Sakset/Fra hofta

Da Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre i høst kom med boka I bevegelse, veivalg for det 21. århundret, var det som om et lengselens sukk gikk gjennom det politiske Norge. Endelig skulle vi få vite hva dialogens mester selv stod for, hvor han mener veien må gå videre. Men det skulle snart vise seg at tittelen i mindre grad betyr bevegelse mot konkrete mål, og mer er en hyllest av at alt er i bevegelse. Dermed er det meste oppe til revisjon.

Det gir stort handlerom til den som bestemmer hva tiden krever. Kanskje går det litt fort i svingene. Helomvendingen i synet på kontantstøtte ble møtt med åpen motstand. Også pressen har fått øynene opp for at den nye lederen begår feil. Selvsikkerheten er vel stor, som når han sa at han visste hva kvinnene i partiet tenkte. Slik snakker man ikke i Arbeiderpartiet. Det er Slemdal som snakker slik.

Man skulle tro at en bok som tar sikte på å drøfte viktige veivalg for det 21. århundre, også hadde en grundig gjennomgang av ulike verdispørsmål, som for eksempel abort, eutanasi og problemstillinger knyttet til den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Den er mer enn lang nok til at det burde vært plass. Men den gang ei. Og selv om forfatteren selv skriver at «det er en tørst i vår tid etter verdidebatt, etter samtalen om hva som gir kvalitet i livene våre og forholdet mellom mennesker, utover det som ofte fremstår som teknikk og byråkrati,» blir det ikke særlig mer enn nettopp det også hos Jonas Gahr Støre.

Støres viktige veivalg handler stort sett om hvordan en stat kan styres mest mulig effektivt, hvordan velferdsstaten kan sikres og tilliten oppnås til ansatte og brukere. Han er opptatt av «norsk regjering burde invitere til en åpen og inkluderende diskusjon om hvordan vi innretter et mer rettferdig og effektivt skattesystem.» At alle ikke deler hans syn på rettferdighet, ignorerer han.

Men én ting er Jonas Gahr Støre klar på, og det er at religion og stat ikke hører sammen, og han nærmest avviser religionens betydning for samfunnets evne til å fungere. Religion er en privatsak, erklærer Støre, og harselerer over dem som vil beholde Stiklestad som en kristen møteplass. Og han skriver at:

«Likevel, noen vil sikkert kunne oppleve dette mangfoldets uttrykk som et angrep på norsk identitet eller kultur. Da vil jeg heller si at det ligger noe gjenkjennelig norsk i å se begrepet «vi» i bevegelse. Tenk tilbake til rundt år 1000, da kristendommen kom til Norge med både sverd og ord. Denne nye tros- og tankeretningen fra Midtøsten var et radikalt brudd med «det norske».

Det ligger en ironi i at noen vil bruke Stiklestad som en møteplass for å protestere mot det mangfoldet vi har i Norge i dag. De vil at dette stedet i Verdal kommune i Nord-Trøndelag skal stå ikke bare som symbol over kristningen av Norge, men også som en markering mot dialog mellom religioner. De vil tviholde på noe som var, noe de vil tilbake til.»

Støre klarer ikke å se at politikk og kultur er et resultat av det menneskesynet samfunnets religion legger til grunn, nei, ifølge Støre er politikk «menneskers verk, og ikke et direkte resultat av religion.» Han evner ikke å drøfte hvorfor det er slik at muslimske land preges av undertrykkelse og autoritære regimer. Religionskritikken er fraværende i boka, og det kommer tydelig til utrykk når Støre kommenterer diskusjonen om bruk av religiøse hodeplagg i rettsvesenet. På Arbeiderpartiets landsmøte i 2011 var det klart flertall for ikke å tillate dette, og en av dem som reagerte negativt på dette, var sikhen Prableen Kaur. Hun så drømmen om å bli dommer briste. Støre skriver da at:

«vedtaket i 2011 speiler sin tid. Men vi er i utvikling, og kanskje utvikler holdningene våre seg slik at det ikke utfordrer vår opplevelse av domstolenes uavhengighet om en dommer bærer sikhens hodeplagg. Den natten sa jeg til Prableen at jeg tror det vil gå den veien.»

Det er altså våre holdninger det er noe galt med, ikke gitte religioner som sådan. Det mer enn lukter av «totalitære» trekk, men vi er på vei til Støres lovede land, om vi vil eller ikke, for Støre handler på vegne av historien selv. Jonas Gahr Støre søker etter noe som binder oss sammen,

«en ramme rundt det jeg vil kalle fortellingen om Norge. En fortelling om hvor vi kommer fra, men viktigere; om hvor vi skal.»

Men Støre kan ikke svare på hvor mange som skal være med på denne veien inn i fremtiden. Han er opptatt av at den moderne migrasjonen er et globalt fenomen, noe vi ikke kan komme utenom, selv om folkemengdene kan bli enorme. Hvor store kan ikke Støre svare på, og det synes ikke som om det betyr noe. Kulturen er ikke statisk, den er, ja nettopp, i bevegelse. Og da betyr det ikke så mye om vi ifølge Støre muligens blir 13 millioner innbyggere i 2100. For Støre er det bare spennende, en befolkning i vekst «gir større muligheter enn en befolkning som blir mindre.» Han har abdisert som politiker, han bare administrerer historiens gang.

Utfordringen er at Jonas Gahr Støre oppfatter kritikk av disse perspektivene som høyreekstremisme og hat mot Arbeiderpartiet. All grunnleggende opposisjon plasseres i samme kategori som Anders Behring Breivik, det er som om 22. juli umuliggjør enhver selvransakelse hos den nye Arbeiderparti-lederen. Drøftingen av fremtidens utfordringer er rammet inn av ideologiske premisser som det ikke kan stilles spørsmål ved. Dermed blir debatten en skinndebatt. Velgerne reduseres til sandpåstrøere. Det ligger en formyndersk holdning bak som heller ikke tåler å bli eksponert. Jonas Gahr Støre har talt. Ingen skal komme og si at de ikke ble advart.

Les også

-
-
-
-