Sakset/Fra hofta

Hvorfor er de så sinna? Terje Tvedt forsøker å være vennligheten selv i omgang med kolleger. Men han har satt noe på trykk som de ikke tåler og for det må han unngjelde, igjen og igjen.

Terje Tvedt utløser voldsomme reaksjoner hos bestemte mennesker. Noen får et sterkt behov for å sette ham på plass. Medieviteren Jostein Gripsrud ventet på at noen skulle gå mer grundig til verks og skrive en mot-bok. Da ingen dukket opp, gjorde han det selv.

På kronikkplass i VG får han drive forhåndsreklame. Basert på forhåndsprosesdyren stiller vi oss tvilende til om vi gidder følge hele saken, dvs lese boka.

Gripsrud er for monoman, for ensporet. Vi kjenner oss ikke igjen. Han påstår at Tvedt følges av tvedtianere, folk som nesegrus dyrker hans fremstilling av nyere norsk historie.

Det er Gripsruds stempling av Tvedt som feller ham. Det finnes ingen parallell mellom «tvedtianere» og ml-bevegelsen. Ganske enkelt fordi det ikke finnes noen «tvedtianere». Det er et simpelt forsøk på stempling.

Boken har solgt i imponerende 18.000 eksemplarer. Og da må det ligge noe bak? En sans for konspirasjonsteorier? Det mener Gripsrud, som klasker til mot slutten:

Gang på gang viser det seg at Terje Tvedt rett og slett mangler empirisk grunnlag for påstandene sine. Boka hans fremstår som en konspirasjonsteori med mange og lange fotnoter. Det tvedtianerne tror på, minner mest av alt om teorien ml-bevegelsen, der Tvedt var med fra 1968 til 1981, fremmet med religiøs overbevisning på 70-tallet: Norge trues med undergang gjennom en tredje verdenskrig, og svikerne i SV er allerede i gang som femtekolonne. Nå er svikerne «det humanitærpolitiske kompleks».

Men melodramatiske undergangsvisjoner og jakt på svikere – det holdt ikke den gangen, og det holder ikke nå.

Dette er gamle «sjekketriks»: innvanderingskritisk, undergangsvisjoner, konspirasjonsteorier.

Gripsrud tresker gammel langhalm. Disse ordene er utslitt. De har null impact.

Gripsrud har to konkrete påstander som han burde ha presisesrt hvis han ville egget nysgjerrigheten: Han påstår at Tvedt utelater viktige deler av sitater:

Jeg viser i boka blant annet hvordan Tvedt åpenbart bevisst beskjærer sitater så de passer påstandene hans. Det gjelder for eksempel stortingsmeldingen som forberedte innvandringsstoppen i 1975, der et viktig forbehold er fjernet. Et annet eksempel, er at Tvedt påstår flere regjeringer gjentok en bestemt formulering om multikulturalisme som ikke bare viser seg å komme fra en kanadisk bok, ikke fra norske regjeringer, men også gjengis med et viktig forbehold utelatt.

Dette er nok ment som teasere, men smaker av smålighet. Hvis Gripsrud hadde vært redelig ville han vist hva det er han beskylder Tvedt for å ha utelatt. Det er grove påstander han fremsetter: «Bevisst beskjære».

Men Gripsruds ærend er nok de lange linjene han trekker: De er andre enn Tvedt skisserer. Men Gripsrud representerer en tenkning som ikke aksepterer andre fremstillinger. Derfor må han diskreditere Tvedt.

Vi tar det med knusende ro. Vi begynner å bli vant til det.

Gripsrud kan ikke akseptere at norsk nasjonalisme ble avskaffet av den norske regjering. At norske verdier ble satt på svarteliste i NRK. Norge skulle bli et nytt land, en ny nasjon. Vi som har noen år på nakken har sett denne forvandlingen finne sted foran øynene vår. Ingen Gripsrud kan overbevise oss om at den aha-opplevelsen vi fikk av å lese Tvedt er falsk/feil.

Tvedt tok seg bryet med å lese alle de kjedelige proporsjoner og stortingsmeldinger. De fleste av oss var nok ikke klar over hvor eksplisitt det sies, at det ikke lenger finnes noen norsk kultur og at de fremmede skal få dyrke sin.

I visse europeiske land har man begynt å bli bekymret, nå heter det at innvandrerne i det minste må lære språket for å kunne fungere.

Men som Douglas Murray sa: Muslimene svarer: -Men vi ønsker ikke å bli som dere. Ellers nei takk.

Det spesielle med den norske eliten er at den fortsatt hviner henrykt over denne karakterfastheten. De later som om det er den samme friheten som Norge er tuftet på, og at moteriktig hijab er et bevis på at «vi» har lykkes.

Til det sier vi bare: At dere gidder.

Albert Einsteins definisjon på en idiot var en person som gjorde det samme eksperimentet om og om igjen og hver gang trodde det kom til å bli annerledes.

Slik er sosialismen og slik er islam.

 

Professor hardt ut mot kollega: Tvedtianernes tro – og virkeligheten