Kommentar

Fra venstre: Terje Tvedt, Sunniva Engh, Grete Brochmann, Arnfinn Midtbøen, Andreas C. Halse. Foto: Øyvind Thuestad

Møtet var tillyst som en debatt mellom Terje Tvedt og fagfeller om boken «Det internasjonale gjennombruddet». Stedet var Nasjonalbiblioteket, ved Solli plass i Oslo. Det var en fredagskveld i april, med våren i anmarsj.

Opponentene var Sunniva Engh, et ubeskrevet blad, Grete Brochmann og Arnfinn Midtbøen. Moderator: Andreas C. Halse, kjent fra SV og aviskommentarer.

Tvedts bok provoserer. Han holdt en tyve minutters introduksjon. Tvedt er ikke vanskelig å følge. Boken er heller ikke vanskelig å forstå, hvis man går inn for det.

Men de norske fagfellene klarte det ikke. Svakest var Engh, som ikke hadde forstått bokens sentrale poeng. Arnfinn Midtbøen er ung, forsker på multikulturalisme og ytringsfrihet, med støtte av Fritt Ord. Han er den klart mest politisk korrekte.

Ritualet tilsier at man må gå rundt grøten og avlevere høflighetsfraser før man går i strupen på den andre. Midtbøen brukte sin tilmålte tid til å klage over det polariserte ordskiftet. Det gjorde at han, i likhet med mange andre, ikke ville ta ordet. Man orker ikke shit-stormen som følger på sosiale medier. Det var denne som var ødeleggende, forsto vi. Midtbøen ga et klart inntrykk av at det er der debatten foregår, og at det er den som har hegemoniet. Som han sa: – Jeg vet ikke hva vi kan gjøre med det.

Det var tydelig at Midtbøen tilhører dem som nettopp gjerne skulle ha «gjort noe med det». Men i dagens Norge er det fortsatt mulig å ytre seg, i det minste når man gjør det anonymt.

Midtbøen hadde fulgt mottakelsen av boken og sett at den ble bejublet av den høyreorienterte, islamkritiske fløyen, og tilsvarende kritisert av den innvandringsliberale. Han ble derfor positivt overrasket over kvaliteter ved boken da han endelig fikk lest den.

Men også han kalte den spissformulert og ensidig.

Da Tvedt igjen fikk ordet, svarte han noe irritert at den slett ikke er spissformulert. Og kunne noen gi et eksempel?

Midtbøen trakk frem fremstillingen av en kronikk som Thomas Hylland Eriksen, Sindre Bangstad og Johan Vetlesen skrev i Aftenposten i august 2011. Midtbøen mente Tvedt karikerte de tre ved å si at de ikke ville ha kritikk av multikulturen. Tvedt reagerte ved å presisere at det slett ikke var dét han hadde skrevet.

Nei, det var ikke dét. Vi husker godt den kronikken. Den var spesiell, og er blitt stående som et eksempel på ytringer fra en type intellektuelle i Norge som ikke har noen skrupler med å innføre sensur i den gode saks tjeneste. Det var en giftig kronikk.

Men ikke for Midtbøen. Han sa med rene ord at han identifiserte seg med de tre.

I midten satt Grethe Brochmann. Hun var nestor blant de tre, har erfaring og går for å være moderat. Derfor var det oppsiktsvekkende at måten hun gikk ut mot Tvedt på, etter mitt skjønn må kunne karakteriseres som knallhard. Hun påsto at han skriver at den norske eliten målbevisst og aktivt har arbeidet for å rive ned norsk kultur. Brochmann brukte til og med ordet masterplan, noe hun senere gikk tilbake på.

Men hun sto fast ved at situasjonen etter henns syn er den stikk motsatte av hva Tvedt beskriver: Norge har hatt en meget «tykk» kultur helt opp til vår tid. Det er bare et par år siden statskirken løste opp båndene til staten, selv om de fortsatt finnes. Med en slik sterk posisjon var det helt naturlig at staten skulle støtte andre trossamfunn, også økonomisk. Vi snakker om en normalisering av det norske samfunn hvor vi får tiltrengt heterogenisering.

