som har gjort sitt inntog. Men kan det bare skje ved at man tramper på ens eget?

Det er ikke det som er meningen, forsikrer Gahr Støre og Stålsett.

Men det er akkurat slik det oppfattes, og det tilkommer ikke Gahr Støre og Stålsett å oppkaste seg til dommere over folkets følelser. Det er det samme som å ville verdisette folkets historie.

Planene om dialogsenter på Stiklestad vitner om at galskapen er løs.

Det sier noe om hvor man havner hvis man kaster loss fra nasjonale følelser og nasjonal identitet og tror det er noe som kan konstrureres av ærgjerrige menn og kvinner ved begynnelsen av et nytt årtusen.

Det ligger ambisjoner i dette, og en stormannsgalskap som nesten ikke er til å fatte. Men det er sant, og det finner sted på Stiklestad til uken.

Flerkulturalistene har vanskelig for å forstå at nordmenn kan bli krenket. Det er en følelse de har reservert for muslimene, hvor nedlatende dette indirekte enn er. Selv er flerkulturalistene urbane og globaliserte. De er forbi krenkelsesterskelen. Deres landsmenn som fortsatt lar seg krenke, lever i det utdaterte homogene fellesskapet og må vekkes til en ny verden.

Eller?

Det er her våre veier skilles. For selv om Gahr Støre og Stålsett ikke oppfatter noe som hellig i seg selv, så gjør andre det.

Man må være usedvanlig døv og tykkhudet for ikke å vite at Nidaros og Stiklestad har en helt spesiell plass i nordmenns hjerter.

Blasfemi

Det som gir planene et anstrøk av blasfemi, er dobbeltheten: Det er ikke noen utenfra, en omreisende teatertrupp, som skal oppføre noe som en del oppfatter som støtende, det er våre egne myndigheter som mener det er en god ide å introdusere flerkultur på Stiklestad.

Kong Haakon sa da Hornsrud ble statsminister for den første arbeiderpartiregjeringen: – Jeg er også kommunistenes konge.

Men den lærdommen synes Gahr Støre og Stålsett å ha glemt. De synes bare å være muslimenes «konge», for slik klinger ordene «flerkultur» og «dialog» i manges ører: De er eufemismer for tilpasning til muslimsk kultur og islam.

Det er derfor ikke helt tilfeldig at Bushra Ishaq er invitert som foredragsholder.

Planene og tematikken viser en total ufølsomhet for hva Stiklestad betyr i norsk historie, og hva det betyr i dag. Det er nesten så man ikke tror det man hører.