Der Tvedt innvender at man allerede på 1970-tallet sluttet å snakke om innvandrere og nordmenn og gikk over til å snakke om majoritet og minoriteter, sier Brochmann noe helt annet. Når Jens Stoltenberg ikke nevner islam med ett ord i sin selvbiografi, er det kanskje fordi det ikke betyr noe? Norge er fortsatt Norge, mente Brochmann.

Der Tvedt ser avskaffelse av norsk kultur, ser Brochmann at den står så sterkt at den trenger utblanding. Men begge kan ikke ha rett.

Det var merkelig og påfallende hvor sterkt de tre var i forsvarsposisjon. De opplever Tvedts bok som et angrep. Men det kunne de ikke si. De kunne ikke tillate seg å være personlige. De mente derimot at Tvedt hadde vært personlig – og uvitenskapelig: spissformulert, tillatt seg ting, tatt seg friheter.

Selv representerte de det trauste og virkelighetsnære. Slik Norge og norsk virkelighet en gang var, og er.

Virkelig? Samsvarer dette med stemningen blant folk? Er det derfor boken har solgt 13.000 eksemplarer? Eller har Tvedt rørt ved en nerve?

Det utrolige er at ingen av de tre klarte å gjengi eller vise at de hadde forstått hva Tvedt skriver: at den norske eliten har omfavnet en ideologi som setter universelle menneskerettigheter i sentrum som alle tings rettesnor. Denne eliten formulerte en oppfatning av menneske og samfunn som er revolusjonerende: Den har som forutsetning at alle vil det samme. Uansett hvor de lever i verden, så vil menneskene det samme: Likhet, likeverd, frihet, rettferdighet. At dette slett ikke stemmer, ønsker man ikke å forholde seg til.

På hjemmebane ønsker man heller ikke å forholde seg til sin egen kultur. Den har vært homogen og tilhører en tilbakelagt epoke. Nå har vi trådt inn i den nye tid.

Derfor er ikke norske verdier et gangbart begrep i NRK. Nå er vi urbane,  hippe og coole, i tråd med den nye tid.

Den som våger å si at keiseren er naken, får flokkens vrede rettet mot seg.

Det er dette Tvedt opplever. Han ville bare beskrive en prosess: Man har satt i gang et eksperiment som demonterer det gamle Norge, og det nye er uten kjerne. Reaksjonen fra Brochmann, Eng og Midtbøen viser at dette er et ømt punkt.

Det var noe av det samme med Sylvi Listhaug og hennes Facebook-innlegg. Hun rørte ved noe som utløste en irrasjonell reaksjon.

Det øker ikke tilliten til at disse menneskene vet hva de holder på med. Snarere tvert imot. Aggresjonen og avvergelses-mekanismene vitner om stor usikkerhet.

Disse tre opponentene var representanter for en ny type fortolkere som gjerne vil være representanter for den nye tid. Men de er akk så norske, og det på en litt kjedelig måte. De er veldig hvite, veldig blonde, veldig konvensjonelle. Det er ikke noe sprøtt ved dem, og de tør knapt se ut av vinduet.

Tvedt tør. Han tør å si at det moderne Norge har opplevd et brudd i sin historie. Man har valgt å avskaffe seg selv, det man var, og hva vi går i møte, aner ingen.

Thilo Sarrazin har sagt det samme i Tyskland, og flere franske intellektuelle har gjort det, som Alain Finkielkraut.

Men de norske intellektuelle vil ikke høre om det. De blir sinte.

Spenningen varer bare en kort stund. Den som skal leve lenge i landet, må beherske seg. Temperaturen faller, og samtalen blir kjedelig. Folk begynner å gå.

Tvedt gir oss i det minste et nullpunkt. All realitetssans må starte her.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!